Apokalypse betyr opprinnelig å avdekke noe. I religiøs sammenheng betegner apokalypse en tekst som varsler om verdens undergang, dommedag, sjelens skjebne etter døden og en fremtidig ny verden. Budskapet blir ofte formidlet av et overnaturlig vesen, vanligvis en engel.
(Store norske leksikon)
Den vanlige norske oversettelsen av det greske konseptet apokalipsis er “åpenbaring”. Vi har for eksempel Johannes’ åpenbaring som alle kjenner fra bibelen; en bok som noen ganger blir kalt “apokalypsen”. Denne assosiasjonen har imidlertid dratt med seg en misforståelse som handler om den verdens undergang – eschatia – som selve åpenbaringen handler om, slik at når folk i dag snakker om at noe er apokalyptisk så mener de som regel at det representerer en eksistensiell trussel mot hele eller deler av menneskeheten, eventuelt at materialet man har foran seg handler om undergangstematikk slik sett. Apokalipsis eschatia. “En åpenbaring om verdens undergang.” Dette er selvsagt ikke hjelpsomt i forhold til å danne en rasjonell forståelse av menneskesinnets mekanikk.
Det er en subtil men svært viktig forskjell mellom noe man kan og noe man vet. Slik sett er “kunnskap” noe annet enn “vitenskap”. Grovt sett kan vi si at kunnskap er et apokalyptisk produkt – det kommer i kjølvannet av åpenbaringsinnsikt og er en “personlig” ting – mens vitenskap følger av analytisk abstraksjon, er ofte/gjerne uttrykt på matematisk vis, og eksisterer uavhengig av den subjektive forståelsesmekanikken. Dette er ikke sånn flisespikking som folk typisk bryr seg om, men det er viktig å kunne stille opp meningsfulle distinksjoner hvis man søker å trenge dypere ned i “sinnets hemmeligheter”. Som alle vet kan en millimeters avvik i den ene enden bli til mange meter i den andre enden av det som skulle vært en rett linje fra A til B så snart avstanden er stor nok. Kunsten å sikte riktig bør ikke undervurderes, særlig når man ikke kan se målet men er avhengig av aktiv navigasjon underveis.
Gnosis er et gresk substantiv i betydningen kunnskap, viten eller innsikt, men også erkjennelse. Begrepet ble benyttet blant ulike hellenistiske religioner og filosofier i den gresk-romerske verden under antikken. Det er fortsatt benyttet som filosofisk og teologisk begrep. Gnosis har gitt navn til gnostisisme, og bygger andre ledd av begrepene diagnose og prognose.
(Wikipedia)
Selv opererer jeg ikke med fenomenet “åndelighet” – jeg anser det som overtroisk sludder – og det følger av dette at “åndelig innsikt” ikke er noen virkelig ting. Dette er viktig å understreke når jeg bruker ordet gnosis. Det betyr “kunnskap som åpenbares” som et ledd i en prosess hvor det ene følger av det andre i en årsakskjede. Gnostisk innsikt er imidlertid ikke vitenskap og har ingen forbindelse med vitenskapelig metodikk, men vi kan godt si at hypotesedannelser noen ganger handler om “gnostikk”. Det er for eksempel ingen mangel på oppdagelser som har blitt basert i plutselige øyeblikk av innsikt, eller til og med ting folk har drømt. Det virker rimelig å anta at dette er underbevisstheten som rekker opp hånda og sier noe, men på en litt mystisk måte, som gjerne fremkommer som “aha-opplevelser” helt utenfor kontekst, mens man har tatt pause fra selve arbeidet og engasjert seg i noe helt annet. Plutselig kobler man det ene sammen med det andre og opplever et øyeblikk av plutselig innsikt. Det er dette som er apokalypsen. Når man ser noe som før var tilslørt og utydelig. Det finnes mange uttrykk vi bruker om dette fenomenet. Det gikk et lys opp for meg. Man “skrur på lyset” i et mørkt rom, slik at plutselig kan man se ting.
For noen år siden var jeg medlem av et forum som var dedikert til “intelligens” — hvor flesteparten av medlemmene var diverse former for akademikere, slik at mange følte seg åpenbart støtt da jeg erklærte meg enig med poeten John Keats i at Newton var ikke den første i en serie “nye vitenskapsmenn” men heller den siste i en serie old school alkymister og magikere. Dette er bannskap i kirkerommet for dem. Newton regnes jo som en av gigantene fra opplysningstiden og nevnes støtt samtidig med Galileo og Kepler som veivisende banebrytere og det ene med det andre; det mange imidlertid ikke vet er at Newtons etterlatte skrifter inneholder vel så mye spekulasjoner om magi og alkymi som “vitenskapsorientert materiale” slik at det er etter min mening ikke urimelig å hevde at han var minst femti prosent filosof. Han var i tillegg kristen, men på en “alternativ” – kjettersk – måte, som strekker seg helt tilbake til hellenistisk tid, det vil si såkalt gnostisk kristendom, som søker “gudserfaringen” – teopati – fremfor “gudstroen” – teologi – et forholdsvis vanlig tema gjennom hele middelalderen, men fremmed for dagens mennesker — bortsett altså fra et ganske lite knippe med sære filosofer. Dette med opplysning har jo vært et filosofisk tema siden Platons dager. Det finnes hvor mange metaforer som helst om “uvitenhetens mørke” som man overvinner med “fornuftens lys”. Man skal ha vokst opp bra langt vekk fra andre folk hvis man aldri har hørt noen slags versjon av dette.
Hvorom allting er, jeg er fortsatt litt forbløffet over den nyeste nazipropagandaen jeg har funnet – se den forrige posten jeg skrev for mer kontekst – hvor de virkelig “står på hodet og driter i vinkel” for å disse – diskreditere – selve opplysningsprinsippet. Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Det er alltid den samme gamle leksa. Alle disse avskummene fetisjerer tvang og autoritet, noe som til syvende og sist koker ned til overgripermentalitet. Det å ta seg til rette uten å be om verken tillatelse eller tilgivelse. “Den sterkes rett”. Som alle vet var det Herbert Spencer som oppfant sosialdarwinismen da han spekulerte rundt hvorvidt Darwins teori om artenes opprinnelse ikke også kunne brukes til å beskrive den økonomiske dynamikken i samfunnet. Senere har dette blitt plukket opp og omformulert mer eller mindre for gjenbruk innenfor blant annet nyliberalistisk ideologi, hvor “det frie markedets konkurranse” er ment å fungere som evolusjonært prinsipp og grunnlag for hvem som “fortjener å overleve” i den økonomiske jungelen. Et fritt marked er en selvregulerende mekanisme. Problemet med fri konkurranse er at dette favoriserer psykopater — av mange definert som “godt kognitivt fungerende men moralsk degenererte individer”. Det er ikke noe poeng i å kaste bort verdifull levetid på å fingranske den politiske taksonomien på høyresiden: De er parasitter og avskum alle sammen. De driver ikke med arbeid, de driver med penger. De har ikke et sosialt liv, de har et maktspill. Og så videre. Innslagspunktet befinner seg moralfilosofisk sett ved spørsmålet om det er greit å opprette og vedlikeholde et predatorisk forhold mellom selvet og verden. Hvis svaret på dette er ja så handler resten bare om semantikk. Hva slags høyrepolitisk skapning er man? Narrativet er fritt.
Det ligger litt i sakens natur at noen som driver med fascistisk propaganda på nettet vil forholde seg fiendtlig til fenomenet opplysning. De har jo ikke noe å tjene på at folk er opplyste og kunnskapsrike, kritisk tenkende og i stand til å hevde sin individuelle integritet. Fascister og annet rask på den politiske høyresiden vil ha folk som er lette å lure, svindle, utplyndre og terrorisere. Sånn må ting nesten være hvis man skal kunne leve av å ta fra andre og gi til seg selv. Nazipropaganda henvender seg til frykt, hat og forakt — men også til en metafysikk som handler om “det fortapte paradiset” og arbeidet med å gjenopprette “balansen”. Det går ikke an å ha særlig høy intelligens hvis man skal tro på myten om den kosmiske balansen – herregud – men hvis man nå likevel har mer enn to viklinger på den mentale spolen sin, så må man eventuelt skremmes eller bankes til lydighet. Silkehøyre er hva vi får så lenge folk tror på bløffen om samfunnsklasser som er organisert på hierarkisk vis og er happy med å legge seg på kne og kysse ringen til herskeren. Fascisme er hva vi får når borgerskapet blir nervøse for å miste privilegiene sine. Det handler til enhver tid om det samme, men metodikken skifter ut ifra hva slags politiske grunnforhold som råder ved akkurat det tidspunktet. En høyremann skal ikke arbeide. Han skal leve av å sette andre i arbeid. Med sin vilje skal han påtvinge verden sin visjon. Han skal være en leder og en helt, noen man kan og bør se opp til. En som fortjener respekt — og ikke minst penger. Sånn vil de ha det, men det er vanskelig å få det sånn hvis tjenerskapet begynner å utvikle “egne idèer”.
