Patetisk blir det når det de ønsker ikke er ytringsfrihet men beskyttelse mot de organiske konsekvensene av det de sier. Jeg vet ikke hva som har skjedd. På den tiden jeg vokste opp betraktet alle det som helt naturlig at man fikk bank hvis man gikk for langt med det man sa. Sånn er det bare. Du kan ikke bare fornærme folk og regne med at det er helt greit. Det vil bli konsekvenser. Særlig hvis det du sier ikke engang er sant, det er bare noe du diktet opp fordi du syntes det hørtes smartere ut enn lyden av å bare holde kjeft når man ikke vet hva man prater om. Jeg er neppe den eneste som synes at det å gi folk en på trynet når de fortjener dette bør liberaliseres.
Selv synes jeg ikke at vold er noen stor sak. Jeg kan både gi og ta imot uten at pulsen min stiger. Jeg har både formell og uformell erfaring innenfor voldsfaget. Jeg vet hvordan det føles å få bank, til og med grovt mye av det. Det jeg føler i forhold til vold ligner på det jeg føler i forhold til å fryse på føttene eller at trusa kipper, det er ikke noe jeg ønsker men det er ikke noen “big deal” heller. Ikke noe å snakke om. Sånn er livet. Imidlertid var det komisk hvor sjokkert de ble den ene gangen jeg hadde “psykologisk evaluering” av mine sosiale egenskaper. Jeg tar heller en omgang juling enn å gjøre noe som er i strid med det jeg synes er riktig. Har jeg erfaring med vold? Ja selvfølgelig, det har da vel alle, eller? Åpenbart ikke, selv om jeg tror de lyver når de sier at vold aldri var noe tema i livet deres. Jeg tror de feiget ut hver gang dette var på bordet og senere later de som om dette er en dyd som var verd å bevare.
Det går sannsynligvis noen slags vag og litt mystisk skillelinje der et eller annet sted. Det finnes de som skjønner hvor grensene går og det finnes “de andre” som åpenbart tror at demokratisk ytringfrihet er noe slags magisk trylleformular som fjerner menneskets dyriske sider og åpner opp for “fri debatt rundt alle ting”, hvilket etter min mening er et grensetilfelle av sinnssykdom. Hva slags verden er det de tror at de lever i? Sannheten er snarere at krig, mine barn, befinner seg bare en skuddavfyring unna (som Rolling Stones poengterte). Det er noe helt naturlig for oss mennesker. Det sitter i beingrinda, ikke i hodet.
