Alessandro di Mariano di Vanni Filipepi (1445-1510) – bedre kjent som Botticelli (“den lille tønna”) – var en italiensk maler i den tidlige renessansen. Han tilhørte den florentinske skole under beskyttelse av Lorenzo de Medici, en bevegelse som Giorgio Vasari kom til å karakterisere mindre enn hundre år senere som en «gullalder». Blant hans mest kjente verker er Venus’ fødsel og La Primavera («Våren»). Den gruppen som Botticelli kan plasseres i, sammen med Fra Angelico og Lucas Cranach, avviste på ingen måte perspektivet, naturalismen og anatomiens betydning, men vektla større trekk som eleganse i holdningen, drapering og farge for å få fram en mer bastant gjengivelse av den fysiske virkelighet.
(Sitat fra Wikipedia, noe moderert av undertegnede)
Som alle kan se er det mye som foregår i Botticellis mesterverk “Våren” (La Primavera), som han malte i året 1480. Jeg vet ikke hva folk typisk assosierer med Italia – sikkert noe med vinsmaking i Toscana, sightseeing i Roma, det vakre Napoli og det ene med det andre – men det er uansett veldig mye fjell i Italia. (Det samme gjelder forsåvidt hele Sør-Europa, noe som skyldes at “den afrikanske platen” i geologisk forstand beveger seg nordover på en subduktiv måte, det vil si at den presses innunder “den europèiske platen”, noe som får fjellandskap – med diverse vulkanisme – til å oppstå på overflaten.) Om romerne vet vi blant annet at de ikke likte fjell. Deres estetikk handlet om frodige enger og vakker kyst. Fjellet er – bokstavelig talt – en overnaturlig verden; den ligger jo “over” dalstrøk og kystområder, hvor det er godt å leve, og det finnes ingen gode grunner – fra et romersk perspektiv – til å ferdes rundt i økonomisk unyttige fjellandskap. Gudene bor der, men også alskens troll og styggedom. Hvorfor skal man oppsøke denslags?
Om høyfjellet vet vi at det er som regel kaldt og forblåst der oppe, slik at på den samme dag når folk i lavereliggende områder klager over at det er for varmt til å jobbe, det er best å dra på stranda, kan det absolutt være nødvendig med både genser, anorakk og hele sulamitten (ikke minst gode sko) for å ha det bekvemt med værforholdene i høyden. Slik er det i Norge. Slik er det også i Italia. Det kan komme ganske dramatiske mengder snø noen ganger, motsatt alt vi her i nord typisk forbinder med “syden”. Til og med visse tropiske land, som Ecuador – det ligger jo litt i navnet at landet ligger på ekvatorlinjen – Uganda, med flere, har såpass høye fjell at på dager som er uutholdelig varme i lavlandet vil man likevel finne et behagelig temperert klima når man beveger seg oppover i landskapet. Og i et land som Spania kan man typisk ha 45 grader varme i Sevilla og omegn, men samtidig kanskje bare 10 grader oppi den cantabriske fjellkjeden i nord. Det er jo en grunn til at innfødte spanjoler helst henlegger sommerferien sin til nordkysten. Hva kan man liksom gjøre der det er 45 grader varmt? Det er jo for fanden livsfarlig. Menneskekroppen går i tilt ved “våtpære 32”; det vil si når man har hundre prosent metningsgrad i luftfuktighet mens det er 32 grader varmt (eller mer). Kjølesystemet vårt fungerer ikke under slike forhold, slik at man vil krepere etter bare noen få timer. Det skal imidlertid litt til å få så høy luftfuktighet, men det behøver man heller ikke for å oppnå “våtpære 32” fordi høyere temperatur betinger lavere fuktighet for at effekten skal bli den samme. Når man beveger seg i varmt vær reagerer kroppen med å svette. Når svetten fordamper fra huden fungerer dette som en varmeveksler som “suger” temperaturen ut av kroppen, men hvis det samtidig er veldig fuktig vil jo ikke svetten fordampe og man opplever noen slags klam og klissete, sannsynligvis også “tungpustet” følelse. Du vet. Tropevarme.
Værvarslinga sier at nå skal det komme noen uker med det jeg tenker på som “aprilvær” – typisk at det er frost om natten men kanskje rundt fem grader varmt på dagtid – selv om vi faktisk ennå ikke har kommet til mars måned. Riktignok har vi ekstra lang februar i år, mens det samtidig har vært en uvanlig kald vinter – jeg klokket inn 36 kuldegrader på det meste, dessuten under tredve mange dager i strekk flere ganger, som ikke er helt vanlig – slik at det føles ikke helt klokt å klage på at denne verstingvinteren nå ser ut til å ha brølt av seg det verste raseriet sitt. Det handler om værfenomenet El Niño – barnet, eller egentlig “gutten” – som skulle medføre en kaldere og mer snørik vinter her i Norge; via den store sirkelstrømmen i havet, en “slappere” arktisk jetstrøm og alt det der, som jo også er hva vi har observert. Som alle vet er jo vær noe helt annet enn klima, selv om det ene selvsagt er betinget av det andre. “Klimaendringene” som alle snakker om handler først og fremst om mer fuktighet i lufta over hele verden – riktignok med stor lokal varians – som manifesterer seg som “mer dramatisk vær” over hele linja. Mer regn og vind der dette er aktuelt, mer tørke og varme der dette er mest typisk. Og nå kommer La Niña – “jenta” – som er den vanlige tilbakeslagseffekten når det har vært en sterk “gutt” i forkant. Følgelig kan vi regne med en vår som er både tidlig og varm, mens den påfølgende sommeren vil ha minst ett tilfelle av “ekstremvær” av samme kategori som fjorårets Hans. Jeg tipper uansett “mye regn”. De sier at på lengre sikt vil vi oppleve en vinter som kommer en måned senere enn “vanlig” og som går en måned tidligere. Er dette bra? Svaret er at ingen kjenner svaret. Klimamodellene gir imidlertid liten grunn til optimisme. Så gjenstår det å se hvordan ting vil spille seg ut.
Til kjæresten min sier jeg ofte eres una chica tropical, no puedes entender la palabra frio. “Du er en tropisk dame, du kan ikke forstå ordet kaldt.” Samtidig har se acerca la primavera – “våren nærmer seg” – blitt et internt “meme” mellom oss. Jeg forteller henne at alle nordmenn klager over vinteren, bortsett fra de mest perverse vintersportsentusiastene. Er det ikke det ene så er det det andre. For mye snø, for lite snø, for kaldt, ikke kaldt nok. Du har sikkert selv hørt alle variantene i løpet av disse vintermånedene. Livet er som alle vet ingen perfekt eksistensiell tilstand, men det eneste kjente alternativet frister heller ikke. Nordmenn oppfatter ikke vinteren i seg selv som dramatisk; vi er jo vant til faenskapet og vi vet at vinteren kommer hvert år, med alle sine giktsmerter og høye fyringsutgifter. Det er som regel litt støy i løpet av de første ordentlige vinterdagene, men så snart kulda og snøen har etablert seg begynner et “utholdenhetsløp” mot mai måned, som er de fleste nordmenns favorittmåned, for da kommer de som kåte krøtter ut fra vinterfjøset sitt for å bykse og geberde seg i vårens milde varme. Senere på sommeren begynner folk typisk å stønne over varmen, regnet, eller hva det nå er som irriterer dem, men man hører sjelden noen klage over våren, hvis den ikke er utpreget kald og regntung. Våren er optimismens tid i Norge — og hvis vi skulle hatt noe karneval – sånn som katolske land typisk feirer i februar – så måtte det henlegges til mai måned. (Forsåvidt er opplegget rundt 17. mai litt “karnevaleskt”, i den forstand at folk typisk pynter seg med kostymer og rekvisitter de ikke ellers ville brukt, og “flatfyll” er noe alle regner med å se.) Der jeg bor hadde vi tredve kuldegrader i mars måned senest i år 2018, slik at bare en tosk ville ta noen sjanser med lageret av fyringsved før langt uti april, men det ser ikke ut til at det skal bli særlig kaldt i mars 2024. Altså “ikke noe stress” sånn sett, men det kommer jo også med en distinkt aura av for godt til å være sant, som gir meg noen paranoide rykninger i tenkamentet. Du vet hvordan det er. Når alt ser ut til å gå på skinner er det som regel fordi det er noe man har oversett, som senere kommer til å eksplodere rett i trynet ditt.
