Tyskland er ute av VM men de henger med i demokratidansen. Helgen har vært interessant slik sett. De såkalte Reichsbürgern – riksborgerne – har blitt konfrontert i stor stil, anklaget for å drive undergravende virksomhet rettet mot statsforfatningen, hvilket bør være enkelt å bevise siden hele opplegget deres er basert på at de ikke anerkjenner den tyske staten, de ønsker et “fjerde rike” og utgjør slik sett det samme i forhold til dagens tyske forbundsrepublikk som nazistpartiet var i forhold til datidens Weimarrepublikk. Hva lærte Tyskland av hele balubaen for snart hundre år siden? Den andre verdenskrig var noen stusselige greier, ikke minst for “vanlige tyskere”. Hele landet lå mildt sagt i ruiner i 1945 og en hel generasjon av menn var døde. Man kan knapt klandre tyskerne for at de har vært veldig hårsåre i forhold til alt som ligner på “nazivirksomhet” i årene som har vært siden de måtte bygge opp alt helt på nytt.
Det er ukjent fort meg om vi har noe som ligner på “riksborgerne” i Norge, det vil si individer og sammenslutninger som ikke anerkjenner den norske staten, men det ville forbause meg om det ikke var noe i noenlunde samme gata der ute, gitt at vi sikkert har den samme prosentvise andel av vanvittige mennesker som de har i Tyskland, men det virker ikke som det er noe organisert nettverk av folk som aktivt jobber med å undergrave statsforfatningen — hvilket teknisk sett er høyforræderi som omfattes av Staffelovens kapitel 17, men lista ligger ganske høyt for at man skal pådra seg noen slik anklage, ihvertfall fra seriøst hold. Vi har imidlertid en ikke ubetydelig mengde stokastiske terrorister, det vil si individer og sammenslutninger som agiterer hatefullt og dermed skaper en “normalisert” stemning rundt det å hate og mobbe visse samfunnsgrupper, som for eksempel “fremmedkulturelle” eller homofile, slik at når noen til sist går over streken med vold (i større eller mindre grad) og skadeverk så fremstår ikke dette som uventet, fordi praten har gått i lang tid.
Skadefryd er det man føler når noen man hater opplever motgang og vanskeligheter. Det er svært vanlig å glede seg over andres ulykke. Vi kan si at dette er dårlig moral, tegn på en umoden personlighet, et frastøtende karaktertrekk, i det hele tatt mange slike ting, men det er ikke ulovlig. Imidlertid beveger vi oss inn i et litt tvilsomt landskap av grå og mistenkelig mentalitet når man lenge har snakket høyt om at man skulle ønske at person eller gruppe så og så vil “få så hatten passer” og så skjer det plutselig. Noen blir banket opp eller drept. Steder blir bombet og vandalisert. Har man vært med på dette hvis man har vært en agitator? Det er ikke urimelig å snakke om “moralsk ansvar” selv om det ikke finnes noen juridisk mekanisme hinsides det å ha vært med på å planlegge selve handlingen som kan benyttes for å trekke disse svinepelsene for retten. Alle vet at hvis man er uheldig med tid, sted og selskap kan det være direkte livsfarlig å være “synlig homofil” (enten man faktisk er homofil eller ikke) og det samme gjelder hvis man er “synlig neger” (som imidlertid er mye vanskeligere å skjule). I begge disse tilfeller må man sannsynligvis til enhver tid være forberedt på umotivert sjikane fra fremmede mennesker, hvilket ikke burde være noe normalt, men sånn blir det når rasisme og homofobi normaliseres blant et tilstrekkelig antall mennesker.
Man har observert et antall individer som mener at islamkritikk er et spørsmål om ytringsfrihet. Dette er komisk. Det er jo ikke islamkritikk de driver med, det er hatpropaganda rettet mot muslimer, hvilket – som vi vet – utgjør “pratekomponenten” innenfor stokastisk terrorisme. Om vi for eksempel fremsa ordet kristenkritikk så ville vi rimeligvis forvente noen slags teologisk debatt, eventuelt en saklig analyse av kristendom som kulturkraft, med eksempler, argumenter, og så videre, ikke at noen avholder en demonstrasjon hvor de brenner bibelen og skriker slagord. Det er vanskelig å forholde seg til slike metoder på noen konstruktiv måte. Man kan egentlig bare vente til de er ferdige med dramaet sitt, før man rydder opp og fortsetter med livet sitt som vanlig. Et annet (og bedre) spørsmål er hvorfor fanden man skal bruke verdifull levetid på å agitere mot folks religiøse overbevisninger, som tradisjonelt sett bare har vist tendenser til å styrke seg når de møter motstand. Dessuten tilkommer det faktum at både folks religiøsitet (eller mangel på dette) og deres seksualitet (inkludert kjønnsidentitet) er privatsaker som ikke har noe i den offentlige debatten å gjøre.
Selv er jeg ikke begeistret for den kunstige dikotomien mellom politikkens “høyre og venstre”. De har aldri vært intelligente kategorier av mening, men siden internettet virkelig etablerte seg som markedsplass for meninger har de blitt direkte latterlige. Som moralfilosof følger jeg kategoriene “rett og galt” — og da, for å være veldig tydelig, mener jeg i forhold til alminnelig menneskelig anstendighet. Det virker som et alminnelig mønster blant mennesker at rettsfølelsen, forstått som deres vilje til å gjøre det rette, topper seg på et “vanlig” økonomisk nivå, det vil si blant mennesker som lever stabile og trygge liv med tilstrekkelig kjøpekraft som kompensasjon for en normal arbeidsuke. De som blir rike senker standardene for hva de synes er akseptabelt innenfor samfunnet og sosiologien. Interessant nok er dette et statistisk forhold som vi gjenfinner innenfor det såkalte “ytre høyre”. Det består typisk av en litt selvmotsigende sammensetning av lavt utdannede mennesker med dårlig råd og et segment svært ressurssterke individer med dårlig moral. Dessuten har de alltid noen som de “ser ned på”. Det er mye forakt ute på den brune fronten. Alle har noen de ønsker å “ta” litt ekstra hardt. Vi kan (og bør) kalle dette sosial sadisme og avvise det som den perversjonen det er. Det finnes ingen analyser som påviser noe annet enn at den samfunnstypen vi kaller “nordisk sosialdemokrati” (eller i et større bilde, klassisk europèisk liberalisme) er den mest vellykkede i forhold til både økonomiske resultater og alminnelig trivsel blant befolkningen. Det finnes intet magisk komponent i dette bildet, alt handler om å etablere høye standarder og deretter holde seg til disse. Det vi alle ønsker er fred og velstand, derfor er dette hva vi jobber for, til enhver tid, med alle midler og på ethvert nivå.
