Skuggan är ett omedvetet komplex, definierat som undertryckta och förnekade egenskaper hos det medvetna. Skuggan har både konstruktiva och destruktiva sidor. Den är destruktiv i betydelsen att skuggan består av allt det den medvetna personen inte vill acceptera hos sig själv. Den är motsatsen till våra medvetna egenskaper. En godhjärtad människa skulle exempelvis ha en otrevlig och ondskefull skugga.
(Wikipedia)
Det er ikke min feil at det ofte er tynt med norske artikler om interessante temaer. Svensk får duge noen ganger.
Som alle filosofer betrakter jeg såkalt “psykologisering” med nedlatende forakt. Det er banalt, tilbakestående, evneveikt og så videre. Se bare på den stakkars hulkende gråtekjerringa Jordan Peterson, som vel må være den mest internasjonalt berømte psykolog for tiden. Han skapte seg et navn som selhjelpsguru for naziene – bevisst eller ubevisst – hvilket selvsagt er saklig grunn god nok til å sitte i en krok og gråte for resten av livet. Noen tilgivelse er jo ikke aktuelt. Han har gjort det han har gjort og det må han bare leve med. Sånn fungerer det for oss alle. Guds dom er den du allerede avsoner, enten du forstår dette eller ikke.
Bibelen har sin salmenes bok, hvor salme 23 handler om “å vandre i dødsskyggens dal” – altså erfare menneskelivet – men forfatteren føler ingen frykt fordi han har tillit til Gud. Der har vi noe vi kan ta tak i. Et annet kjennetegn ved filosofer er at de oppfatter det ikke nødvendigvis som et problem å snakke om guder og overnaturlige makter. Saken er jo at når folk oppfører seg som om gudene eksisterer, så eksisterer gudene, om ikke annet så i det minste som “psykologiske realiteter” som er viktige elementer i folks beslutningsprosesser. Ateisme er slik jeg ser det en naturlig konsekvens av å innta et lidenskapsløst forhold til “idèene”. Eller sagt på en annen måte: Jeg er verken for eller mot Gud på den samme måte som jeg er verken for eller mot månen. Hva fanden angår det meg om Gud finnes? Herregud. Noe så banalt. Jeg antar at hvis Gud finnes og vil meg noe, så har han evnen til å si fra. At han ikke gjør dette tar jeg – som man sier – til etterretning. Det virker som om at hvis man ønsker å få noe gjort så må man gjøre det selv. “Ikke spør om min hjelp” er de signalene jeg får fra Gud, hvilket er rimelig nok med den arbeidsmengden det må innebære å administrere hele universet. “Bare stol på at jeg vet hva jeg driver med.”
Som alle kan se koker dette ned til at det er ikke relevant om Gud eksisterer eller ikke. Noen velger å ha tro, men for meg ser dette ut som smiskende og klynkende atferd. Stram deg opp. Tørk tårene og knytt nevene, som kvinnesaksaktivistene sa på 80-tallet. Livet kommer med visse selvstraffende aspekter. Det ser for meg ikke mer sannsynlig ut at Gud vil komme og hjelpe deg i et knipetak enn at regjeringen vil gjøre det. Er det kanskje ikke sant at alle blir født med et sett talenter og egenskaper? Javel, så får man bruke disse som best man kan og siden gi seg selv slik takk eller utakk som man fortjener. Eller enda bedre; lære av det som skjer i livet. For noen dager siden var jeg i et møte med noen personer. Jeg sa at noe viktig som alle bør vite om meg er at jeg er en drittsekk. Hvorfor sier du det? ble jeg møtt med. Vel, åpenbart fordi jeg ikke vil at det skal komme som en overraskelse ved et senere tidspunkt. Du er allerede informert om dette saksforholdet. Og enda viktigere: Du vet at jeg allerede vet om det, så du behøver ikke å fortelle meg det når du endelig ankommer perrongen for åndelige høyhastighetstog med det mentale damplokomotivet ditt. Skal vi gå i gang med dagsordenen? Jeg har mye sånt på lager. Eller sagt på en annen måte: Jeg er en drittsekk. Hvorfor prøve å skjule det? Alle oppdager det uansett. Imidlertid er jeg ikke en kjedelig drittsekk, mer en slags “gjøgler” på den epistemologiske teaterscenen. Saken er at når man “vandrer i dødsskyggens dal” så bør man ved et så tidlig tidspunkt som mulig utvikle humoristisk sans. Ser man nøkternt på verden så kan man jo le eller gråte av akkurat de samme tingene for akkurat de samme årsaker. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Det er best å le. Uansett hvor “mørk” humoren eventuelt blir er den alltid en bedre energi å jobbe med enn angst og forvilelse.
Skyggen var et begrep som Jung lånte fra Friedrich Nietzsche. Denne ideen representerer den skjulte personligheten som hvert menneske har. På utsiden ser de fleste av oss ut som (og tror at vi er) gode og hyggelige mennesker. Det er imidlertid deler av oss som er undertrykt. Dette er arvelige instinkter som vold, sinne og hat noen ganger skjuler. Skyggearketypen eksisterer ikke bare hos enkeltpersoner. Grupper av mennesker (sekter, religiøse grupper, politiske partier) kan også ha en skyggearketype. Disse gruppene kan til enhver tid vise sin mørke side for å rettferdiggjøre voldelige handlinger mot menneskeheten. Jo mer vi undertrykker skyggen, jo mer destruktiv, lumsk og farlig blir den. Ifølge Jung, når vi undertrykker den, kan den “projisere” seg selv og vises i form av nevrose eller psykose.
(Utforsksinnet.no)
Som alle vet er filosofiens første bud kjenn deg selv. Du skal ikke tro at du er mors beste barn, for å parafrasere Janteloven. Det onde du ser der ute er allerede inni deg. Det er jo derfor du i det hele tatt kan se det. Ondskapen din blir sterkere jo mer du fornekter den. Jo mer du prøver, jo mer skal du feile. Ting har kommet langt når man begynner å fantasere om dødsstraff og folkemord. Enda lengre når man agiterer for hat og overgrep mot andre. Visse politiske grupperinger prøver å slå mynt på folks uvitenhet om “den psykologiske skyggen” gjennom å introdusere og fremby den eller den syndebukken. De har skylda for samfunnsproblemene. Noe som nesten alltid kjennetegner de som har kommet seg ut av ekstremistiske politiske miljøer og/eller apokalyptiske religiøse sekter er at de senere sliter med å forstå hvordan de kunne havne der de havnet. Vel, det er ikke akkurat noen kosmisk gåte. De var motivert av frykt. “Aktivisme” handler jo alltid om å komme noe man er redd for i forkjøpet — enten fryktobjektet er reellt eller bare et fantasifoster. Miljøaktivister er redd for at vi alle skal drukne i ekskrementene etter kapitalismens grådige tendens til å spise opp alt den ser, mens naziaktivister frykter at “den hvite rasen” og “vestens kulturarv” skal gå tapt på grunn av MENA-folk som kommer innvandrende med det formål å “snikislamisere” samfunnet vårt. Begge disse er hellig overbevist om at de har rett og at “saken” deres er verd å kjempe for. Ingen av dem skjønner at de selv er et verre alternativ enn det de påstår at de kjemper mot. For det er jo slik at hvis man slåss mot “makta” og vinner, så blir man til det man sloss mot. Revolusjonen spiser sine egne barn, som journalisten Jacques Mallet du Pan påpekte i 1793. Ting spant jo litt ut av kontroll i Frankrike en stund, noe som dannet grunnlag for at den mye myteomspunnede Napoleon kunne komme på banen og skrive om hele Europas historie.
Siden jeg begynte med å sitere bibelen passer det vel å avslutte med Forkynneren, som sa at “intet er nytt under solen”. Det som har vært er det som skal komme, og de som tror at noe aldri har skjedd før er bare plaget med mangelfull erfaring. Som jeg stadig sier: Historien gjentar seg fordi menneskenaturen forblir den samme. Materielle omstendigheter har i virkeligheten ikke så mye å si. Det er bare distraksjoner. Hva dette skjebnedramaet til syvende og sist handler om er at alle som blir født og overlever oppvekstvilkårene sine har lyst til å leve, erfare ting og delta i diverse livsaktiviteter. Alle har lyster og håp, ønsker og drømmer. Alle er redde. Alle skal dø. Og hva slags suppe kan vi koke med slike ingredienser? Mye ganske uappetittelig men også noen bra ting.
