Doxa (noen ganger stavet «doksa») kommer fra et gammelgresk uttrykk som betyr mening, antagelse eller tro. Hos filosofer som Platon uttrykker det en subjektiv overbevisning basert på sanseerfaring, og står i motsetning til sikker viten (episteme). Den franske sosiologen Pierre Bourdieu brukte begrepet doxa eller «det doksiske felt» for å beskrive de sidene ved kultur og samfunn som folk flest tar for gitt. Dette er ting som de fleste ikke finner grunn til å stille spørsmål ved. Ifølge Bourdieu kan slike doksiske antagelser ofte tjene til å opprettholde eksisterende sosiale strukturer og maktforhold.
(Store norske leksikon)
Som alle vet finnes det mye rart innenfor kategorien “subjektiv overbevisning” — og intet av det er respektabelt. Det er bare evneveikt møl. Det lengste vi med god samvittighet kan gå er å respektere folks rett til å være en klovn. Man behøver ikke å være seriøs, kompetent og alt det der. Vi lever jo i et demokrati. Alle er like og alt er like gyldig. Min mening, din mening, finnes det egentlig noen mening? Når vi snakker om “det bestående” mener vi akkurat det Bourdieu henviste til med begrepet doksiske felt; altså et idèkompleks som ligger tett opptil eller som utgjør fundamentet til folks virkelighetsoppfatning. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med doxa. Mesteparten av alt vi gjør i livet er jo basert i “mening, antagelse eller tro”, mens epistemene – altså “sikker viten” eller “faktabaserte holdepunkter” – nærmest koker bort i kålen. Det gale består i å ikke forstå forskjellen mellom tro og viten, enten fordi man bare er en idiot eller fordi man bevisst blander sammen likt og ulikt på dette viset som ledd i en manipulativ strategi, for eksempel et politisk program.
Mange forbinder det med mot når noen “våger å ha sine egne meninger” på kryss og tvers av det bestående, mens sånne som meg ikke anerkjenner det som modig før folk våger å stille spørsmål ved sin egen evne til å forstå tingene i verden. Det er jo en selvfølge at man skal stille seg kritisk til “det bestående”, men kanskje noe mindre opplagt at man bør rydde opp i sitt eget private kaos før man går løs på de store verdensproblemene som man kan observere “der ute”. Selvkritikk er det eneste mentalt sunne grunnlaget for samfunnskritikk. Da mener jeg ikke narcissistiske runkefantasier som “skyldfølelse” og alt det der – som fortsatt plasserer deg i sentrum av begivenhetene, bare på en negativ måte – men sunn skepsis til egne evner og ferdigheter før man gir seg til å takle komplekse oppgaver, basert i det statistiske forhold at man kommer til å ta feil om nesten alt man tror man forstår ved første øyekast. Eller for å si det på en annen måte: Fordommene dine jobber ikke ved noe tidspunkt for deg, men for den som ga deg disse idèene i utgangspunktet. Du er bare en agent som viderebefordrer et budskap du har “lært utenat” – altså et doksisk felt – fordi det på subjektivt grunnlag oppleves som meningsfullt i forhold til dine egne følelser om noe. Når jeg bruker ordet evneveik mener jeg nesten alltid “fravær av evnen til kritisk selvinnsikt”. Nesten uansett hvordan man ønsker å definere ordet “smart” må alle medgå at det ihvertfall inkluderer god forståelse for egne evner og begrensninger.
Som mange andre liker jeg diverse talentkonkurranser med sang, dans og denslags. Som alle andre forbløffes jeg over sånne som typisk alltid dukker opp ved sånne anledninger, med selvsikker fremferd og et ego som fyller hele horisonten, men når de skal vise hva de er gode for så beveger de seg klumpete, synger falskt og det ene med det andre. De er rett og slett talentløse innenfor en strengt “faglig” horisont, men de kommer likevel til slike konkurranser fordi de lever i en fantasi om sine egne stjernekvaliteter. Hva skal man tenke om dette? Det må jo være noe psykiatrisk som foregår med dem. På en måte er dette komisk og bra fjernsyn, men på en annen måte er det veldig cringe, som amerikanerne sier. Hvorfor har ingen stanset dem før det gikk så langt at de dreit på draget foran gud vet hvor mange tilskuere? Herregud og takke faen for at man ikke er gift med en sånn karakter, eller hva? “Høy kølleføring” er klysete nok når det er svært talentfulle individer som på grunn av sine overlegne evner “har rett” til å være breiale. Greit nok. Det må man bare godta. Hvis en gjennomtrent sirkusakrobat kaller deg “bevegelseshemmet” så ser man jo bare på det de gjør og sier ja i forhold til deg så, mens man kanskje er mindre villig til å ta imot sånt fra en feit sofapotet som bare sitter der med fjernkontroll og potetgull mens de feller dom over andre. Som alle skjønner er dette en metafor som handler om diskusjoner på nettet og ellers, hvor “alt er like gyldig” og enhver mening har den samme vekt og verdi, til pokker med kompetanse, ekspertise og alt annet som kjennetegner det de evneveike kaller eliten. Jeg vet ikke når eller hvorfor det ble sånn, men det er definitivt sånn i dagens politiske virkelighet. Det kommer ikke til å ende bra.
