IQ er en forkortelse for intelligenskvotient, som er et tallmessig uttrykk for intelligensnivå, slik dette måles med intelligenstesting. IQ angir et individs intellektuelle evner ut fra en sammenligning med de gjennomsnittlige testskårene til jevnaldrende i normeringsgruppen.
(Store norske leksikon)
Man bør sannsynligvis tenke på IQ litt som “hastigheten” i en computer, hvor for eksempel spesielle maskiner laget for spill, som behandler store datamengder hele tiden, vel er de “raskeste”. De oppdaterer sin nå-tilstand hurtigere enn andre computere, slik at de på et tidligere tidspunkt har mer ledig kapasitet for “funksjonalitet” i forhold til flere og andre oppgaver. Bortsett fra dette – at de er “raske i avtrekket” – er det ikke noe som skiller dem fra de andre maskinene, som også får til å løse de samme problemene, bare ikke like raskt. Mer enn dette behøver egentlig ingen å vite om “de smarte barna”. De blir ferdige med skolearbeidet tidligere. Det er alt. Kjedsomheten de føler er lik alle andres når de tvinges til å vente på sånne som beveger seg sakte. Hva skal de liksom ellers gjøre? Fortsette alene ut i det ukjente? Det er ikke bra å ha høy IQ. Det er like mye et sosialt problem som det å være gal eller hjerneskadd. Man er jo ikke “på bølgelengde” men de andre. De skjønner kanskje ikke deg, men på den annen side så skjønner ikke du dem heller.
“Ovklok bør ingen være” som de sier i Håvamål — ganske ironisk, siden det ikke er mulig å vite sånt uten at man selv har vært på stedet og undersøkt saken. Men de har selvsagt rett. Det er ikke bra å vite for mye. Det gir deg verken følelsen av fred eller lykke. Bare “ansvar”, som ingen har godt av å forspise seg på. Her er greia: Jeg røper ikke for mye hvis jeg sier at jeg har perverst høy IQ, men jeg opplever ikke dette som noen “fordel i livet”. Jeg mener, aldri behøvde jeg å “jobbe” for noe som helst gjennom alle skoleårene. Alt var så enkelt. Jeg kunne selvsagt lese og skrive – både norsk og engelsk – lenge før jeg begynte på skolen, hvor jeg aldri opplevde noe som “vanskelig” rent faglig sett. Lese til prøver? Meh. Det gidder jeg jo ikke. Jeg får S uansett. Spørsmålet er mer om jeg skal gidde å utfordre horisonten til læreren eller om jeg bare skal klø meg på pikken og sove. Fatteru? Jeg har alltid vært en klyse, men ikke uten grunn. Jeg er smart nok til å skjønne hva som definerer selve konseptet smart. Og jeg ser ikke noe poeng i å være blyg eller beskjeden om dette. Jeg deltar jo ikke i noen konkurranse. Hvorfor skal jeg sammenligne meg med noen andre? Sånt gir ingen mening for meg.
Ved dette tidspunkt er det sannsynligvis på tide å “komme til poenget” som folk sier. Så her er greia: Jeg begår ikke skrivefeil, verken i staving eller i grammatikk (selv om syntaksen er litt her og der noen ganger, ofte med vilje). Sånt forekommer bare ikke. Jeg sjekker alt ganske nøye, flere ganger. Mens jeg skrev på engelsk hadde jeg etter måten mye “språklig” fokusert innhold, på en helt annen måte enn når jeg skriver på norsk. Ikke fordi jeg føler meg usikker. Jeg snakker perfekt engelsk. Men fordi jeg ikke føler meg “like sikker” som når jeg leker med norsken. Hva ligger i konseptet skaldskap? Det er ikke det samme som “dikterkunst” selv om det betyr også dette. En skald må kunne “lage” språket underveis, på måter som gjør at alle skjønner hva ordene betyr selv om de aldri har hørt dem før. Da snakker vi om kunst på et “passende nivå”. Visste du for eksempel at William Shakespeare introduserte 1700 nye ord til det engelske språket? Det er ikke småsaker. Språket definerer jo folks virkelighetsoppfatning på en svært reell måte. Hva var det siste filosofen Ludwig Wittgenstein – kjent for sitt sommerhus i Molde – sa til verden? Whereof one cannnot speak, thereof one ought to be silent. (“Hvorom man ikke kan tale, derom bør man tie” skulle vel det bli – mer eller mindre – på norsk.) For å kunne snakke om noe må man jo ha ord, som man enten kan “plukke fra hylla” eller lage ettersom man behøver dem. Men hvordan havner ordene på hylla – eller altså i språket – til å begynne med? Det virker åpenbart at noen en gang laget dem for første gang, men samtidig virker det jo litt “frekt” å bare lage ord. Er det lov? Jeg vil si at poenget er å bli forstått. Så lenge ordene gjør denne jobben så “fungerer” de, enten de fantes tidligere eller de ble funnet opp der på stedet og bare for denne anledningen. Ikke sant?
Mye av filosofens kunst handler om å slutte å snakke mens folk forsatt forstår hva fanden du prater om, men på den annen side så er det jo gøy å se dem hoppe. Eller få glassaktige øyne og sovne. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvorfor det er så vanlig å fokusere på kortsiktig gevinst for sin egen del, men jeg antar det er en arv vi bærer med oss siden vi “levde som dyr” på en mye mer håndfast og direkte måte. Det er uansett det mystiske elementet som kommer til å kverke oss alle hvis vi ikke “får det under kontroll” på rimelig vis. Du vet. Allmenningens tragedie er dagens søkebegrep på nettet. På den ene side vil alle ha personlig frihet til å gjøre som de vil, men på den annen side så dør vi alle hvis alle får gjøre som de vil. Så hva blir det til? Det virker helt fette opplagt at menneskeheten ved dette tidspunkt er fortapt uten lov og politisk styring, men på den annen side vil alt bare bli verre hvis det tilkommer “autoritære” opplegg. Så der står vi, kan du si, og vaier i vinden. Que fare, som italienerne sier. Hva skal vi gjøre. Svaret bør helst ikke være que cazzo fare – som betyr grovt sett “dra til helvete” som sosialt uttrykk, men hva ordene sier er “det pikken gjør” – selv om dette er hva mange føler om verden i dag. Alt er jo på vei et visst sted og det virker ikke som om noen skjønner hvor bremsepedalen sitter, eller engang hvordan den brukes. Så hva kan man gjøre? Que fare? Man skal liksom vaske sin plastemballasje og sine hermetikkbokser, syltetøyglass og annet, før man bringer det til godkjent returpunkt for resirkulasjon av husholdningsavfall, som det heter. Der blir det sikkert tatt hånd om av fagfolk, slik at alle materielle biprodukter fra vår komfortable levestandard kan gjenintroduseres i livets store sirkel. Resten er opp til Gud.
Hvorvidt min IQ kan sies å være ‘uforskammet høy’, får ev. være opp til andre å bedømme, men i følge testscoren skal den i det minste være innenfor topp 2%.
Mensa hadde en gang en kampanjegreie der de la ut testen sin i sin helhet. Denne ble så lagt frem som foreslått aktivitet etter å ha fullført en innleveringsoppgave på et sånt datakurs jeg gikk på, så vi var derfor en god del som tok den samtidig. Det som skjer, er så at de andre får opp scoren mer eller mindre umiddelbart, som seg hør og bør på online tester, mens det i mitt tilfelle både varte og rakk før det kom noe som helst. Jeg hadde forlatt plassen min, i den tro det hadde skjedd en klikk i systemet, da sidemannen min brått ser at jeg har blitt sendt til en egen side, der jeg ikke fikk oppgitt scoren slik som de andre. Istedet var det utformet som en mail der det sto at jeg etter alt å dømme var innenfor de topp 2% som fikk medlemskap hos de, da jeg ble anslått å ha en IQ et sted mellom 136-138. Dernest fulgte en utredning der jeg fikk vite at jeg var aller best på logikk-delen, for så at tallegenskaper til egen overraskelse var det nestbeste området, mens språkevnen viste seg å havne som nr.3, og orienteringsevnen som det 4. og vitterlig IKKE overraskende dårligste feltet, men allikevel langt bedre enn jeg ville trodd. Noen dager etter, kommer så en e-mail med invitasjon om å ta testen offisielt for medlemsskap og greier, hvilket selvsagt var smigrende greier, for all del, men det ble liksom aldri til at jeg gadd. Jeg hadde fått min bekreftelse, og skjønner ærlig talt ikke helt poenget med et medlemskap som ikke avstedkommer annet enn et bevis en kan bruke til å flashe egen fortreffelighet *haha*.
Ikke desto mindre, er dette er en opplevelse jeg aldri ville vært foruten, da den fikk en del biter til å falle på plass, for å si det sånn! Jeg ble bevisst på at høy IQ ikke sier noe om kunnskapsnivået som sådan, men læringsevnen, samt at dette kun går på ens teoretiske evner. Men den store ‘eye-opener’en, var at jeg med dette innså at forklaringen på den ‘korttenktheten’ hos andre mennesker som har frustrert meg livet igjennom, ligger her..
Det forklarte også hvorfor jeg hele tiden måtte ‘oversette’ til et forståelig språk til mine jevnaldrende som barn, og ikke minst hvordan den (iallefall den gang) manglende oppfølgingen ovenfor de fremste barna på skolen fører til at høy IQ blir et slags handicap, da skolen blir kjedelig, hvilket igjen fører til at eleven blir lat, da man får gode karakterer uten å gjøre en dritt. Men man bruker altså ikke evnene sine på en fruktbar måte, for gode karakterer- er ikke de mesterlige en kunne fått ved å bare legge litt innsats i det 😉
Generelt sett beskriver jeg alle under 160 i IQ som “halvtomsinger” men det er ikke desto mindre her hovedtyngden av vitenskapstenkningen foregår. Altså i et slags 70-talls univers av individer som kanskje har nominelt høy intelligens men de er seksuelt evneveike. De er rett og slett ikke radikale nok. Vi kan bringe Freud – og ikke minst hans kokainavhegighet – inn i bildet og gjøre det til en timeslang diskusjon, men det koker uansett ned til det alle allerede vet: Livet handler mer om “disiplin” enn om IQ.
Om en med ‘handler om’ sikter seg inn på det å i størst mulig grad lykkes etter ‘standarmålingen’ i hht graden av vellykkethet, -altså innbringende karriære som avstedkommer betydelig kjøpekraft med betydelig ansvar innen et viktig og givende område, så ja. Da er disiplin den mest utslagsgivende egenskapen i så måte.
Men om en på den annen side tar utgangspunkt i evnen til å finne ens egen vei ved å utfordre de etablerte sannheter, tilsier all erfaring at en IQ over norm et must. Ikke sånn å forstå at en nødvendigvis ender opp med en mening/oppfatning som går på tvers av flertallsoppfatningen, men at en stiller spørsmålstegn ved ev. uregelmessigheter og/eller utfordrer den, for så å foreta avveiningen i hht hvilken side som veier tyngst på selvstendig grunnlag istedet for å bare følge ‘bjellekua’ *hehe*.
Ved dette tidspunkt innser jeg at vi mener forskjellige ting med ordet disiplin.