Det finnes endel varians på detaljnivået – ulike mennesker har ulike oppfatninger – men selve premisset er universelt akseptert. Jeg har selv aldri møtt noen som ikke ved ett eller flere tidspunkter har beklaget seg over at “menneskene er gale”, som jo ikke er noen urimelig kommentar å komme med når man observerer nyhetssendingene, eller bare hva som foregår i et gjennomsnittlig nabolag, eventuelt en normal familie. Det skal så lite til før folk mister vettet og sier eller gjør ting de senere vil angre på. Hvis de befinner seg i høye stillinger vil konsekvensene selvsagt bli deretter. Jeg ser ikke noe poeng i å fremheve for eksempel presidenten i USA, fordi saken er velkjent nok: Det virker ikke som om han “er ved sine fulle fem” på noe tidspunkt av dagen — og selv de som en gang var svorne tilhengere av denne besyndelige mannen har nå begynt å hoppe av. Hvem kunne forutsett noe slikt? Tja si det.
For at noe skal kunne defineres som en sykdom – inkludert på det mentale området – må det foreligge et symptombilde som er både utdefinert og konsistent, samt en viss konsensus rundt hva et normalt behandlingsforløp består i. Slik sett er ikke fenomenet psykopati å forstå som en sykdom, men heller en betegnelse på en personlighetstype, eller et tydelig atferdsmønster, som er av “kronisk” karakter. Eller sagt på en annen måte: Det finnes ingen kur. Ikke desto mindre er psykopati noe mange må forholde seg til i sin hverdag. (Hvis du ønsker en tydelig definisjon kan du guggle saken på egen hånd. Jeg skal herfra og ut bare anta at leseren har en “normal forståelse” av hva det snakkes om.) I motsetning til hva vi kan kalle alminnelig menneskelig anstendighet viser psykopater en form for hensynsløshet som ofte ikke engang er til deres egen fordel, men som likevel kan være dem til “hjelp” – i en viss forstand – når de forholder seg til systemer og regelverk. Det er jo for eksempel slik at poenget med en lov ikke er “lovens bokstav” men lovens ånd, det vil si årsaken til at loven overhodet finnes. Et normalt menneske forstår således at de ikke skal stjele fra, svindle, utnytte og bløffe andre fordi dette er til forkleinelse for samfunnet. De behøver ikke å “vri og vrenge” på konseptet for å snu ting til sin egen fordel og late som det er noe annet som foregår. Ærlighet ligger i viljen til utførelse, ikke i utførelsens manifesterte detaljbilde. Eller sagt på en annen måte: Ærlig er noe man velger å være. Eller ikke være.
De som er rimelig skarpe i blikket har selvsagt lagt merke til at vi lever i interessante tider. Hvis de i tillegg også er skarpe i nøtta forstår de at “sivilisasjonen” befinner seg ved et bristepunkt. Det går ikke an å skvise denne sitronen noe særlig mye mer, så spørsmålet må helt opplagt bli: Hva hender så? Ting er ute av kontroll – og da mener jeg at de styres ikke av forstandige mennesker – på mange steder i verden samtidig akkurat nå. Kunstig intelligens kommer ikke til å berge greia. Man skulle tro at mange håper på dette så perverst mye penger som de har satset på galskapen, men det er egentlig ikke mer enn nok et utslag av den samme mentaliteten som har medført situasjonen i Midt-Østen akkurat nå: Start et nytt opplegg for å kamuflere de ulykksalige konsekvensene av forrige runde med idioti. Noen kaller dette bjørnedans, men jeg vet ikke om det er rimelig å pålegge et såpass edelt dyr en så stygg assosiasjon, så kanskje apecalypso treffer litt bedre. Du vet. Skrikende aper som hopper opp og ned i opphisselse. Uskjønt er det uansett.
Til sist det obligatoriske stykket musikk, her i form av nyere råkkenråll fra Australia.
Ærens vei (originaltittel: Paths of Glory) er et amerikansk krigs-drama fra 1957 regissert av Stanley Kubrick. Filmen er basert på en roman av Humphrey Cobb. Den engelske tittelen kommer fra et sitat av den engelske poeten Thomas Gray: «The paths of glory lead but to the grave».
(Wikipedia)
Det er byråkratiske årsaker til at Hormuz-stredet er stengt for all gjennomgangstrafikk. Kort fortalt handler det om at du ikke kan få kjøpt forsikring for transporter i dette området og uten forsikring er du basically føkka. Derfor ligger et antall skip og venter, på begge sider av selve stredet, mens krigen hans Donald Trump – hva den enn handler om – utspiller seg slik den må. Som alle vet: USA er dømt til å tape krigen mot Iran. Det finnes ikke noe annet alternativ. Bare en tosk tror at en krig avgjøres av ildkraft alene. Det er så mange slags hjul i dette maskineriet, på så mange nivåer. Hva spiller det vel for rolle om du kan skyte mange mennesker og sprenge mange ting når fienden ikke bryr seg om denslags? Det lureste USA kan gjøre i dette øyeblikk er å erkjenne at de har tapt krigen, trekke seg ut og starte forhandlinger om veien videre. Men det kommer de jo ikke til å gjøre. Historisk sett var det dummeste USA kunne finne på for halvannet år siden å velge inn Trump for en ny presidentperiode, så dette var hva de gjorde. Dermed gikk det som det gikk. Det er ikke forbausende at denne evneveike fjøsnissen kjører USA i grøfta. Det var eminent forutsigbart.
Uansett når og hvor i verden, hvem som er involvert og så videre, ordet forsyningslinjer er viktigere enn alle andre ord som er relevante når man skal utarbeide et strategisk opplegg for krig, fred eller hva som helst annet man prøver å få til i denne verden. Du kan si det ligner på tarmfunksjonen i en menneskekropp. Hvis det intestine bevegelsesmønsteret stanser opp så ser det stygt ut for pasienten. Spør hvem du vil. Alle med et minimum av medisinsk innsikt forstår at du må holde kroppens stoffskifte i gang. Du vet. Livsprosessene. Den såkalte “just in time” økonomien som underligger all verdenshandel fungerer i prinsippet på et lignende vis: Når ting ikke beveger seg som de skal baller det raskt på seg med alle mulige slags ubehagelige dominoeffekter. Ved dette tidspunkt er hele regionen rundt Den persiske gulf føkka opp og ødelagt til en slik grad at det vil ta mange år å få ting på stell igjen, i den grad det overhodet lar seg gjøre. For eksempel har hele konseptet rundt Dubai kollapset. Ikke at det er noe stort tap for menneskeheten – det var jo det verste hølet for kjeltringer og pakk som har blitt etablert på denne siden av år 2000 – men det sier noe om hvor gjennomgripende disse endringene i forhold på stedet har vært. Nettstedet LBC – “Leading Britain’s Conversation” – oppga at mer enn 70 briter har blitt arrestert og fengslet fordi de tok bilder og film av ødeleggelser i Dubai, men dette tallet er over en uke gammelt og ting beveger seg raskt nå, så det kan være mange flere nå. Jeg vet ikke.
Det er forresten også straffbart å publisere billedmateriale av ting som har skjedd i Israel – uten at dette på forhånd har blitt klarert med sensuren – så også der bør man være litt skeptisk i forhold til hva som kommer frem. Rykter sier jo at de enten allerede har gått tomme – eller at dette snart vil skje – for den spesielle typen “intelligent ammunisjon” som de behøver til rakettforsvaret sitt. Dermed blir de sårbare overfor innkommende droner og missiler på en måte de ikke har vært tidligere. Den pågående krigen er helt opplagt Bibi Netanyahus hjertebarn og noe han har gått og fantasert om i førti år, men det spiller seg ikke ut slik verken han eller Donald Trump hadde håpet på. Iran er jo et digert land med over 90 millioner innbyggere, hvorav minst ti millioner er “hard core” revolusjonsgardister som har trent aktivt på skkurat dette scenarioet like lenge som Netanyahu har drømt om å gjennomføre det. Du kan si de er “godt forberedt” og villig til å holde ut hva som helst, til siste bitre slutt. Hvordan skal man slåss mot noe sånt? Dette handler ikke om hvem som er de snille og de slemme, hvem som har hva slags rettigheter, eller noen som helst annen slags svada: Krig er i sin ytterste konsekvens en matematisk ligning hvor man plotter inn tidsforbruk, antallet døde og hva slags ressurser de har å bruke på fortsatt krigføring. Iranerne har neppe noen planer om å overgi seg.
Deri består hovedproblemet for motparten. Som politisk sammenhengende enhet med noenlunde kontinuitet i kulturen så er Iran 7000 år gammelt. De har vært muslimer i 1300 år. USAs fiendtligheter mot Iran begynte i 1953, med kuppet mot Mohammed Mossadegh, i regi av CIA, fordi den demokratisk folkevalgte “moderate sosialisten” Mossadegh hadde planer om å nasjonalisere oljeindustrien. Deretter ble Reza Sjah Pahlavi innsatt som diktator og det hemmelige politiet Savak brukte de neste 25 årene på å systematisk utrydde alle andre folkelig organisatoriske forsamlingsmåter enn de religiøse, slik at når revolusjonen kom i 1979 så spilte alt rett i hendene på Ayatollaen. Det var det eneste alternativet som fantes. Siden den gangen har det vært “kald krig” mellom USA og Iran, med Israel fanget i midten. Det er kanskje teknisk sett sant som Trump sier, at alle presidenter siden Jimmy Carter har ønsket å “gjøre noe” med Iran, men ikke før det fikk inn rævklovnen de har nå har noen vært dumme nok til å starte noe faenskap. Det er jo opplagt selv for en lenestolstrateg som meg at Iran ville svare med å skape uro i hele regionen – inkludert men ikke avgrenset til å stenge Hormuz – hvis amerikanerne angrep dem. Jeg mener, kom igjen. Hvor og på hvilken måte er USA sårbare? De tåler ikke særlig mye press mot pungen før de begynner å gråte, så det er bare å angripe pengene deres. Opplagt sak. Vi har ennå ikke merket konsekvensene av ødeleggelsene rundt Den persiske gulf for det er jo fort et par måneders “slep” – eller om du vil kalle det hengetid, forsinkelse eller noe annet – før de økonomiske våpnene blir merkbare ute blant folk flest. Så langt har det bare vært en etter måten ubetydelig økning i drivstoffprisene, men ting kommer til å bli mye verre så snart virkningen av mangel på aluminium, helium, naturgass og kunstgjødsel treffer markedet med bredsiden først.
Selv om de stanser krigshandlingene i dette øyeblikk – noe de burde, men neppe kommer til å gjøre – så vil det komme flere år med vonde ettervirkninger etter det skadeverket som allerede har skjedd. Først og fremst for de som befinner seg der på stedet, selvsagt, men også i form av ringvirkninger som treffer alle andre. For eksempel flyktninger. Vi må påregne noen millioner av det slaget på vidvanke gjennom de neste 10-20 årene. Deretter kommer hele “verdenshandelen” til å måtte hanskes med alle mulige slags sannsynlige og usannsynlige dominoeffekter minst like lenge. Og for hva? Hvem har tjent noe på dette idiotiske opplegget? Det eneste opplagte svaret er våpenindustrien og andre som vet å omsette andres ulykke til klingende mynt i egen kasse, men på det politiske nivå er dette bare skadeverk. Situasjonen kommer til å holde seg betent i Gud vet hvor lang tid fremover. Både USA og Israel rives tildels istykker på grunn av intern strid om det som har skjedd, fordeling av skyld for krigsforbrytelsene og så videre, mens resten av verden må slite med fysiske og psykiske skader som har blitt påført både materiell og befolkninger. Jeg er ingen spåmann men visse ting er såpass forutsigbare at enhver idiot bør kunne se dem.
Til slutt legger jeg ved et stykke klassisk heavy metal som nylig har blitt sluppet.
Betel («Els hus» eller «Guds hus») er det historiske navnet på stedet Beitin et stykke nord for Jerusalem. Det var en grenseby beskrevet i Den hebraiske Bibelen som var lokalisert mellom områdene til Benjamin og Efraim, og er også en lokalisering navngitt av patriarken Jakob ettersom det var der han drømte om en trapp opp til himmelen hvor engler steg opp og ned.
Det hender at jeg anbefaler filmer, for eksempel Jacob’s Ladder (Adrian Lyne, 1990), som er en ganske creepy grøsser om en veteran fra Vietnamkrigen som begynner å oppleve hallusinasjoner. Siden baller det på seg … men det er faktisk vanskelig å lage noe synopsis til plottet i filmen som ikke røper mange av de beste sjokkene som kommer underveis. Og tro du meg: Dette er ikke en film man glemmer raskt. Imidlertid kan vi jo godt si at et element som dukker opp i historien er medisinske eksperimenter som amerikanske myndigheter utførte på diverse segmenter av sin egen befolkning, uten disses vitende og vilje, blant annet soldater. Det er en stygg historie. For å sette seg inn i sakene kan man begynne med søkeordet MKULTRA, som var CIA sin kode for opplegget, og se hva som dukker opp på nettet. Det overordnede målet for prosjektet var total mental kontroll, i enhver betydning og med alle midler.
Alle som har prøvd seg på en politisk karrière – stor eller liten – har oppdaget at det er vanskelig å gjete mennesker. Det er akkurat som de typisk alltid gjør det motsatte av det man ber dem om, selv om det er aldri så velment og fornuftig. Så hvis man vil ha noe gjort må man bruke alle slags overtalelsesteknikker og kognitive heksekunster, med mindre man bent frem betaler folk for å gjøre ting. Du vet. Bestikkelser og smøring. Noe lignende foregår også innenfor den konvensjonelle barneoppdragelsen. Selv er jeg jo ganske gammel slik at jeg kan huske det å leke med fyrstikker, men jeg vet ikke om dette er noe som fortsatt foregår. I disse tider får småbarna formodentlig fullt ut funksjonerende flammekastere innenfor varemerket My Little Pony, mens på 60-tallet fantes det ikke engang engangslightere av plastikk. Tidene forandrer seg i takt med den teknologiske utviklingen, selv om menneskenaturen forblir den samme.
Generelt sett prøver vi å skjerme alskens uskyldige smårollinger fra denne verdens mange ulykker og ondskap, selv om det kommer et tidspunkt når man bare må slippe taket og la dem seile sin egen sjø. Formyndermentalitet kan antas å ha sitt biologiske opphav i trangen til å verge barna — men det er en kjent sak at ting noen ganger går alt for langt. Som vi alle vet er det jo nødvendig å ha myndigheter som tar seg av daglig styre og stell med sånt som angår “fellesskapet” og samfunnets materielle beskaffenheter, men ingen liker å bli kommandert og herset med langt ut over hva som er rimelig og nødvendig. Her dukker det opp en litt interessant distinksjon mellom diktator (altså en person) og diktat (hva denne personen prøver å få deg til å gjøre), som igjen kan utledes til et korollat: Man behøver strengt tatt ingen diktator for å ha et diktat. Hvis “budskapet” er sterkt nok vil alle som er medlemmer av budskapets kulturkrets bidra både til at diktatet blir overholdt og at de som forbryter seg får sin straff. Dermed har vi fått lover. Ser du hvordan dette fungerer? Rettferdighet er når disse lovene er rimelige, kjent på forhånd og gjelder for alle medlemmer av samfunnet.
Det kler meg dårlig å sitere Margaret Thatcher – siden jeg mest sannsynligvis er noen slags kommunist – men ikke desto mindre holder jeg med henne i påstanden om at internasjonale lover er alt vi har, slik at hvis hvem som helst bare kan bryte dem når og hvordan som helst, så har vi i praksis ingenting. Jeg antar at de fleste har fått med seg situasjonen i Midt-Østen, kanskje til og med i en sånn grad at de er drit lei av hele mannskiten. Du vet. Summetonen kommer etter få minutter med å lytte til noens meninger om Iran, Israel, USA og hva som enn foregår med denne saken. Er det noe poeng å si noe i det hele tatt? Rett og galt er jo velkjente størrelser. De betyr akkurat det samme nå i dag som de gjorde i den føkkings steinalderen. Dette kommer aldri til å forandre seg. Uansett hvor mye tåkeprat folk klarer å presse ut av det blafrende rævhølet de har midt i ansiktet så er det kjennsgjerningene på bakkenivå som avgjør hva som er sant. Det alle kan se. De som dreper og de som blir drept. Det er ikke komplisert.
Til sist et musikalsk bidrag fra bandet som spiste sin egen kroppsvekt i LSD men fortsatt ikke fant noen svar.
