Bildet ovenfor er tilfeldig valgt fra nettet for å vise et interiør – selv om jeg ikke engang vet hvor det er – som kunne fungert for meg. Lange linjer, åpne rom, sparsommelig men “interessant” innredning. Ideellt sett ville jeg ha bodd i en borglignende struktur fra middelalderen, men de vokser jo ikke på trær, og i den grad de gjør må vi bare konstatere at “høyt henger de og dyre er de” så en mer realistisk innfallsvinkel er noe slags nedlagt industrianlegg (som imidlertid fortsatt bør være mer enn hundre år gammelt). Så langt fantasiene, i den virkelige verden bor jeg i en vanlig villa, eller en våning som man sier her på landet, som helt klart ble bygget før det ble vanlig å ha innlagt vann og strøm. Sånt ser man på hvor knotete løsninger de har valgt i forhold til gjeldende normalstandard for denslags nå om dagen.
For meg personlig handler dette mer enn noe annet om byggeskikk. Fordi samfunnet er som det er har alle ting blitt lagt opp til å ha så lave standarder som loven tillater at man kan slippe unna med. Man sparer penger på slikt som ingen ser, for eksempel bærende konstruksjoner, mens man kompenserer for tekniske svakheter med litt staselig pynt, gjerne av plast. Leiligheter i en typisk moderne bygård ligner mer på campingvogner enn på en gammeldags tømmerkoie i skogen. Alt er fake, inkludert de som bor der. Nesten alle norske hjem ser overfladisk like ut, i den forstand at estetikken er sams, det er svært sjelden man finner noen som er virkelig vågale i stilen — og da mener jeg ikke bare det å skille seg ut i hva slags pynt man velger, men hvordan selve boligen er strukturert. “To rom og kjøkken” er en klisjè av en grunn.
Det som skiller før fra nå er at hvilke ting som koster hvor mye penger har blitt snudd helt på hodet. I håndverkets storhetstid var arbeidstid billig og materialer dyrt. Nå har vi det motsatte forhold. Det finnes priskonkurrerende byggvarehandler i enhver avkrok, men bare prøv å få tak i en håndverker som er både kompetent og pålitelig. Alle har ordrebøkene fulle. Og når de først kommer har de med seg fakturaer som bringer frem kaldsvetten hos alle som lever under normale økonomiske betingelser. Vi kan med andre ord si at det også er finansielle vektorer som driver den typisk norske hjemme-estetikken. Vil man ha noe gjort kan man enten gjøre det selv eller betale noen andre for å få det gjort. Hvem har de høyeste timeprisene? Vi lever i en verden hvor advokater beregner seg fire-fem ganger så mye som murere, først og fremst fordi når man trenger advokat er det jo fordi at “nå er gode råd dyre” mens det sjelden haster på noen virkelig kritisk måte med å få murerjobben gjort. Imidlertid har rørleggere ofte en smule balletak på klientellet sitt sånn sett. Alt, som man sier, er relativt.
Ordet jobbing betyr egentlig anstrengelse og det kan ikke understrekes ofte nok at det opprinnelig hadde en nedsettende betydning, kanskje litt som hvordan vi nå bruker ord som bolighai eller aksjespekulant, det vil si slike som driver med ting som teknisk sett er lovlige men som er preget av lave moralske standarder. Ordet arbeid betyr imidlertid “noe man gjør”, som regel tilknyttet materielle forhold. Samtidig som prisen for materialer og arbeidstid har byttet plass har også respekten for arbeid og jobb byttet plass. Folk er mer åndelige nå enn de pleide å være (hvilket i denne sammenheng betyr “upraktiske” i all sin saklige kompetanse). Selv synes jeg dette er interessant på en “hegeliansk” måte (se forrige post i denne bloggen), selv om ingen egentlig hadde forutsett noen “åndens revolusjon” i form av sosiale media på nettet, som nå i dag angivelig er den fremste imformasjonskilden i et flertall av alle – hele verden – menneskers daglige liv. Men slik er realitetene. Det vi utsetter oss for er det vi blir påvirket av, som igjen preger hva vi “jobber” for i denne verden, det vil si hva slags resultater anstrengelsene våre bringer i den fysiske og materielle virkeligheten (som ikke alltid er hva vi “mente” men sånn ble det). Jeg opplever det ikke som meningsfullt å ha noen mening om hva andre gjør og ikke gjør, for å si det med en salto, men det er likevel ubehagelig å befinne seg i det samme rom som onde individer, det vil si slike som jobber for å skade og drepe andre ved å initialisere, medvirke til eller passivt samtykke til et variabelt utvalg av slikt som vi vet vil medføre at mennesker blir skadet og drept.
To konkrete ting som er aktuelle i denne (blogg) konteksten: Antivaxer-virksomhet og hatefull agitasjon rettet mot samfunnsgrupper. Det er tydelige statistiske bevis for at folks “politiske” holdninger til covidsykdommen og vaksinekampanjene har medført forutsigbart høyere morbiditet – alvorlig symptomforløp og død – hos samfunnsgrupper som identifiserer seg som “konservative” (et ord som snart har mistet all sin opprinnlige betydning ettersom folk blir stadig mer radikale der ute). Tallene sier det de sier, mens vi som er vant til å si “hva var det jeg sa?” ikke orker å gjøre stort mer enn å stønne. Det er for dumt. Men gjort er gjort og spist er spist. Nå må vi fokusere på å utarbeide en bedre plan for å håndtere de praktiske problemene neste gang det kommer en pandemi, hvilket kan blir raskere enn noen ønsker. Problemet er de stadig større kontaktflatene mellom populasjoner av ville dyr og menneskelige populasjoner. “Zoonotiske virus” hopper fra ville dyr til mennesker oftere enn før, samtidig som flere reiser både oftere og lengre enn noensinne før. Man behøver ikke å være Nostradamus for å spå om hva dette vil medføre. Mens vi snakker om spådomskunst kan vi forresten ta med stokastisk terrorisme som er statistisk forutsigbar trakassering av, og i noen fall vold rettet mot, samfunnsgrupper som noen har jobbet for å demonisere, for eksempel homofile, muslimer og andre typiske mål for de med fascistiske tendenser, som det agiteres tildels svært hatefullt mot på nettet og ellers. Vi kaller det stokastisk terrorisme fordi det er forutsigbart at det kommer til å skje, men vi kan ikke si når, hvor, hvem og hvordan. Folk ser det skje men de sier ingenting. De gjør enda mindre. Alle er helt apatiske i forhold til disse mekanismene, som selvsagt går på steroider i sosiale media. Noen kaller det “ytringsfrihet” når folk går berserk med alle disse fjollete følelsene sine på nettet. Jeg kaller det sinnssykdom, eller kanskje til og med noen slags form for emosjonell funksjonshemning. Uansett en konsekvens av at folk “lever oppi hodet” og har dårlig forståelse for hvordan ting fungerer i den virkelige verden. Og sånn går dagene.
