Å resirkulere er å sørge for at noe går i kretsløp. Ved å kildesortere emballasje sørger du for at plasten, kartongen, metallet eller glasset som er brukt til å produsere emballasjen kan få muligheten til å bli til noe nytt. Alt som blir levert inn i returordningen for emballasje går inn i kretsløpet. Her sørger vi for at det blir sendt til materialgjenvinning og at det som kan gjenvinnes blir til nye råvarer. På den måten sørger vi i fellesskap for at brukt emballasje blir til ny råvare.
(Grønt Punkt Norge)
De første varselropene om forsøpling er forsåvidt enda eldre enn fenomenet industriell masseproduksjon, men “miljøproblematikk” som vanlig tema henger sammen med den hypermoderne tidsalderens “forbrukerkultur”, med særlig vekt på emballasje. Hver eneste dag kastes det enorme mengder plast, papir og andre innpakningsmaterialer fra råvarene vi bruker i matlagingen. Dette blir fremstilt som om det på èn og samme tid er forbrukernes skyld at det er slik – jevnfør til begrepet “forbrukerkulturen” med videre – og deres ansvar å ta tak i og gjøre noe med. For øyeblikket er resirkulering en svær greie sånn sett. De fleste norske kommuner har et opplegg med tre-fire ulike avfallsdunker til henholdsvis papir, plast, organisk og så videre. I tillegg skal det finnes miljøstasjoner enkelt tilgjengelig for alle som har noe mer voluminøst fra sin privathusholdning som de ønsker å kaste. Tanken er utvilsomt gull, men fungerer det?
Et fundamentalt problem med hele opplegget er at det stammer fra bevisst propaganda fra de store kapitalinteressene sin side. Det vi må spørre om er jo om problemet med plast ligger i at det produseres og brukes i første omgang – av bekvemmelighetshensyn for noen som har noe de ønsker å pakke og selge som enhetsprisede varer – eller om det er enkeltindividets ansvar hva som skjer med emballasjen etter at de har brakt varen hjem. Hvordan er det meningen at man skal bli kvitt dette problemavfallet? Det beste ville selvsagt være om man kunne finne frem til en annen metode for varesalg enn passivt frembud av enhetspakkede varer på hyller og i kjøledisk som det er meningen at man skal samle med seg i en trillevogn og betale for i kassen ved utgangen. Imidlertid er det lite sannsynlig at modellen med selvbetjente supermarkeder kommer til å forsvinne med det aller første, selv om dagligvarehandelen er en hovedkilde til all forsøpling blant mennesker. Den formen for moralske baller som man må ha for å stå imot kapitalkreftene er jo ikke etterspurt i det politiske miljøet. Derfor kommer ingen til å gjøre noe med hvordan matvarer produseres, håndteres, transporteres, emballeres, distribueres og omsettes i Norge før de kommer under et så intenst – og vedvarende – politisk press at de må handle.
Det er jo sånt vi vil at rike mennesker skal gjøre.
Spør du meg hva jeg vil at rike mennesker skal gjøre er svaret å dra til helvete. Gjerne Sveits, gitt at “helvete” kan være vanskelig å lokalisere i praksis, det spiller ingen rolle, det er jo “bort herfra” som er poenget. Jeg vil kort og godt ikke ha “rike mennesker” som samfunnsfenomen. Det er et klart og distinkt sykdomstegn i kulturen – på linje med epidemisk utbredelse av rusmisbruk, depresjon og fedme – når det på synlig vis finnes et betydelig antall “kunder i luksusvaresegmentet”. Særlig når det forekommer samtidig med de tre tingene som ble nevnt i den innskutte bisetningen ovenfor. Da kan jo alle se at samfunnsforvaltningen er inne på et feilspor. Problemet med forfengelighet er at det er dyrt, men Norge er jo – alle sier dette – et rikt land, så vi har råd til å betale hva det enn koster å etablere og vedlikeholde et godt organisert samfunn, fritt for oligarker. Det er definitivt korrekt å si at av forfengelighetshensyn så ønsker ikke det norske folket å fø på rikinger. Jeg mener, det ser jo ikke bra ut. De som tjener penger i Norge gjør det fordi de er “inne i det norske markedet” med sugerøret sitt, på den ene eller andre måten, så det er ikke urimelig at staten krever minst halvparten av alt de suger ut. Egentlig bør hele systemet med “selskaper med begrenset ansvarsrett” omorganiseres på det mest fundamentale, slik at det i praksis ikke går an å være “passiv eier” uten å skattes ihjel, men dette er neppe tillatt i henhold til gjeldende EU-reglement. Vi har jo i prinsippet det samme som alle gamle tiders “parasittklasser” når vi sitter med en de facto eierklasse som “høster fortjeneste på investeringene sine” og fint lite annet. Enten må det være aktivt eierskap eller så kan de dra til Sveits, ta seg en kopp Glühwein og jodle med resten av turistene.
