Jeg liker ikke å snakke om følelser og jeg liker ikke “følsomme” mennesker. Det er ikke noe teknisk problem med saken, jeg både forstår mine egne følelser og er i stand til å uttrykke meg ned til et hvilket som helst detaljnivå, jeg bare synes ikke det er relevant. Det er som å snakke om avføringsprosessen. Jeg forstår ikke hvorfor det er et relevant tema og jeg forstår enda mindre hvorfor noen er interesserte i den typen samtaler. Når og hvis det foreligger et medisinsk problem vil jeg eventuelt ta det med en medisinsk sakkyndig person men så lenge ting fungerer normalt føler jeg – helt uten ironi – at det sjelden eller aldri vedkommer noen hva du eller jeg eller Titten Tei føler eller mener om noe som helst, alt som teller er hva vi faktisk gjør (og ikke gjør).
Men livet er jo først og fremt en emosjonell erfaring vil noen kanskje innvende og jeg er til en viss grad enig. For meg personlig er livet utvilsomt en emosjonell erfaring som er ulik alle andres, men dette er paradokset som forener oss alle: Vi føler virkeligheten enten vi forstår den eller ikke. Dette er imidlertid ikke særlig hjelpsomt hvis formålet er kommunikasjon. Vi behøver et språk og et begrepsapparat som på tilstrekkelig vis kan fange opp og transportere mening og da er det tilstrekkelig ambisiøst å jobbe seg frem til en felles klarhet om sak, uten at vi skal komplisere bildet med detaljerte utredninger om det følelsesmessige beslutningsgrunnlaget hos alle involverte individer. Dette gjelder i alle sammenhenger som involverer flere enn ett individ. Vi må bare akseptere at det er umulig å gjøre rede for eksakt hva man føler, langt mindre hvorfor, på en måte som ikke er egnet til misforståelse. Imidlertid kan vi redegjøre for hva vi har tenkt å gjøre. Vi kan redegjøre for hva vi ønsker og hvordan vi tenker å gå frem for å komme dit. På dette grunnlaget kan vi bygge (eller avvise) en fremdriftsplan for samarbeid, når og hvis det foreligger felles interesser.
Jeg vet ikke hva folk forventer av livet. Mer enn halvparten av tiden handler det om å gjøre hva som er nødvendig, uansett hvordan man personlig føler seg der og da. Det er vanlig – også en stor fordel – at vi mennesker handler raskere enn vi føler, så kommer ymse reaksjoner i etterkant, og hvis det ikke var slik ville vi være en enda mer tragisk art enn hva vi allerede er her på jorda. Følelser er treg materie. Det tar lang tid å fordøye dem og bryte dem ned til nyttige bygningsmaterialer. (La oss skyte inn at med “følelser” mener jeg her den komponenten av ens personlige identitet som føler ting, ikke situasjonsavhengige stemninger som kommer av ytre impulser, slik man for eksempel kan føle frykt på grunn av noe man sanser eller vårdagens fryd av den samme årsak.) Det er svært alminnelig blant mennesker å ha et uryddig og tildels selvmotsigende følelsesliv og det er psykologens profesjon å ta tak i dette og rydde opp i elendigheta hvis man har havnet i et uføre man ikke finner ut av på egen hånd. I den grad man opplever at “noen” (en selv inkludert) har selvdisiplin så handler det alltid om at de forstår og behersker sine egne følelser. De klarer å holde hodet kaldt og gjøre det som er nødvendig selv om de opplever indre stormtilstander. Dessuten klarer de fremfor alt å ikke gjøre noe forhastet før de har flere og bedre data og holdepunkter for de valgene de fatter. Slik er livet. Det er ingen søndagsskole men vi kjenner ingen bedre alternativ enn å holde orden på ting og komme seg videre, i den retningen man har tenkt seg, så godt man kan.
