Behøver vi virkelig å definere betydningen av ordet drittsekk? Jeg liker jo å plassere sånt på toppen av ting jeg skriver når jeg tror at emnet jeg skriver om behøver dette, men bare Norsk akademisk ordbok (NOAB) hadde noe å si – en sjofel og moralsk fordervet person – som er noe vi godt kan si om personen som er avbildet ovenfor, internettkjendisen Andrew “Cobra” Tate. Hvor mye av opplegget hans som er “på gjørs” – en rolle han spiller fordi han tjener (store) penger på det – og hvor mye som er hans oppriktige livsholdninger er uklart, men han har uansett driti på draget (vi kan kanskje si at det har rent over), for akkurat nå sitter han i varetektsarresten i Romania. Hvor veien går videre gjenstår å se, men det virker som om rumenerne har mistet tålmodigheten med ham — så “et annet sted” er nok en rimelig spådom.
Etymologer sporer ordet dritt (i denne og diverse andre former) tilbake til det protoindoeuropèiske konseptet skheid, som betyr å skille, dele eller “fradele” (separere) noe fra noe annet, så det blir følgelig et spørsmål om å skille skit fra mann eller om hele mannskiten er en helhetlig opplevelse som bare er hva det er — take it or leave it. Jeg så nylig en timeslang dokumentarfilm om Andrew Tate. Mitt inntrykk er at han har fått blod på tann i forhold til “et opplegg som virker” i den forstand at han drar inn absurd mye penger på tøvet sitt. Vi snakker om mange millioner i måneden som nærmest må kalles “donasjoner” selv om forretningen formelt sett er organisert som et pyramidespill av typen “multi level marketing” hvor produktet som omsettes er filmsnutter med Tate som prater brautende om ditt og datt, særlig “bitches” og hvor bra og beundringsverdig han selv er som forbilde for seksuelt usikre unge menn. Take it or leave it.
Alle har hørt om Aristoteles, filosofen som ble grumet av Platon og som selv grumet Aleksander “den store” Filipovic. Aristoteles hadde ingen høye tanker om “mennesker” som generelt fenomen. Han mente at de fleste legger bare igjen ekskrementer etter seg hvor de enn går. I så fall er ekskrementet Aleksander la igjen etter seg hellenismen, det vil si den kulturkretsen som frembrakte de tre verdensreligionene judaisme, islam og kristendom. Altså en ikke så rent lite imponerende haug med kranglete og vonbroten mannskit. Siden har vi hatt det gående. Den dag i dag har vi individer som til de grader tar religionen sin alvorlig at de er villige til å dø for saken. Det er med andre ord ikke noe nytt fenomen at folk er villige til å tro på ting som kan være nesten hvor urimelige som helst. Eller at de er villige til å organisere seg i gjenger som “sprer budskapet” på truende og aggressivt, noen ganger til og med voldelig vis. Eller at hvis de utsettes for motstand og noen grad av forfølgelse så vil de bare “gå under jorda” og operere i hemmelighet, nå dobbelt så sikre på at de må ha rett.
Sekulære mennesker viser det samme atferdsmønster som de religiøse når de “søker etter noe de kan tro på” og finner for eksempel en stor politisk idè eller “humanitært arbeid til menneskehetens beste” i noen slags variant, det finnes mye som engasjerer mennesker emosjonelt til den samme grad som religion gjør for de religiøse. Folk søker svar, dessuten ønsker de å “være med” i en sosial krets av mennesker som “gjør noe av betydning” i forhold til alskens slikt som man engster seg over. Alt dette er psykologi på barneskolenivå. Imidlertid er poenget her at dette savnet etter eksistensiell mening og faste holdepunkter i tilværelsen grunnlaget for et stort marked som alskens sjarlataner ikke nøler med å benytte seg av. Selv de som ikke ønsker annet enn et bedre liv for seg selv – hva nå enn dette betyr for dem – uten at de bryr seg om abstraksjoner som “menneskeheten” eller “de andre” – henfaller til den samme “søken etter noe” på det samme markedet — som i våre dager naturligvis betyr at de er på nettet og leter etter svar. Der finner de blant annet Andrew Tate.
Selv er jeg i prinsippet den samme type drittsekk som Aristoteles, i den forstand at “mennesker” som generelt fenomen ikke akkurat imponerer meg. I sin positive forstand betyr dette at jeg er svært tolerant — jeg bryr meg jo for det meste lite om hva de gjør og ikke gjør, enda mindre hvorfor. Jeg har lave (eller egentlig “ingen”) forventninger. Jeg blir aldri forbauset når folk gjør idiotiske ting. De er jo idioter. Hva annet skal de gjøre? Selvfølgelig driter de på teppet og klorer istykker gardinene. Det gir mening. Ihvertfall minst like mye som det gir noen mening å betale Andrew Tate fem hundre kroner i måneden for å være medlem i gutteklubben hans. Jeg dømmer ingen for de er jo allerede fordømte. Jeg har aldri gjort noen til idioter, men jeg har mange ganger påpekt det overfor venner og andre når jeg synes at de har havnet i den kategorien. Hva har man venner til? Hvis jeg kan se det så kan alle se det. Forskjellen er bare at de andre later som ingenting mens jeg sier skjerp deg! du er i ferd med å havne på den gale siden av ting og hvis du ikke tar grep øyeblikkelig vil det bare bli verre. Jeg forlanger ikke engang betaling for denslags “dyre råd”. Jeg gjør det fordi jeg er snill. Tenk litt på den du-dutteri-du.
Kanskje er jeg bare en moralist, men på en veldig transcendentalt manipulerende måte? Ja. Det høres ut omtrent som meg. Hva med deg? Er du også en moralist? (Det betyr en som har meninger om hvordan andre bør være og oppføre seg — mens en moralsk person bare har meninger om seg selv.) Noen beskyldte meg en gang for å være psykopat fordi jeg sa at jeg ikke tror på begrepet “empati” slik folk typisk bruker det i samfunnsdebatten. Jeg tror det bare er en skjult hvitvaskingsaksjon i forhold til moralistiske posisjoner. Hva vi har, rent teknisk sett, er hva man kaller speilnevroner, altså den delen av hjernen som gjør at man får vondt i kroppen av å se for eksempel en skater som mislykkes med et triks og ramler ned med ett bein på hver side av et gelender. Vi erfarer noe. Alle normale mennesker utbryter noe slags wooæh! og vender seg bort i gru når de for eksempel ser en fotballspiller eller slalåmkjører som pådrar seg et veldig stygt beinbrudd. Det er på grunn av at de har speilnevroner i hjernen. De får en umiddelbar “fantomopplevelse” (som også er noe av greia med film og sånt), men jeg tror ikke dette er hva folk typisk mener når de sier empati. De mener noe moralsk. Det handler om rett og galt, samt en forventning om at folk skal skjønne hva som er hva og innrette seg deretter. Dessuten er det noe selvnytende i bildet. Jeg føler empati, ergo er jeg et bra menneske. Men det spiller jo ingen rolle hva du føler, alt som betyr noe er hva du gjør (eller ikke gjør). Folk dømmes på resultater, ikke på intensjoner. “Hva er resulatet av de energiene du sender ut i verden?” som min veninne Kubbeheksa ville ha sagt.
