Hva skjer når landene i sør blir ubeboelige?
Sommeren 2022 er den varmeste som noensinne er registrert i Europa. Den forrige rekordholderen var 2020. Offisielt har det så langt ikke vært meldt om temperaturer høyere enn 50 grader, men lokalt påstås det at man har sett dette i Spania. Bristepunktet er svært nært. Ting er allerede litt ute av kontroll i land som India og Pakistan, hvor over 50 grader i mange av storbyene medfører ubeskrivelige forhold om sommeren. Man kan imidlertid overleve dette så lenge lufta holder seg tørr. Problemene kommer når det også blir høy fuktighet.
Vi må regne med at klimaflyktninger vil bli noe stadig mer vanlig i årene som kommer.
For eksempel vil Bangladesh – et land med 165 millioner innbyggere – snart stå under vann for ofte og for mye til at de vil klare å drive noe jordbruk der. Massive folkevandringer i generell retning “nordover” er en sannsynlig konsekvens av klimaforandringene. Det virker fortsatt ikke som om det finnes noen utbredt forståelse av hvor galt det allerede har blitt. Strutsepolitikken er forbløffende. Jo lenger vi venter med å gjøre det som er nødvendig, jo med drastiske vil tiltakene måtte bli. I dette øyeblikk burde vi ha observert en stor satsning på jordbruk i Norge, for å demme opp mot fremtidig forsyningsknapphet på det internasjonale råvaremarkedet, men i stedet observerer vi bønder som pløyer ned årets avling på grunn av driftsmessige komplikasjoner og lønnsomhetsspørsmålet.
Vi må umiddelbart stanse all utvinning av gass og olje, dessuten beskatte eksisterende drivstoff som ligger for salg så høyt at motoftrafikk vil bli et sjeldent syn i noen år, før man aldri ser det fra 2030 eller deromkring. All bruk av plastemballasje må forbys. For øyeblikket har vi råd til å gjøre det vi må men dette betyr ikke at vi vil ha råd til det om ti år. Det er ikke små problemer som lusker på horisonten. Full kræsj i hele systemet er noe vi må regne med hvis vi ikke velger alternativet “styrt avvikling” og katastrofeberedskap som noe dagligdags frem til vi har klart å omstille samfunnet. Petroleumsalderen er over. Spørsmålet er ikke lenger om man skal bli rik, men om man skal overleve.
Som alle vet fra sine egne liv er det to former for handling som ofte er de dårligste alternativene man har, henholdsvis ingen handling og panikkhandling. De beste resultatene oppnår vi med behersket og metodisk arbeid under plan og styring. Men hvis vi ikke erkjenner at vi har problemer blir det naturligvis vanskelig å løse dem. Det noen kaller klimarealisme blir av andre kalt bekymringspolitikk. Etter deres mening er tiden for å handle noe som kanskje aldri kommer. Vi kan fortsette som før. Markedet vil justere seg selv. Etterspørselen etter nye måter å implementere livsstilsstrategier vil på sikt tvinge frem endrede atferdsmønstre hos forbrukerne.
