Jeg har noen eksperimentelle greier gående med gumbo. Gå og søk på saken hvis du er virkelig nysgjerrig, men om ikke så er det nok å vite at det er en matrett. Nærmere bestemt “nasjonalretten” i New Orleans og omegn, ihvertfall sånn historisk sett. Det er en stuing som vanligvis inneholder kylling og Andouille-pølse (det er fransk) mens det varierer noe om du ønsker å bruke reker og annen sjømat eller ikke. Uansett er det et hovedpoeng at du bruker den tiden det tar for å lage en skikkelig roux – dette er det første man lærer på kokkeskolen – som så siden skal omfavne hva som i prinsippet bare er en sofrito men som i denne sammenhengen kalles “den hellige treenighet”: Grønn paprika, selleri og løk, kuttet ned til terninger på en centimeter eller noe mindre, men ikke for smått.
Det kreolske defineres vanligvis som en fransk-spansk-afrikansk-karibisk sammensmeltet greie, så altså mer eller mindre det du finner i dagens Sør-Europa – og den urbane tradisjonen i New Orleans – mens det som regnes som cajun er mer orientert i retning av “sumpene utenfor”. Du kan si at alle cajunere er kreoler men ikke alle kreoler er cajunere. Uansett er det i vår sammenheng ikke annet enn en fargeforskjell i rouxen. Selv foretrekker jeg å lage roux med andefett og vanlig hvetemel, men det finnes mange varianter. Hovedregelen er 1:1 i forholdet mellom fett og mel. Deretter tar det så lang tid som det tar å ferdigstille en roux. Grovt sett omtrent èn time. Det er jo et poeng at ikke plata er alt for varm. Dessuten er det et poeng at typisk cajun roux – og all deres mat forøvrig – er mye mørkere og mer spicy enn den mer dansevennlige kreolske stilen. Sjekk ut sakene for deg selv. Alt er jo søkbart på internett nå for tiden.
Pride er en markering av skeiv kjærlighet samt kjønns- og seksualitetsmangfold. Arrangementene synliggjør personer og grupper som bryter med etablerte normer for kjønn og seksualitet, og uttrykker samhold, solidaritet, respekt, toleranse og retten til å leve i samsvar med egen identitet. Feiringen finner ofte sted i form av parader og festivaler. Pride bygger på tre hovedpremisser: at mennesker skal kunne være stolte av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, at seksuelt mangfold er et gode, og at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke kan endres gjennom bevisste valg.
Fra min syndige ungdom husker jeg at de derre flappene som omgir fitta ble kalt skamlepper. Vi lærte dette på skolen i det samme momanget som vi – ikke helt i tråd med vår egen vilje – fikk overvære en barnefødsel på film. Og da mener jeg film, ikke video. Skjebnen plasserte meg jo på ungdomsskolebenken litt i forkant av hjemmevideorevolusjonen (som forøvrig er et tema for seg selv) slik at når det skulle være organiserte beskuelsesseanser for hele klassetrinnet så var dette noe som foregikk via skolens eget kinoutstyr. Akk ja. De gode gamle dager, som du sikkert har hørt mye om. Jeg vet ikke om 70-tallet var så mye å skryte av, totalt sett, men jeg pleier å fremholde at det var mye bra film og musikk. Moter, industridesign og generell livsstil går det imidlertid an å stille store spørsmålstegn ved. Det er da også ganske vanlig å vitse om dette, særlig blant sånne som ikke selv husker 70-tallet.
Moralen på 70-tallet var også litt her og der, kan du si. Men det behøver vi ikke å dvele ved. Poenget her og nå er at den såkalte homoparagrafen – Straffelovens § 213 – ble formelt opphevet i Norge den 21. april 1972 — men det forble en psykiatrisk diagnose i enda fem år. Hvis du hadde slik legning var du altså sinnssyk men ikke kriminell i de fem årene som gikk i mellomtiden. Sånn var det med den saken den gangen. Sånn er det faktisk ennå for mange. Det finnes et antall mennesker som bare ikke får dette til å stemme oppi hodet sitt. Det går helt rundt for dem hvis de engang så mye som prøver. Hvordan går det an å være homo? De fatter det bare ikke. Uten at jeg kjenner så mange av dette slaget personlig vil jeg tippe at det er disse som protesterer mot Pride-paraden, saboterer flaggene og den typen ting. De lar folk få være i fred – såpass sivilisert må man jo være – men de vil ikke se noe av dette. Der går grensen. Folk får værsågod å holde seg i skapet sitt ellers blir det kanskje bank å få.
Dette er selvsagt erkekomisk hvis du – som meg – har en litt bisarr og sadistisk sans for humor. Du vet. Ofte er det gøy å være trollete. (Det engelske ordet gay betyr i utgangspunktet det samme som det norske gøy — og stammer fra den samme etymologiske rot. Jeg er ikke hundre prosent sikker på dette – så ikke siter meg på det – men jeg innbiller meg at de homofile begynte å kalle seg gay i løpet av den psykiatriske interimperioden for å understreke at det ikke fantes noen saklig grunn til å synes synd på dem.) Jeg har ikke selv noe behov for verken å delta i eller å glo på Pride-paraden og alt det andre som er tilknyttet opplegget, men jeg støtter tiltaket på et prinsipielt grunnlag. Det er bra at vi vier en av årets måneder til en alminnelig feiring av seksualitet og mangfold. Gudene vet at vi får nok hutring og mørketid i de nordiske landene; til og med i størstedelen av Spania, hvor folk er enda mer nonsjalante i forhold til andre folks sexliv og stort sett oppfatter dette som en privatsak. Du vet. Til tross for de relativt strenge katolske reglene for offentlig moral. (Det går for eksempel ikke an å få servering på utesteder hvis man stiller i bar overkropp utenfor akkurat i strandsonen.) Hvor andre folk står i denne saken får bli deres egen bisniss, men jeg støtter som sagt “karnevalsatmosfæren” rundt Pride og klarer liksom ikke å opparbeide meg særlig mye sympati for de som synes at “ting har gått alt for lengt”.
Av mystiske årsaker er det vanlig blant homofile menn å finne seg en eller annen kvinnelig popstjerne som de dyrker på ukritisk vis, enten dette er Sabrina, Samanta, Shakira eller Madonna. Det er en slags kulturell greie som til tider ligner på religion. Om jeg selv skulle valgt en kvinnelig avgud ville jeg kanskje ha satset på Santigold, ikke minst fordi hun later til å ha sympati for de forherdede gamle menn.
Antoni Gaudí var en spansk arkitekt. Han regnes som den fremste spanske arkitekten gjennom tidene. Gaudí forente gotikkens stramme linjer med nybarokkens svulstige formspråk, samtidig som de naturalistiske elementene er meget tydelige i hans skulpturale dekorasjoner. Disse trekkene smeltes sammen i en spansk art nouveau, som Gaudí regnes for å være den fremste representanten for. Gaudí har trolig mottatt impulser både fra kunstkritikeren John Ruskins gotikk-begeistring og Eugène Viollet-le-Ducs rasjonelle arkitekturteorier. Med sine fantasifulle, helt abstrakte og polykrome former fikk Gaudí stor betydning for surrealismen. Gaudís hovedverk er kirken Templo de la Sagrada Familia i Barcelona, påbegynt 1882, hvor de vestlige fløyene ble ferdig i 1900, men kirken er ennå uferdig.
Det er 27 år siden jeg var i Barcelona og utforsket det mildt sagt sære kirkebygget Templo de la Sagrada Familia. Etter hva jeg hører har dette blitt vanskeligere i løpet av årene siden da, til en slik grad at det nå er plent umulig å bare møte opp der og kjøpe billett rett før man går inn. Det er ventetid. Eksakt hvor lenge vet jeg ikke, men det skulle ikke forbause meg om vi snakker om dagesvis. Du vet. Postmoderne turisme og en endeløs strøm av mennesker som jakter på fine selfies til Instagram-kontoen sin. Det sies at de fyller opp både fjellformasjonene Preikestolen og Besseggen i Norge nå for tiden, så det er sikkert billettkø og mange dagers ventetid for disse forhenværende naturopplevelsene også. Er dette bra? Jeg kan ikke svare. Selv liker jeg det dårlig men det har sikkert stor økonomisk betydning for lokalsamfunnene som beverter og selger souvenirer til alle turistene. Et ikke ukjent fenomen i Spania, forsåvidt.
Da jeg var i Barcelona gjorde jeg “runden” mellom alle Gaudis verk og selv om det var folk tilstede den gangen også, så var det ikke akkurat noen stor trengsel. For eksempel var det trangere forhold på gågaten La Rambla nede i sentrum og noen ganger tildels vanskelig å finne en bra plass på bystranden La Barceloneta, men dette er jo lenge siden nå. I våre dager har forholdene visstnok blitt plent umulige. Hvis jeg skulle reist tilbake til Barcelona igjen – jeg sier ikke at dette er aktuelt, men det er ikke plent umulig heller – så ville jeg sannsynligvis nøyd meg med å betrakte Gaudi-severdighetene fra gata. Jeg kan ikke fordra å måtte bevege meg i den typen trengsel som ligner rushtrafikken i Oslo på en dårlig dag, bare at dette handler om diverse forskjelligartede mennesker med sine lyder og lukter. Herregud. Glem det. Ikke engang de jeg kjenner godt har tillatelse til å så mye som å berøre meg – noe de selvsagt vet godt – og hvis noen vilt ukjente prøver å “gi meg en klem” eller noe sånt så kommer de til å bli skadet. Hva skal jeg si? Sånn er det bare.
Det er sørgelig lite Art Noveau å se i dagens verden. Eller El Modernismo som det ble kalt i Spania, et begrep som vi kan si også omfatter Art Deco, Jugendstil og disse sære byggverkene som kalles Casas Indianos. Indianerhus. De ble typisk bygget av hjemvendte spanjoler som hadde tjent seg rike i “koloniene” for drøyt hundre år siden — og som du sikkert skjønner så koster slike byggverk en drøy samling av penninger i den grad de overhodet havner på markedet. Vi lever jo i en helt annen verden nå. Det er selvsagt ikke umulig å oppføre nybygg i stilarter som ligner på det Gaudi og visse andre prøvde å få til, men det er ironisk nok minst like vanskelig å selge sånt nå som det var den gangen, fordi de som har råd til å betale for det – generelt sett den rikeste enden av borgerskapet – er minst like redde for ryktet sitt den dag i dag. Hva vil naboene tro? Og de som er så sosiopatiske at de driter i hva andre folk tror er i hovedsak enten harde kriminelle eller så styrtrike at de kan gjøre som de vil, eller begge deler. Du vet. Sånne som ikke liker “oppmerksomhet” hvis de ikke har styringen selv. Kontroll på narrativet. Den typen ting. Hvorom allting er, de lager ikke arkitekter som han Antoni Gaudi mer, men det finnes desto flere privatfolk som lager “dekorasjoner” inspirert av ting de har sett i Barcelona eller bare på bilder. For det er jo slik at folk liker Gaudi. (Ihvertfall de fleste av dem.) Han var en sær kunstner som appellerer til den frie fantasien.
Til sist den nye singelen til Soft Cell — og hvem hadde trodd at noe sånt skulle skje?
Kjenner du en hasjrøyker? Da mener jeg ikke “en person som røyker hasj” men noen som er sterkt preget av denne skal vi si litt uheldige vanen, til en sånn grad at de er en klisjè. Du vet. En fantaserende type som snakker om universet og meningen med livet, alle mulige slags prosjekter som det går an å gjøre (men som det aldri blir noe av) og den typen ting, langt hinsides det slitsomt kjedsommelige. Joda jada de kan være snille typer som aldri gjør en flue fortred men det er jo nettopp dette som er hele poenget: Det skjer aldri noe med dem. De bare prater og prater. Og hvis vi tenker oss litt om skjønner vi at det er sannsynligvis like greit, fordi de ville vært en fare for seg selv og andre hvis de begynte å tukle med farlig verktøy, giftige stoffer, skarpladde våpen og det ene med det andre. Seriøst. La bare hasjrøykeren sitte der i sin egen tåke og fantasere om en alternativ virkelighet. Da gjør de ihvertfall ikke noen skade.
Det finnes delte meninger om personen Elon Musk. Min innstilling er at han er et jævla troll som selv på sitt beste låter akkurat som en fritt fantaserende hasjrøyker, men han har av årsaker jeg ikke forstår klart å manøvrere seg inn i en slik grad av maktposisjon at han er rett og slett farlig. Jeg gir blaffen i hvor mange penger han har. Det spiller ingen rolle. Saken er at han har jo faen ingen styring på den helvetes kjeften sin — og i kombinasjon med noe slags naturtalent for å selge og overtale folk så ender det med død og fordervelse. Bokstavelig talt. Folk blir drept fordi de kjører Tesla og tror på det verdensfjerne jåsset om “førerløse kjøretøy” og autopilot, bare for å ta ett av mange eksempler. Dessuten har han lovet og lovet at det skal komme alskens fantastiske nye produkter i opptil flere tiår ved dette tidspunktet, men det skjer jo bare aldri. StarLink er det eneste selskapet han kontrollerer som det er verdt å snakke om, men selv de har et problem med at fremtidsplanene går ut over alle sannsynlige støvleskaft, foruten selvsagt at de er knyttet sammen med xAI og det som pleide å hete Twitter, som begge er de reneste forbrenningsovner for penger.
Ovenfor finnes en link til en NRK-artikkel hvos det fremgår at Oljefondet antagelig kommer til å kjøpe aksjer i Elon Musks såkalte IPO (Initial Public Offering) av selskapet SpaceX, basert i en verdivurdering som er så drøy at man bare må riste på hodet, gni seg i øynene og si whaaaat. Herregud. Har de engang lest prospektet? Der står det svart på hvitt at det vil sannsynligvis ikke lønne seg å investere penger i opplegget. Riktignok med snedigere og “juridiske” formuleringer, men dette er poenget det koker ned til. Hva vi ser hende er sannsynligvis verdenshistoriens største svindel, bortsett fra at de teknisk sett ikke gjør noe ulovlig. Innbakt i prospektet finnes også noen formuleringer om at selskapets formål er å lære universet å kjenne, bringe bevissthetens lys ut til stjernene og etablere menneskelig liv på andre planeter, i første omgang månen og Mars. Som sagt: Hasjrøyker. Det vil ta deg litt tid å sette deg inn i all fysikken, men det lar seg fint gjøre hvis du ikke bare vil ta mitt ord for det: Mennesker kommer aldri til å etablere noen koloni på Mars, eller engang noen basestasjon på månen. Dette er bare tøys og tullprat. Det lar seg ikke gjøre med noen form for teknologi vi kjenner eller har grunn til å anta vil kunne utferdiges i noen form for oversiktelig fremtid — som de forsåvidt også “tilstår” i bunken med papirer som er tilknyttet børslanseringen. Med andre ord: Det er bare prat. Selveste virkeligheten står midt i veien for hele dette evneveike prosjektet, til en sånn grad at man får lyst til å banke panna i skrivebordskanten. Så dumt er det. Greia handler om å stjele 70-80 milliarder dollar fra såkalte indeksfond, blant annet Statens Pensjonsfond Utland, også kjent som Oljefondet, foruten selvsagt pensjonspengene til “halve Amerika” ellers. Alt jeg har å si er at hvis folk er så jævla idiot at de tror på jåsset hans Elon Musk så fortjener de å bli rævkjørt, noe Musk sannsynligvis er enig i. Det er ikke trygt for noen – særlig ikke det uskyldsblå norske Oljefondet – å investere penger i dagens USA.
Vi avslutter med en passende kommentar fra en ganske fresk syngedame (og orkesteret hennes).
Det er selvsagt uråd å diskutere smak – folk liker det de liker og noe mer er det ikke å si – men det går likevel an å føre en slags “sammenlignende samtale” for å eventuelt utvikle et sett med objektive kriterier for den gode smak og hvordan dette arter seg i praksis. Synes du ikke? Folk snakker jo på dønn fette alvor om god og dårlig smak som om dette er noe det finnes alminnelig enighet om, mens en stor andel av de som deltar i diskursen sannsynligvis bare jatter med og sier ja og nei på “de rette stedene” fordi de er redde for å stikke hodet frem og enten utsette seg for skarp kritikk eller å måtte forsvare et synspunkt de har vansker for å formulere klart selv om de vet godt hva de mener.
Selv er jeg jo en slags psykopat fordi jeg driter loddrett i hva andre mener og hva som er “korrekt”. Jeg gjør som jeg vil og hvis du ikke liker det kan du bare reise og ryke. Fatteru? Jeg er sjefen her og du skal bare holde kjeft, lytte og lære. Sånn er det med den saken. Nå som vi har den saken ute av forutsetningenes verden kan vi bevege oss videre og se på hva som er det beste kjøttet fra henholdsvis storfè og svin. Problemet jeg støter på i Spania er at folk vet hva som er best, så prisnivået innretter seg naturligvis deretter, mens i Norge finner du for eksempel billige svineknoker året rundt — og noen ganger er de skambillige. Vi snakker om 30-40 kroner kiloen. Herregud. Folk vet ikke hvor bra de har det. Det visste ikke jeg heller før jeg havnet her og måtte omkalfatre hele standardoppsettet mitt for vanlig middagsmeny.
Heldigvis er grønnsaker vesentlig mye billigere i Spania enn i Norge og siden sikkert 60-70 prosent av kostholdet mitt er grønnsaksorientert så spiller dette seg fordelaktig ut når budsjettet skal revideres. Jeg vet ikke hva greia er. Jeg kan ikke forklare det. Jeg har bare aldri vært like kjøttsulten som folk typisk later til å være i Norge – jeg mener, du møter jo en del som på ramme alvor mener at hvis det ikke er et dominant kjøttelement i middagen så er det ikke ekte mat – og saken er for mitt vedkommende at det finnes så mye snasent man kan lage med bare vegetabilske ingredienser at jeg opplever ikke noe savn (eller skal vi si abstinenssymptomer) hvis jeg går mange dager i strekk uten å ta til meg animalsk føde. Når det er sagt så er jeg definitivt ingen vegetarianer heller, eller engang noen “sunnhetsapostel” i konvensjonell forstand. Det er mange hundre ganger viktigere for meg at maten smaker godt enn at den er sunn, selv om flaks (eller noe annet) ofte gjør at jeg får til å kombinere begge deler innenfor de budsjettrammene jeg opererer med.
Hvorom allting er, jeg var en tur på det franske supermarkedet Carrefour her om dagen. Jeg går dit fordi de selger den beste Gouda-osten (den vellagrede som er ganske hard i konsistens og “krystallisk”) men de har også en ferskvaredisk for alskens kjøttvarer som jeg pleier å kaste et blikk på når jeg er der. Du vet. Det handler om hva de har akkurat den dagen og hva det koster. Flaksen var med meg fordi de hadde en oksehale – rabo del toro – til salgs. Eller kanskje det var en kuhale, hvem vet og hvem bryr seg, det blir jo i praksis det samme, men de fleste oppskrifter som bruker denne ingrediensen kaller det for oksehale, så da så. Jeg endte med å betale 25 euro for halvannen kilo. Det er en ganske stiv pris for noe som tradisjonelt sett har blitt betraktet nærmest som slakteavfall, men sånn er det jo. Både spanskene og franskene – for ikke å si italienerne – vet hva som er de beste delene av dyret og dermed ender man med å betale hva det koster. Nå handler det om å etterforske hva eksakt det er som gjør at oksehalestuing fra Jamaica er så jævlig berømt, og så siden utvikle noe som sånn noenlunde følger denne oppskriften. Men det blir en sak for en annen dag.
I mellomtiden spiller vi litt nabokritiserende popmusikk fra Jamaica.
Hva er verdens mest katolske land? Du kan selvsagt svare Vatikanstaten, men det er ikke noe ordentlig land selv om de teknisk sett har politisk uavhengighet og alt det der. Italia er ikke noe dumt svar — men det viser seg i praksis at spansk katolisisme handler om alle de spansktalende landene i verden, som totalt sett utgjør 520 millioner mennesker. I tillegg kommer 120 millioner som er spansktalende men ikke bosatt i “et spansktalende land”. Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes spansktalende protestanter, men når man begynner å sjekke de statistiske dataene så viser det seg at katolikker til en overveldende grad snakker spansk (og visa versa). De kaller ham Papa León her i Spania og som en avveksling fra den jævla krigen i MIdt-Østen – og all verdens elendighet i mer generell forstand – så har de mildt sagt bred fjersynsdekning av det pågående pavebesøket.
Samtidig har popartisten Bad Bunny vært i Spania og holdt et dusin konserter eller deromkring, noe paven påpekte til alminnelig munterhet blant sitt publikum. Ha sa det er helt klart mange som heller vil ha billetter til popkonserten enn for å komme og se en gammel mann holde tale, men han håper noen likevel vil komme for å hilse på ham mens han turnerer Spania rundt i både fly, tog og bil. (Sidenotat: Visste du forresten at Spania er det landet i verden, nest etter Kina og målt i antall kilometer, som har best dekning med moderne høyhastighetstog?) Selv har jeg ikke tenkt å gjøre noe mer for å se paven enn for å se VM i fotball, som forehåpentligvis vil gå bra både for Norge og Spania (selv om en god del flere tipper at Spania vinner enn at Norge har noen realistisk sjanse i dette mesterskapet). Det beste – fra min sysnvinkel – ville vært om Norge banker Spania 5-4 i finalen, etter en skikkelig neglebiter av en kamp. Det vil gi folk både her og der noe å snakke om i lange tider fremover. Ellers er det å håpe at arrangementet lar seg avvikle bra uten at verken spillere eller publikum blir utsatt for noe jævelskap mens de er i USA. Ting er jo litt ute av kontroll der borte.
Som alle vet er det spanske ordet for kylling pollo, som uttales “poyo” og som helst ikke bør forveksles med polla, som betyr kuk. Altså det lokale slangordet for det mannlige kjønnsorgan. Penis. Whatever. Du skjønner tegninga. Imidlertid synes jeg det er litt – hva skal vi si – merkelig at dette penultimate hankjønnsobjektet er et grammatisk hunnkjønnsord på spansk, det vil si at man sier la polla. Men nok om det. Supermarkedet her i nabolaget er organisert slik at man behøver ikke å spørre etter el pollo fordi de har ferdig kuttede stykker pakket inn i plast i kjøledisken. Akkurat som i Norge. For så langt har jo verden generelt sett kommet i vår lykksalige samtid at kroppsdeler fra slaktede livsvesener distribueres gjennom et så å si knirkefritt opplegg for logistisk perfeksjon. Så heldig for meg — fordi planen min for lunsj nå i dag er å lage pollo al ajillo.
Ajillo er en diminuitiv form av substantivet ajo, som betyr hvitløk. El ajillo betyr følgelig “den lille hvitløken” men det er litt semantisk uklart for meg hvorfor man typisk kaller det ajillo hver gang det brukes i mat, selv om det kan dreie seg om temmelig rause mengder noen ganger. Hva skal man si? Det er sånt som jeg går rundt og lurer på, akkurat som om jeg ikke har noe bedre å bruke hjernekapasiteten til. Herregud. Varmt er det også. Begynnelsen av mai kom med temperaturer som lignet mer på Østerdalen enn på syden, men så snudde det og plutselig landet de velkjente spanske tredvegradene på sin sedvanlig insisterende måte, og nå er det ingen kjære mor lenger. Det gjelder å holde seg i skyggen og bevege seg i et behersket tempo, så går det greit. Dessuten har de – selvsagt – begynt å selge tinto de verano igjen. Det betyr grovt oversatt “sommervin” (for eksempel er sangria teknisk sett en sommervin) og min favoritt er limon, som du kan tenke på som rødvin med sitronbrus, selv om jeg innrømmer at det ikke høres noe godt ut.
Feminisering er utvikling av kvinnelige sekundære kjønnskjennetegn på kroppen. Ordet brukes også for å beskrive endring i kvinnelig retning hos en mann, for eksempel når det gjelder behåring, stemmeleie og fordeling av fettvev.
Det var sannsynligvis ikke fysiologisk ment, men ikke desto mindre observerte jeg nylig en amerikansk synser som var bekymret på vegne av europèiske menn. Han hevdet at de har blitt feminiserte og at de dermed har tapt sin maskuline mystikk og egenart til fordel for noe slags kulturelt betinget androgynt “samkjønn” hvor det er vanskelig å skille hunner fra hanner, ihvertfall sånn rent umiddelbart. Du vet. Kvinner i mannsyrker og det ene med det andre. Og hvem er det egentlig som steller hjemme? Det går jo helt rundt for folk når de prøver å forstå denslags. Forvirringen sprer seg snart også til forplantningen og enden å visa blir at menneskeslekten dør ut fordi det ikke fødes nok barn. I mellomtiden foregår det en storstilt utskiftning av befolkninger – eller et snikende folkemord, om du vil – i form av innvandring fra mindre kyske land med større forplantningshastighet og til det feminiserte Europa, hvor menn sprader rundt med vrikk på rumpa og knekk i håndleddet mens de preiker segimellom rundt interiørdesign og kostholdsproblematikk.
Ofte prøver jeg å være saklig overfor diverse evneveike troll, men som alle vet er dette noe som straffer seg. Ingen hører på de som sier at det er en vanskelig balansegang å være mandig, fordi jo hardere du prøver jo latterligere fremstår du i øynene på alle som ser deg. Ikke leder det til noen større etterspørsel på kjønnsmarkedet heller. Kvinnfolka er typisk litt skeptiske til sånne som legger stor vekt på sin mandige fremtoning og som tar seg personlig nær av å ikke bli dyrket og hyllet som noen slags maskulin halvgud som lyser ereksjon lange veier. Nå kjenner jeg selvsagt ikke “alle kvinner” på noen personlig måte, men all min erfaring tilsier at de fleste av dem foretrekker en som ikke bekymrer seg så veldig mye om han er “mandig nok” eller ikke. Dermed blir det som det blir. Du vet. Darwinisme og naturlig seleksjon betinger at de som får formert seg er de litt mer bekymringsløse mannstypene og sånn må det ha vært i såpass mange år at Europa har rukket å etablere en mannstype som ikke lever opp til “det røffe nybyggeridealet” som de etter alt å dømme holder hellig i Amerika til en sånn grad at det har blitt en greie på nettet. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke.
Hva skal man si? Det å være idiot betyr noe helt spesifikt, nemlig at man overvurderer sin vurderingsevne. Eller at man henfaller til tro, om du vil. Jeg mener ikke nå noen spesiell form for tro; altså religiøs tro, overtro, tro på seg selv, tro på julenissen, restskatten, politikernes løsninger på det hele eller antagelser om universets ultimate natur. Tro er uansett en form for mental kortslutning. Det er en fordom. En snarvei. Alle vet jo at dersom du virkelig ønsker å vite noe så må du gå dypt inn i greiene og kartlegge all informasjon som finnes om saken. Hypotetisere, analysere, konkludere. Det rett og slett forekommer ikke at noen bare snubler tilfeldigvis inn i en tilstand av sakkunnskap. Det er produktet av skolering. Sånn fungerer det siden de eldste tider og slik vil det alltid være. Menneskehjernen forblir jo den samme selv om innholdet endrer seg.
Altså, som sagt, en idiot er en person som tror at de vet, selv om de ikke besitter noen strukturert sakkunnskap. De som har litt psykologisk innsikt kjenner sannsynligvis til den såkalte Dunning/Kruger-effekten, som baserer seg i målbare psykologiske fenomener, men som kort fortalt er det praktiske utslaget av dette med “bevissthet om egen uvitenhet” som folk ikke oppdager før de begynner å undersøke en sak. Det kan på forhånd – og dette er helt normalt – føle at de vet noe om saken, men de vet ikke hva de ikke vet. Dette er hva det handler om. Fenomenet er så normalt at det har fått sitt eget navn og kan uttrykkes i en geometrisk graf over statistisk sannsynlighet. Jeg oppfordrer de nysgjerrige til å undersøke saken på egen hånd. Gjør et nettsøk. Dunning/Kruger er tilstrekkelig som søkeord. Da vil du finne mer enn nok å ta tak i.
Maillardreaksjon er kjemisk reaksjon som skjer mellom karbohydrater og aminosyrer når mat brunes ved 140–160°C. Effekten gir maten brun farge og et mangfold av smak- og luktnyanser. Reaksjonen resulterer i farge, lukt og smak hos biff, øl, sjokolade, kaffe, ristet brød og mange andre typer ristet eller stekt mat. Maillardreaksjon er oppkalt etter den franske kjemikeren Luis-Camille Maillard (1878–1936), som beskrev denne effekten vitenskapelig i 1912.
Som alle vet blir kjøttsaus bedre når man tar seg tid til å brune kjøttdeigen skikkelig. Det er ikke en hallusinasjon. Det er noe som skjer med maten når den varmebehandles på fagmessig vis. Folk har visst om dette i hvor mange tusen år som helst og de fleste nøyer seg med å konstatere at det forbedrer smaken i den ferdige retten. Nok pratet. De behøver ikke vite noe mer. Årsaken er sterk nok til å stå helt fint på sine egne bein. Hvem bryr seg om hva som foregår på et kjemisk detaljnivå? Dette er hva overtenkning handler om. Du vet. Noen bare er sånn. De behøver ikke å være irriterende typer men ofte er de det likevel, særlig når de ikke klarer å holde kjeft (som skjer ofte nok til at det er en ting). Vi kan si det er et spørsmål om relevans. “Folk flest” vil ikke forholde seg til mer kunnskap enn hva de strengt tatt behøver for å få jobben gjort. Derfor er det ikke vanlig å lære noe om Luis-Camille Maillard på kokkeskolen.
Hermes Trismegistos – den trefoldig store Hermes – er selvsagt en sagnfigur, men det er jo kjekt å ha en sånn karakter som man kan henge diverse urgammel kunnskap og alskens ordtak på. As above, so below er hans. Det høye speiler det lave. På et noe mer vitenskapelig språk kalles dette skalainvarians. Det spiller ingen rolle hvor stort og kosmisk du blåser opp en greie som styres av visse grunnleggende prinsipper. Gravitasjon er ikke fundamentalt annerledes ute på stjernehimmelen enn nedi bukselomma, det er bare mye mer av den og i helt andre konsentrasjoner. Jordkloden er for eksempel en jævlig stor slabol. Selv om jorda spinner i 1670 kilometer i timen så tar det et helt døgn å komme rundt èn omdreining — og selv om den flyr rundt sola i vanvittige 107.200 kilometer i timen så tar det et helt år å fullføre en runde. Det finnes en kategori av mennesker som nekter å tro på dette, selv om vi forlengst har fått til å måle disse tingene med ganske stor nøyaktighet. Det foregår noe i hodet deres. Folk ville jo bli blåst bort av fartsvinden hevder de. Dette kalles visstnok sunn fornuft. Eller common sense på engelsk. Noe alle bare skjønner intuitivt.
Den britiske filosofen Bertrand Russell sa en gang at menneskehetens tragedie består i at alle idioter og fanatikere er så jævlig skråsikre i sin sak, mens kloke mennesker er så fulle av tvil. Derfor går det som det går. Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Kunnskapens skalainvarians strekker seg fra de små ting og helt til universets yttergrenser. Selv pleier jeg å si at hvis du alltid antar at du tar feil så vil du alltid ha rett. Uansett hva slags ny greie du skal forholde deg til så kommer førsteinntrykket ditt til å være galt — særlig når det handler om mennesker. Ikke desto mindre er det fette nødvendig å etablere og praktisere et system av fordommer og sorteringskriterier. Du vet. For å få fortgang i sakene. Vi har rett og slett ikke tid til å gi alle vi møter all den oppmerksomhet som kreves for å finne ut “hvem de egentlig er”. Ting må forenkles en hel del for å fungere i den praktiske virkelighetens verden. Hvor mye behøver du for eksempel å vite om noen for å avskrive dem som en du ikke har lyst til å bli bedre kjent med? Eller for å snu på flisa; hva slags markører må til for at du oppfatter noen som så interessant at du har lyst til å vite mer om dem? Etter min mening går det ikke an å kjenne noe annet menneske “fullt ut”. Det er for stort og komplisert. For mange bevegelige deler som ikke lar seg forutsi. Imidlertid går det an å kjenne seg selv til en slik grad at man skjønner hvor det bærer hen når man merker at det klør i hodebunnen fordi noens argumenter er så fette evneveike at man ikke orker å forholde seg til dem. Hva skal du gjøre da? Er det noe poeng i å bruke verdifull levetid på å diskutere med idioter?
Vi setter strek der og avslutter med en gammel klassiker fra Frankrike.
