Spillteori er en gren av matematikken som analyserer situasjoner der flere aktører skal velge mellom alternativer på grunnlag av sine egne preferanser når det gjelder de mulige utfallene, og med mer eller mindre fullstendig kjennskap til de øvrige aktørenes valgmuligheter og preferanser. En slik situasjon kalles i denne sammenhengen for et «spill», og aktørene kalles «spillere». Hvilket valg som er det beste for en spiller, avhenger av hva de øvrige spillere velger. Problemer i spillteori har stimulert diskusjonen av visse moralfilosofiske spørsmål.
(Store norske leksikon)
Som alle vet har mennesker en typisk tendens til å “tøye reglene” hver gang dette er til deres fordel, mens de samtidig har en typisk tendens til å bli svært opphissede når de observerer at andre tøyer regler av den samme årsak. Vi var jo enige om saken. Blant annet av den grunn regnes det som godt diplomatisk håndverk når man får utarbeidet et opplegg som ingen av partene liker men som alle aksepterer. Alle vil jo gjøre som de vil, men samtidig skjønner alle at vi må ha “trafikkregler” i forhold til hva slags atferd som er akseptabel i samfunnet. Folk er jo svært aggressive og kranglete skapninger som får til å lage store dramatiske opplegg rundt de mest ubetydelige dusteting. Et samfunn uten regler er egentlig en selvmotsigelse, fordi “selve samfunnet” består jo til syvende og sist bare av et sett med regler og koder for den sosiale omgangen mellom mennesker innenfor et definert område. “Norges Lover” setter for eksempel en slik standard. De gjelder for alle som bor og oppholder seg i Norge – dessuten som en hovedregel også for norske statsborgere som oppholder seg i utlandet – uansett hva de selv måtte “føle” om saken. Sånn sett er vi alle statens eiendom, men vi har leasingrettigheter på livstid i forhold til den daglige bruk av kroppen, sinnet og det ene med det andre — men da altså innenfor de rammebetingelsene som er fastsatt gjennom lov og “normal sedvanerett”. Hvis vi kløner det til på dette området så vil det medføre diverse “konsekvenser” som i henhold til demokratiske prinsipper skal være “de samme for alle” men som i praksis varierer noe avhengig av hvor “viktig” du er, hvem du kjenner og så videre.
La oss for moro skyld definere “intelligens” som et spillteoretisk verktøy. Spørsmålet handler om hvor raskt man oppfatter spillereglene som gjelder i en gitt situasjon. Noen oppfatter alt veldig raskt mens andre trenger mer tid på databehandlingen sin. Evner og talenter er jo ulikt distribuert blant folk. Noen er følsomme og får med seg alle “menneskelige detaljer” i alle situasjoner mens andre har mer “tunnelsyn” og kjører på i forhold til sine egne planer og prosjekter. Det er uklart i hvilken grad vi kan – eller bør – koble begrepet “intelligens” opp mot begrepet “bevissthet” — men som en hovedregel vil vel en “bevisst” person også fremstå som mer “intelligent” enn de som svimer rundt i noen slags eksistensiell halvsøvne, selv om de siste eventuelt kan vise til gode resultater i jobben, hjemmefinansene og den typen ting. Ihvertfall oppfatter jeg det slik. Våken tilstedeværelse i alle de situasjoner som kommer og går fremstår som det mest “intelligente” for meg. Hvorvidt det bare er en personlig svakhet hos meg er et spørsmål for seg selv, men jeg føler typisk litt instinktiv mistillit til sånne som virker “fraværende i ånden” til stadighet. Eller kanskje det er bedre å si at jeg har et problem med hvordan jeg skal forholde meg til dem. Hvis det er mulig foretrekker jeg å ikke ha noe med dem å gjøre, men dette er ikke alltid et aktuelt alternativ. Måpetryner dukker noen ganger opp i hverdagen og gjør krav på mer tid enn man egentlig hadde tenkt å bruke på saken. Hæ? er den kortest mulige oppsummering av alt deres vesen. Det er ikke det at jeg aldri blir engstelig eller irritert eller hva som helst annet som man kan bli, det er bare det at jeg har lang trening i å “beholde masken” i stressende situasjoner. Min erfaring er at følelsesmessig opprør aldri hjelper i noen slags sammenheng. Det man heller behøver er en jegers form for tålmodighet, i den forstand at man venter med å skyte til man er rimelig sikker på å treffe, så å si. Det er her spillereglene kommer inn i bildet: Hva er det du egentlig prøver å oppnå i denne situasjonen?
En generell “regel” i denne verden er at noen ganger må man vente. Du vet. Køtrafikk. Den typen ting. Ingen liker det men alle godtar opplegget. Vel, gi og ta noen sånne som mister hodet og bryter ut av formasjonen med noen slags halvt eller helt ulovlig manøver av det slaget som de noen ganger slipper unna med men som andre ganger påkaller blålys. Men de fleste velger som regel å bare vente på at ting skal løse seg opp og normal bevegelse skal gjenoppstå. Jeg vet ikke hva som er greia med alle disse som går berserk ombord på flyene i Amerika, men jeg antar det er et annet utslag ev den samme mentaliteten som frembringer masseskyting av folk på skoler, kjøpesentere og andre offentlige steder. Det klikker åpenbart for folk. Sånt skjer forsåvidt over hele verden, men jeg vet ikke om det blir overrapportert når det skjer i USA eller om de faktisk har flere galninger der enn hva man typisk bør forvente i et normalt samfunn. Basert i mine egne erfaringer vil jeg tippe det siste, men jeg kan jo ta feil. Hvorfor skulle amerikanere være mer “utagerende” enn andre folkeslag? Når vi bruker språket til å beskrive virkeligheten bør vi ha tunga rett i munnen i forhold til hva som er egenskaper ved virkeligheten og hva som er egenskaper ved språket. La oss for eksempel si når vi skal analysere begrepet frihet. Amerikanere har typisk et “aktivistisk” syn på saken. Frihet er å kunne gjøre mange ting. Frihet betyr tilretteleggelse for menneskelig aktivitet. For meg ser det ut som de surrer det til “big time” i forhold til hva som er frihet og hva som er enten makt eller rettigheter, alt ettersom. Europèere vil typisk beskrive frihet som “fravær av regler” – det vil si noen slags naturtilstand – mens et typisk menneskelig samfunn jo først og fremst handler om å begrense folks frihet til å “gjøre som de vil” i en tilstrekkelig grad til at vi oppnår en rimelig avbalansert fredstilstand — som jo alle tjener mest på over langen. Trafikken blir ikke bedre avviklet hvis vi bare fjerner alle trafikkreglene. Vi kommer nå tilbake til det beste diplomatiske prinsippet som er når ingen liker opplegget – ihvertfall ikke hele opplegget – men alle godtar det likevel. Statsmakten er et “nødvendig onde” slik sett. Ideellt sett burde vi ikke behøve noe sånt, men i praksis behøver vi det likevel. Faktisk så er det jo også enklere å disiplinere og moderere seg selv når man har et regelverk som alle kjenner og alle mer eller mindre følger, ihvertfall mesteparten av tiden. Dette skaper forutsigbarhet, som i sin tur skaper stabilitet. Det er jo fint å vite hva man driver med.
Men nå setter vi over til et sensasjonelt bra dansenummer:
