De gangene jeg ikke forstår norsk – selv om jeg vanligvis forstår og bruker språket helt utmerket – er det fordi den norsken jeg observerer blir brukt på en “alternativ” måte. Interne kodespråk og den typen ting. Ofte er det ikke meningen at man skal forstå samtalens egentlige innhold hvis man befinner seg der som tilfeldig (og utenforstående) tredjeperson. Andre ganger spiller det ingen rolle om man forstår hva som blir sagt eller ikke. For eksempel leger eller håndverkere bruker ofte ord og uttrykk om diverse faglige problemstillinger som andre har dårlige forutsetninger for å forstå — og de snakker med hverandre som om du ikke er tilstede, selv om det er deg og dine greier de snakker om. Du blir ikke “holdt utenfor” i den forstand, de bare regner ikke med at du har noe saklig å tilføye, så de spør ikke om hva du mener.
Engelsk er en litt annen type problem, men jeg har forsåvidt den samme holdningen til engelsk som jeg har til norsk, at hvis det ikke foregår på noen slags jazzdialekt og de ikke diskuterer obskure faglige spørsmål, så bør jeg forstå hva som blir sagt. Imidlertid er jo ikke engelsk morsmålet mitt, så jeg er litt mer tolerant i forhold til min egen uforstand på engelsk enn på norsk. Men ikke mye. Bare akkurat nok til at når noen snakker om å bury the gays så antar jeg det kan bety noe annet enn å “begrave homsene” — i den forstand at vi snakker om mer enn èn homofil person og konteksten er en begravelse av mennesker som tidligere var levende (men selv da ville det vært en litt bisarr måte å formulere seg på). Det viser seg at BTG er et deprimerende vanlig fortellerteknisk grep i film og litteratur.
Når man spinner en fantasihistorie – si en spillefilm eller en roman – finner man jo som regel opp et knippe av karakterer som man bruker til å drive frem fortellingens poeng. Og selv om man ikke bruker karakterfremdrift på normalt vis har man alltid en “fortellerstemme” som leseren forholder seg til. Nå er det jo imidlertid slik at ikke alle er like talentfulle fortellere, slik at noen ganger blir ting litt i overkant “tydelige” på en måte som blir helt feil. Mer konkret i forhold til temaet: Mange finner opp tragiske homofile karakterer, eventuelt slike som er komiske på en veldig “skrullete” måte, men ikke mange fremstiller det å være homofil som noe positivt, eller engang nøytralt — altså som “noe folk kan være” uten at dette i seg selv blir gjort til et dramatisk poeng, ofte med dødelig utgang for vedkommende karakter.
Jeg antar at hvis man selv er homofil vil man identifisere seg med de homofile karakterene i film og litteratur, ihvertfall vil man se dem å¨en litt annen måte enn de ikke-homofile. Videre så antar jeg det oppleves som irriterende og/eller deprimerende i lengden hvis det alltid ender dårlig for disse. Selv synes jeg det er utrolig fascinerende å oppdage ting jeg aldri har tenkt over — som for eksempel at en “homo” kan være en like skummel karakter i en fortelling som en “jøde” var i visse litterære stilretninger for hundre år siden. Imidlertid er det virkelig store spørsmålet et som handler om det subtile samspillet mellom det å skildre virkeligheten slik man oppfatter den og det å forsterke en fordom innenfor det virkelighetsbildet leseren allerede hadde gjennom å henvende seg til den. Hvorfor introduserer forfatteren en homofil karakter? Når man på et tidlig stadium av fortellingen oppdager at det er “bruk og kast” sier man at det foreligger et element av BTG der.
Vi befinner oss nå i et veldig grumsete psykologisk landskap. Hvorfor dikter folk opp fortellinger i det hele tatt? Hvorfor bryr vi oss om ting som ikke er en del av virkeligheten? Folk utvikler jo tildels nærmest psykotisk sterke følelser for eller imot den og den karakteren innenfor et på alle måter oppdiktet univers. (Se diverse dabatter på nettet i forhold til populære bøker, serier og filmer.) Hvorfor fanden skal jeg bry meg om hva som skjer med Frodo, Dodo, Waldo og Dildo? Herregud. Akkurat som om ikke det virkelige livet allerede har nok trøbbel. Det kan da ikke være så vanskelig å ikke utsette seg selv for slikt som medfører depresjon, irritasjon og resten av menasjeriet fra avdelingen for private følelser? Jeg gjorde litt “research” på Google før jeg skrev dette. En tangential link som kom opp var fra noe slags forum, hvor en ung mann beskrev hvordan han blir kvalm av homofile og får lyst til å banke dem opp, men samtidig liker han å runke til homseporno, så hvor er doktor Freud når man behøver ham? Jeg sier ikke mer.
