For de fleste mennesker er begrepet hastighet noe vi assosierer med “avstand over tid” (med for eksempel kilometer over brøkstreken og timer under) og normal hastighet når vi er ute og spaserer i ukomplisert terreng kan være noe slikt som to-tre kilometer i timen, muligens noe mer hvis vi engasjerer i “friskt marsjtempo”, men det er menneskelig umulig å tilbakelegge mer enn noen få mil hver dag når vi ferdes til fots. Vi har ingen konseptuell kontekst for å forstå lysets hastighet (celeritas), som er 299.792.458 meter i sekundet, som “avstand over tid” selv om vi godtar begrepet lysår når det snakkes om ting som finnes i universet. De store talls matematikk er svimlende i forhold til menneskelig målestokk. Femti år høres ut som “størstedelen av livet” for de fleste normale mennesker. Mye kan skje. Og hundre kilometer er en lang spasertur som det vil ta opptil flere dager å fullføre. Uansett hvor store tankene våre blir er vi begrenset av vår natur.
Det vi nå kaller fysikk (etter gresk “physis”, natur) ble fortsatt kalt naturfilosofi på Newtons tid. Det fantes strengt tatt ingen “vitenskap” før det tyvende århundre, bare mer eller mindre vitenskapsorienterte naturfilosofer som kunne være mer eller mindre systematisk ryddige i sine tilnærmelser til materialet. “Vitenskapelighet” handler til syvende og sist om kritisk tenkning, slik at etter min mening er det på ingen måte urimelig å hevde at hele vitenskapen er lite mer enn en spesialistgren innenfor den større genren tysk idealisme, litt som hvordan femti kilometer langrenn er en spesialistgren innenfor den større genren skisport. Filosofene Kant, Hegel og Schopenhauer er viktigere for den alminnelige vitenskapshistorien enn Galileio og Kopernikus, selv om de to sistnevnte ofte fremholdes som “store personligheter” når det kommer til den stadig pågående åndskampen mellom faktabasert kritikk og religiøs dogmatikk som fundament for politikken.
Hva vet du om hvordan menneskeøyet fungerer? De fleste har fått med seg at verden får sine former og farger på grunn av lys fra omgivelsene som fanges opp av synsnerven i øyet og oversettes til elektriske signaler i hjernen slik at vi “danner et bilde” av det vi kan se der ute. Eller det vi tror vi ser. Noen ganger er det uklart hva som er hva før vi har undersøkt noe nærmere. En hvilken som helst spasertur gjennom et hvilket som helst landskap er full av “ting som ligner på andre ting” fordi hjernen konstant kommer med forslag til hva det er vi kanskje står og ser på, og enda mer intenst enn til vanlig dersom vi er redde eller engstelige. Slik er menneskenaturen. Slik har den alltid vært fordi slik må det nesten være hvis vi skal overleve i en tildels livsfarlig verden. Alle dyr er skvetne av seg. De som ikke var det har ikke overlevd og ført genene sine videre. Det er sunnere strategi å være redd en gang for mye enn en gang for lite. Hvis man for eksempel er ute og går i en mørk gate om natten kan man bråskvette fordi det plutselig ser ut som det står noen der … men så var det bare et skilt som var tullet inn i en presenning eller noe … men det er definitivt et sunt instinkt å skvette til, for da får man engasjert de hormoner man behøver for å hanskes med hva det enn er denne fremmede vil med deg.
Den oppfatningen normale mennesker har om hvordan synet virker er “intromissiv” (og godt belagt med solid vitenskapelig bevisførsel), men slik har det ikke alltid vært. For bare hundre år siden opererte man ennå med alskens fluvium og eterium på mange fantasifulle måter, men nå i dag vet vi med rimelig sikkerhet at det vi erfarer som “lys” egentlig er bølgebevegelser av “eksistensiell sannsynlighet” i det elektromagnetiske kvantefeltet og at fotoner (lyspartikler) ikke “aktualiseres” før de engasjeres i noen slags bruk, for eksempel av en observatør som bruker dem til å danne sin virkelighetsoppfatning. Lyset er uansett noe innkommende, altså et datasett, mens hva vi siden gjør med disse dataene – det vi ser på – varierer med stemningsforhold i oss selv når vi “tolker” det vi ser. Hvis man ikke lider av noen slags schizofrene vrangforestillinger godtar de fleste premisset om at et skilt og en presenning alltid bare er et skilt og en presenning, selv om vi tror det er en skummel mann som står der når det er mørkt og vanskelig å se hva som er hva, skiltet “blir ikke til en mann” fordi vi ser på det på noen slags spesiell og magisk måte. Dette trodde man imidlertid før i tiden. Man trodde at synet var “ekstromissivt”.
For ikke lenge siden var det konvensjonelt akseptert at “det kommer noe ut av øynene” som på noe slags vis “samhandler” med det vi observerer og at det var slik virkeligheten fungerte. Derfor var for eksempel Narcissusmyten – han som ble fanget av sitt eget blikk i speilet – noe helt annet i de gode gamle dager enn hva det er i dag. Det onde øyet er noe folk fortsatt bærer amuletter mot, for eksempel i form av en håndflate, med eller uten et påtegnet øye, eller bare et mer eller mindre abstrakt øye. Hensikten er å beskytte seg mot de onde intensjonene som “kommer ut av øynene” særlig hos de som bærer på hat, sjalusi og misunnelse. Selv i våre dager er det fullstendig alminnelig å snakke om “blikket” som vardøger i forhold til onde intensjoner av ymse slag, enten dette er ment slik eller ikke hos den som kommer i skade for å se på noe eller noen på en gal måte. Vi tror kanskje ikke lenger – ihvertfall ikke teknisk sett – at andre folk “berører oss” når de ser på oss, men vi oppfører oss ofte som om vi tror dette. Litt avhengig av hvor man befinner seg når man støter på denne typen overtro kan det bli en ganske hårete situasjon. Folk liker ikke “blikket”.
