Det er noe som heter å være skrivebordstøff. Du vet. Grov i målet så lenge de befinner seg på trygg avstand fra det de egger til kamp mot. Fordi de forventer jo selvsagt at “noen andre” skal ta seg av selve kampen. Herregud. Det skulle da bare mangle. Det er vanskeligere å være Einar Beinhard hvis du befinner deg ved fronten. Hvis du kjenner blodsmaken. Da ser ting helt annerledes ut. Sånn har det alltid vært og alle vet at det er sånn. Det er ikke politikerne som dør når det begynner å synge i stålet. Dette er hva vi kaller et klassisk problem. Fordelen med å befinne seg ved fronten er at du har ikke tid til å være redd, fordi alt du har av ressurser må mobiliseres for å holde deg i live fra ett sekund til det neste. Tiden blir veldig “komprimert” sånn at det finnes egentlig ikke noe mer enn akkurat der og da.
Hva tenker du? Tror du at strengere straff vil ta motet fra de kriminelle? Det er jo en typisk skrivebordstøff innstilling. De forstår ikke hva som driver sånne som ikke har noe å tape. Det blir for fjernt. De har ikke fantasi nok til å fatte hva som er problemets egentlige natur. Selv lever de jo med angsten hver eneste dag. Det er alt de har. Derfor kaller de det Gud og markedsfører det med pomp og hornorkester. Derfor køler de på med enda mere terror og grusomheter fordi det virker jo logisk at frykten etterhvert vil spise opp alle sammen sånn at de som føler seg gode og rettferdige til slutt vil få sin lønn når jobben er ferdig gjort. Hvorfor er nettet tjokk fullt av brunstvrinskende tullinger som ikke forstår at alle demonene de maner frem til sist vil spise opp dem også? Sånn er angsten. Den spiser opp folk innenfra.
Se litt på hva slags heltetyper folk beundrer i vår tid. Seriøst. Se på filmer, serier og den typen ting. Siden kan du se på alle de snakkende hodene som jobber med influens på nettet. Se hva de snakker om. Se hvordan de ordlegger seg. Se skriften på veggen. Tenk over saken. Hva slags heltetyper presenteres for unge gutter i vår tid? Hvem er de kule og de vellykkede i denne fantasien? Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig det er å tenke kritisk. Alt hva du føler er fullstendig verdiløst. Det betyr ingenting. Selvsagt er du redd. Alle er jo redde. Det er derfor de sier og gjør så mye idiotisk hele tiden. Det er nesten som en konkurranse om å komme opp med den mest evneveike mannskiten fra dag til dag — og få postet det på nettet så raskt som mulig. Folk er veldig degenererte nå i 2025 mot hva de for eksempel var i 1985. Alle er mye mer svakelige og sørgmodige. Alle er fanget av sitt eget bilde i trollspeilet. De stirrer inn i mørket og lurer på hvorfor de ikke kan se noen lyspunkter noe sted. Vi kan si det er en postmoderne spesialutgave av Platons hule (som du kan søke på hvis du ikke allerede vet hva det betyr). Selv synes jeg det er latterlig. Herregud. Menneskene har virkelig tapt seg noe aldeles katastrofalt på forbløffende kort tid. Finnes det noe håp for homo sapiens? Jeg aner ikke. Det er ikke noe bra svar fordi jeg har jo aldri tidligere tvilt på “menneskeåndens evner” men jeg gjør det nå. Men hva kan du gjøre? Jeg bare trekker på skuldrene. Det er hva det er. Ikke mitt problem. Jeg er jo en gammel mann. Verden tilhører andre og yngre generasjoner nå.
Vi avslutter med litt tungrock som er så tung at den får Black Sabbath til å ligne på tyggegummipop.
