Hvis man sier til noen som kjenner USA at delstatsforsamlingen i Tennessee er rasistisk vil de sannsynligvis trekke på skuldrene og svare noe sånt som at “vannet er vått, og hva så?” fordi dette er en slik åpenbar selvfølgelighet. Imidlertid pleier det å være taust underforstått. Det ligger i blikk, tone, ordvalg og kroppsfakter. Det ligger på dyrets nivå, helt til det plutselig fremkommer som ekplisitt uttalt politikk, nærmest ved en misforståelse, fordi alle er så vant til den daglige rasismen at at de ikke reagerer på hva som havner på trykk før det er for sent. Den seneste skandalen handler om at to unge, svarte medlemmer av delstatsforsamlingen i Tennessee har blitt ekskludert derfra på en måte som er så åpenbart rasistisk at det ikke går an å late som om det har noen annen forklaring uten å fremstå som idiot.
Amerikanere er morsomme sånn. Det er ikke noe problem å være blodrasistisk helt inn i beinmargen så lenge man ikke blir oppdaget og hengt ut til spott og spe. Så langt – men ikke lengre – har de kommet i sin sosiale utvikling i det amerikanske samfunnet. Borgerskapet betrakter det som ubehøvlet, udannet og animalistisk – nesten på nivå med negrene – å være åpenbart rasistisk. De samme sosiale kodene som belønner veldedighet – vi er gode kristne mennesker – virker også modererende på de verste voldelige eksessene blant rasister. Det er ikke nødvendigvis noe stort moralsk problem å mobbe, banke opp eller til og med lynsje en svarting, men det er ikke akseptabelt når man får hele sin sosiale klasse til å fremstå på en dårlig måte foran hele verden. Der står saken mer eller mindre i dag.
Behøver vi å gå en runde med hvordan rasismen ble oppfunnet for å etablere et legitimt religiøst grunnlag for slaveri? Religion er jo ofte en pussig joker i den kortstokken vi bruker til å legge vår forklaringskabal med. Selv lever jeg som alle vet i en tilstand av perpetuell forbløffelse, ofte bare mentalt beskyttet av et kraftfelt av humoristisk sans, over hvor uvitende folk er om historie, kultur og politikk. Herregud. Det finnes ingen nøytral posisjon når det kommer til rasisme. Enten er man antirasist, eller så er man rasist — men ofte på en passivt aggressiv måte, motivert mer av personlig forfengelighet enn noen egentlig edle standarder. Det er jo ikke pent å bli sett for å være rasist. Selv eksplisitt rasistiske individer henfaller øyeblikkelig til gråt over at noen kan være så kultne at de sier noe sånt om dem – jeg har jo en personlig venn som er neger – og problemet blir dermed på magisk vis forvandlet til å handle om rasistens sårede følelser, mens den paradigmisk etablerte tendensen til å tenke i hierarkiske utviklingsnivåer basert i etnokulturell mystikk fotsetter like uforstyrret.
Rasisme er ikke en idè, det er en ryggmargsrefleks som er såpass forutsigbar et det er enkelt å konstruere sjangerhumor rundt fenomenet. Med mindre en mørkhudet person er rikt dekorert med symboler på velstand og makt vil de automatisk bli oppfattet som “underklasse”. Når folk sier innvandrer eller at det eller det individet har “innvandrerbakgrunn” så er det jo ikke ment som noe kompliment. Folk har ofte en vag følelse over at innvandrere – en mørkhudet er selvsagt per definisjon innvandrer i et “hvitt” land som Norge – bør være takknemlige overfor “de som var her fra før” fordi de har blitt beskikket til norsk statsborger, som er blant de mest eksklusive ting det går an å være i denne verden. Det er jo ikke mange av oss. Tallene fra 2021 sier 5,408 millioner i en verden som ved det samme tidspunkt hadde totalt 7,888 milliarder (men tallet har visstnok passert 8 milliarder siden da), altså godt under en tusendel – en promille – av verdens befolkning. Norge er nominelt sett et svært rikt land med gode muligheter for de som ønsker å jobbe og legge seg opp penger, noe særlig mange østeuropèere fra “de nye EU-landene” som tilkom på 90-tallet har benyttet seg av. Denne friheten til bevegelse i arbeidsmarkedet har jo sammenfalt med en eksplosiv vekst i boligmarkedet, med den naturlige økning i etterspørselen etter håndverkstjenester som dette medfører. Det har blitt slik at hvis man befinner seg kledd i arbeidstøy i et norsk villaområde, så vil borgerskapet henvende seg til deg på engelsk før de forsøker norsk hvis det er noe de lurer på. Dette har jeg selv opplevd. De antar åpenbart polakk, eller kanskje litauer, hva vet jeg, men jeg er jo som jeg er så jeg forteller dem bare at engelsken deres suger geiteræv så kan vi ikke bare snakke norsk?
Det virker intuitivt slik at det ikke kan dreie seg om rasisme med mindre “rase” er et element i bildet, som jo er et argument verd å se litt på, men det er ikke automatisk noen god definisjon av fenomenet. Fra et antirasistisk perspektiv er begrepet rase alltid usaklig å slå i bordet med, uansett hvor godt ment det eventuelt måtte være, fordi problemets egentlige natur består i at den ene parten anser seg som “bedre” enn den andre parten, på noe slags flimsete og irrasjonelt grunnlag som man sikkert trenger noen runder med en psykiater for å utrede og danne seg oversikt over. Man finner jo ofte et veritabelt menasjeri av andre kategoriske fordommer mot andre mennesker hos rasistene, men det er sjelden at notorisk fordomsfulle mennesker ikke også er rasister. Det finnes en psykiatrisk profil her. Rasister er typiske, på en måte som er forutsigbar (som nevnt i forrige avsnitt) og som i praksis gjør dem mentalt handicappede. De er “bønder på byen” når det kommer til sosial navigasjonskunst. Tilbakestående stakkarer. Imidlertid er de også noen ganger farlige. Rasistisk motivert vold er et velkjent fenomen som man er nødt til å faktorere inn i sin alminnelige livsstrategi hvis man tilhører noen slags utsatt gruppe slik sett. Vi husker jo alle den såkalte Cheney-doktrinen i USA på 2000-tallet: Hvis det er èn prosent sannsynlig at du vil bli rammet av terrorisme må du planlegge som om det er hundre prosent sikkert at det kommer til å skje. Jeg ser ikke for eksempel noen åpenbar medisinsk årsak som tilsier at ikke svarte mennesker er like sårbare for paranoide vrangforestillinger som de hvite, men jeg ser mange kulturelle årsaker til at de sannsynligvis er oftere litt “på tuppa” sånn sett i løpet av det vanlige hverdagslivet. Det er derfor aktiv antirasisme er det eneste effektive alternativet.
