Abaddon er et ord brukt i Det gamle testamentet om dødsriket og i Johannes åpenbaring kapittel 9, vers 11 om avgrunnens engel. I senere jødisk tradisjon brukes abaddon om et straffens sted, reservert for de ugudelige.
(Store norske leksikon)
Min favorittfølelse er frykt. Vel å merke ikke til egen privat bruk, men som forskningsobjekt. Kanskje ikke engang så mye “selve frykten” som alt det snåle den får folk til å si og gjøre. Du vet. Galskap. Drap. Selvmord. Sånt skjer hver dag. Kanskje blir det meg, kanskje blir det deg, kanskje blir det trallalei. Jeg tror ikke det finnes noen dypere følelse enn frykt. Det er der vi finner selve primalskriket. Visse filosofer hevder at frykt for døden er hvor alt begynner. Vi føler oss levende men vi vet at vi skal dø. Dette skaper noen slags traumatisk spenning i sjelen som krever utløp i form av “livsaktiviteter”, særlig sex. Vi kan kanskje si at det haster med å komme i gang med livet og gjøre alle de tingene man har lyst til. Tikk takk. Tida flyr. Snart er det jul, så kommer våren. Like snart er det vinter igjen. Og sånn går årene, nesten uten at man merker noe. Alt er jo helt som vanlig.
Folk er ofte forbløffende spesifikke med hva de er redde for. Man skjønner at de har tenkt gjennom sakene. Hva om jeg forteller deg at alle menneskets fantasier om helvete er metaforer for et sted i livet, nærmere bestemt en sinnstilstand, og helt spesifikt det å la seg styre av sin frykt? Selv er jeg så langt som det er råd en ganske nøktern “biologist”. Det er som regel ikke nødvendig å introdusere noen metafysiske forklaringer for den menneskelige tilstand. Jeg tror ikke at det er “frykt for døden” som driver oss. Jeg tror det er den samme frykten som driver alle andre komplekse skapninger: Vi vil ikke bli fanget. Vi vil ikke bli tatt. Det er et overlevelsesinstinkt som er nødvendig i et livsmiljø hvor noen dyr jakter på andre dyr med det formål å drepe dem og spise dem. Siden kan vi ta tak i denne generelle – og nærmest instinktive – frykten og stykke den opp i mange mer spesialiserte “former” ved hjelp av vår fremdragende fantasi og forestillingsevne. La oss så blåse liv i dem og gi dem navn. Heisann Satan. Er du redd for Satan? Det burde du være. Han er en jævel.
Dette er selvsagt bare noe moderne vrøvl. Til og med Tut Ankh Amon er eldre enn Satan — og han døde på 1300-tallet, vel å merke på den andre siden av år null. Hva heter det nå for tiden? Før vår tidsregnings begynnelse. Ikke før Kristus, eller altså definitivt “før Kristus” så langt som tidsregning angår, vi bare kaller ikke opp “år null” etter kristendommens sentrale trosbegrep lenger. Det er i grunnen det samme for meg, poenget er jo at man klarer å tidfeste en ting på noe slags vis, men mange er mer følsomme enn meg med disse kulturgreiene sine. Uansett, det som teller her og nå er å påpeke at det ikke finnes noen konsistens i menneskers fryktobjekter. Satanskrekk er noe som kommer og går. For eksempel var det svært moteriktig på 80-tallet, før det roet seg igjen litt innpå 90-tallet. Man så for seg at det fantes en hemmelig og godt organisert undergrunnskult av satanister som begikk alskens avskyelige forbrytelser for å hedre avgudsbildet sitt. Sånt høres jo ganske spinnvilt ut. Det syntes også politiet, som vel er de fremste spesialistene på etterforskning som vi har i samfunnet, gi og ta noen veldig talentfulle journalister. De etterforsket mye. De fant ingenting. Hva skal man tenke om dette?
Selvsagt er det også sunn biologi å frykte for at barna skal bli tatt. De fleste skapninger har noe slags opplegg for å beskytte avkommet, eventuelt så lager de så mange av dem at et rimelig antall uansett vil unnslippe rovdyra. Dette siste er imidlertid lite aktuelt for mennesker (selv om man noen ganger må lure). Rovdyr vil jo ikke ha motstand, de vil ha mat. De leker ikke butikk. Det er bedre å gå for de som ser svake ut – altså enkle å ta – enn de det ser ut som om det vil bli mye jobb med. Dette er en vanlig fare i dyreriket og derfor også blant oss mennesker, som dessuten har utpreget kannibalistiske tendenser — i den forstand at vi “jakter på våre egne” for ymse næringsformål, men også av rituelle og religiøse årsaker. Som man sier, det er komplisert. Folk er imidlertid ikke dummere enn at de vet dette, i det minste på et ubevisst plan. Alle har jo hørt om “kidnapping”. I bokstavelig oversettelse: Bortføring av barn. Det er patologisk å gå rundt og hele tiden tenke på at dette er noe som kan skje, men det er like patologisk å kategorisk avvise muligheten. Derfor “gjeter” vi barna en smule når de for eksempel er på offentlige lekeplasser eller løper fritt rundt i parken. Sånne ting. Man venner seg til det. Det er verre med “frykten for at noe skal skje” og da mener jeg ikke bare kidnapping men også alt det andre, hva det nå enn er, hvor mye skal man fantasere om sånt?
Menneskets psykologi er veldig omstendelig og sær, men for å komme noe sted bør man etter min mening begynne med å kartlegge hvor man oppbevarer frykten sin. Den er jo der, et eller annet sted, men hvor? Jeg skal ikke begynne å ramse opp hvor mange eventyr og andre fortellinger – opp til og inkludert moderne kunstproduksjoner – som inneholder elementet “troll i kjelleren”. Jeg skal bare peke på det. Det finnes nesten alltid noen slags underjordiske ganger med “hemmelige ting” og det ene med det andre. Man behøver ikke å være doktor Jung for å klø seg i skjegget og si jaså? fortell meg mer om disse tankene. “Det underjordiske” – for ikke å si de underjordiske – er ikke noe vi fant opp i går, det er et eldgammelt tema. Det er så man blir fristet til å foreslå at disse “underjordiske gangene” egentlig handler om hjernens struktur, altså det Jung kalte “det kollektive underbevisste”. Litt på samme måte som det er en “kollektiv livserfaring” å ha to armer og to ben, med de muligheter som dette gir, så har den underbevisste del av sinnet – det er ofte vanskelig å lokalisere hva som sitter hvor i hjernen – en medfødt og allmenmenneskelig fysisk struktur som gir et visst spekter av muligheter (men som utelukker andre). Når man i fantasien fremkaller “bilder” så vil disse statistisk sett flokke seg rundt visse “elementer” eller “arketyper” som befinner seg på et dypere nivå enn den frie tanken vår. Etter mye om og men, her er poenget: Det å bli tatt – inkludert det å bli tatt av døden – er en frykt man finner i alle, uansett hvor komplekse de måtte være, det er et program som ikke lar seg styre noe mer enn man kan kontrollere sin egen hjerterytme. Hvis du nå innvender at alle kan drive opp hjertepumpa ved å tenke intenst på noe skrekkelig … så gikk du rett i fella mi. Det er hele poenget. Man kan drive opp sin egen fryktrespons på mange snedige måter, men da blir det litt som med hjertepumpa. Hvis man vil ha den ned igjen må man sitte ned, puste dypt, slappe av og alt det der — og på lignende vis må man moderere frykten med fornuften.
