Det står skrevet i Matteus evangelium at “hvis din tro bare er stor som et sennepskorn så kan den flytte fjell”. De som noen gang har sett bare små deler av fjell flytte på seg er lite begeistret for denne metaforen. (Noen som husker “Mannen”?) Samtidig eksisterer alt i en kontekst. Det er vanskelig å se for seg fjellflytting i Norge som ikke har ubehagelige konsekvenser for noen, men hvis man flyr og vimser rundt i de golde, bibelske ørkenlandskapene går det sikkert an å fantasere om litt av hvert sånn sett. Interessant nok finnes det et fem hundre år eldre ordtak som ligner til en viss grad – etter den svært kinesiske kineser Kung Fu Xi (også kjent som Konfucius) – men dette fokuserer på arbeid, ikke tro: Bær hver dag en kurv grus til det samme sted og du skal bygge et fjell. Ingen tro er påkrevet. Jeg vet ikke hva det betyr at den kinesiske statsreligionen er ateisme – de betrakter religion som nevrotisk nonsens – men jeg tror det betyr “noe”.
Selv har jeg en følelse av at jeg omtrent annenhver dag påpeker at tro nesten alltid bare er et onde. Jeg er ikke i stand til å se noe som helst positivt aspekt ved fenomenet tro. Det gjør folk til lallende idioter. I noen få heldige unntakstilfeller kan vi kanskje beskrive religion som bare noe slags verdiløst fjas, men i de fleste fall er det en svært skadelig kraft i folks liv. Hjernen dør og råtner på rot. Hvem tjener på dette? Om vi på et grunnleggende plan definerer tro som “tillit til at en idè eller påstand er sann” ender vi i et psykologisk landskap hvor troen så å si utgjør et slags forprosjekt til dypere erkjennelse, eller viten — men bare i den grad vi er villige til å akseptere premisset om at det vi tror kan vise seg å være feil. Dette er imidlertid ikke hva vi typisk støter på innenfor de store (for den saks skyld også de små) religionene som regnes som vanlige ute blant folk. Snarere tvert imot. “Troens ufeilbarlighet” markedsføres svært aggressivt mot enfoldige fjøsnisser som i praksis ikke har nubbesjans mot dette gjennomorganiserte og ofte voldelige propagandapresset.
Dersom en tenker på tro som at en tilskriver noen en oppfatning om at noe er sant, så vil tro være noe som inngår som en bestanddel i viten og kunnskap. En vanlig oppfatning i filosofi er at en kun kan vite noe eller ha kunnskap om noe dersom en også har en oppfatning om dette. At en vet noe, forutsetter med andre ord at en også tror det. Oppfatning eller tro inngår derfor gjerne som en vesentlig bestanddel i ulike filosofiske definisjoner av kunnskap og viten.
(Store norske leksikon)
Det kan være tildels ekstremt vanskelig å rydde opp i den mentale avfallsdynga folk flest kaller hjernen sin. Seriøst. Det er vesentlig mye vanskeligere enn å “slanke seg” som folk også sliter med (selv om det bare handler om å korrigere næringsopptaket). Hvis man begynner å ta timer hos en sangpedagog vil man raskt oppdage at man bruker stemmen helt feil. Man puster ikke engang riktig. Det samme fenomenet vil man støte på når det gjelder hvordan man beveger kroppen generelt, dersom man begynner med dans, yoga, kampsport eller andre bevegelsesorienterte disipliner. Det første man må gjøre er å luke bort alskens destruktive uvaner som folk har lagt seg til i løpet av livet, slik at man kan finne frem til klientens egentlige talentgrunnlag og ta ting derfra. Eller for å si det med bygningsteknisk terminologi: Først må man rive og transportere bort det vindskeive kråkeslottet som allerede står på tomta – med unntak av resirkulerbare materialer – deretter kan man bygge drømmehuset sitt. Det finnes ingen snarveier eller enkle løsninger. Skikkelig arbeid betyr det samme i 2023 som det alltid har gjort. Det samme gjelder bløff, løgn og selvbedrag.
HC Andersen skrev i 1835 eventyret “Prinsessen på erten” som alle sannsynligvis har hørt en eller annen gang. Moralen i historien er at bare en ordentlig prinsesse kan være ømskinnet nok til å merke en ert i sengebunnen, etter at de har lagt både tyve madrasser og tyve dyner oppå. Hva mente han med dette? Kanskje sier det noe om sarthet hos siviliserte mennesker – den vanligste forklaringen – men det kan også si noe om hvor vanskelig det er å “begrave” et irritasjonsmoment i livet, uansett hvor mange lag med komfort man legger på toppen. Man legger ofte merke til at mennesker “sliter med troen” i religiøs forstand. Det er jo slitsomt å tilpasse seg de mange selvmotsigende påstandene som ligger i det religiøse trosgrunnlaget. Fornuften gjør opprør. Hva betyr det for eksempel for psyken når man tvinger seg selv til å tro på det såkalte påskebudskapet om død og gjenoppstandelse? Folk vender jo ikke tilbake fra de døde. Dette forekommer aldri, eller rettere sagt, når det tilsynelatende skjer så var de ikke døde. Det har vært noen slags medisinsk tilstand – kanskje toksisk eller anafylaktisk sjokk – som har påført kroppen deres “dødslignende symptomer” for en viss tid, men så har de overlevd likevel. Sånt skjer. Det har kanskje fremstått som er mirakel overfor uvitende og overtroiske mennesker – mirakuløs helbredelse – når sånt har skjedd, men at vi ikke kan forklare noe betyr ikke at det ikke finnes noen forklaring, bare at den befinner seg utenfor horisonten for hva vi per tiden forstår. Et rimelig intelligent individ vil se på hva vi trodde vi visste, la oss si i år 1500, og sammenligne med hva vi vet i dag, før de gjør den opplagte ekstrapolasjon at folk i år 2500 kanskje vil tenke det samme om oss: Vi er primitive og uvitende villmenn som gjør alt helt feil.
