Hva er greia til de som jobber for at folk ikke skal vaksinere seg mot covid? Jeg ser to muligheter. Enten er man en evneveik tosk eller så jobber man i en fremmed makts tjeneste. Hvilken av delene som er mest sannsynlig må vurderes i hvert individuelt tilfelle, men de er alle uansett landssvikere — i betydningen “fiender av riket” i kraft av sin politiske undergravervirksomhet. Det ble jo innført unntakstilstand i mars måned av året 2020, begrunnet i en særlig alvotlig trussel mot norsk folkehelse, som igjen berører samfunnets stabilitet og sikkerhet. Dette er ikke noe man har anledning til å være uenig i. Man behøver ikke å like det – jeg liker det for eksempel ikke selv – men man plikter uansett å stå sammen med sine landsmenn når man er konfrontert med en ytre fiende som har makt, midler og vilje til å drepe eller skade alvorlig en betydelig andel av befolkningen. Nå har jo forsåvidt ikke et virus noen “vilje” i den forstand, men det er relativt godt kjent hvordan smitten sprer seg og følgelig ikke i utgangspunktet noen vanskelig jobb å begrense skadevirkningene i samfunnet, hvorav “trykket” mot de som jobber i helsevesenet – altså langs selve frontlinjen av den farlige situasjonen – har vært underkommunisert helt siden første stund.
Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å ikke fatte noe så enkelt. Norge – i likhet med resten av verden – befant seg de facto i en krigslignende tilstand da SARS-CoV-2-viruset plutselig spratt ut fra Pandoras eske og spredte seg alarmerende raskt over hele verden, med særlig grimme scenarioer lokalt i et land som for eksempel Italia, ved et tidspunkt når man ennå ikke hadde adekvate behandlingsmetoder i forhold til det typiske sykdomsforløpet og alt var både veldig arbeidsintensivt og veldig farlig for helsearbeiderne. Dessverre var det ikke alle som reagerte rasjonelt i situasjonen, og verre skulle det bli. Eller vi kan kanskje si at de reagerte rasjonelt i forhold til en helt annen agenda enn den som handler om å ta vare på hverandre og stå sammen i kampen mot en alvorlig trussel. Enkelte ble helt darwinistiske og mente at viruset bare må få gå sin gang på “naturlig” vis, det vil si kverke de som ikke tåler smitten mens røkla vil utvikle antistoffer i kroppen etter å ha vært gjennom noen runder med sykdommen. For disse individene var økonomien viktigere enn folkehelsa — og har de ikke krepert underveis så tenker de vel forsatt sånn. Dette er noe vi må legge skarpt merke til og aldri senere glemme: Det finnes folk der ute som ikke bryr seg om hvem som blir smittet med hva slags jævelskap og hvordan det senere går med dem. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette, for det går jo strengt tatt ikke an å kalle dem “egoister” når det inngår i pakka at de utsetter seg selv for stor risiko. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne historier om “covidioter” som var litt sånn pyttsann til å begynne med men som senere døde av sykdommen. Eller de smittet noen blant sin familie og nære venner som det siden gikk dårlig med. Dette er fakta. Sånne ting skjedde.
I det store bildet – på verdensbasis – hadde covid ganske nøyaktig èn prosents dødelighet. Det vil si at for hver hundre som ble smittet var det en som døde. Følgelig kan vi si at tiltakene virket bra dersom man lokalt havnet under dette tallet. Jeg mener å huske at Norge landet på 0,8 mens for eksempel Storbritannia landet på 1,3 (men ikke siter meg på dette; jeg gidder ikke å dobbeltsjekke tallene fordi de er ikke vesentlige for poenget her og nå). Det kan virke som om den politiske ledelsens realisme og handlekraft hadde alt å si i de enkelte land, og vi var “heldige” i så måte. Vi hadde ikke en fjernsynspersonlighet – si for eksempel en sånn type som den såkalte Chartersvein – som øverste statsleder, i motsetning til det evneveike trollet som på den tiden var president i USA. Jeg gjentar at det var en krigslignende situasjon hvor det ikke finnes noe rom for å være “enig eller uenig”, man må bare slutte rekkene og stå sammen mot den ytre fienden som best man kan. Å bryte formasjonen for å kjøre noe slags sololøp er et de facto landssvik i en slik situasjon. Imidlertid er alt dette over nå. De som behøver å lære noe av erfaringen sitter helt sikkert og studerer alle kjente data den dag i dag, fordi det hersker ingen tvil om at vi har vilje til svik og forræderi blant oss. Hvordan kan man få sånne typer til å forstå sakens alvor? Slik jeg ser det er hovedproblemet at alt for mange er alt for “flippete” og useriøse i alt sitt vesen. Hvordan har de blitt sånn? Det er vanskelig å forstå. Unntakstilstanden er opphevet og vi har lagt den kritiske fasen bak oss, men covid er fortsatt en farlig sykdom og mange som får den opplever det som vesentlig mye verre enn influensa. Jeg tenker om de som sier nei takk til vaksinen at de utsetter seg for unødig risiko, men ellers trekker jeg på skuldrene av det. Idioter gjør det idioter gjør og sånn har det alltid vært. Det går bare ut over dem selv — med mindre de er en sånn som sprer konspirasjonsfantasier om vaksineprogrammet. Da snakker vi om en helt annen form for problem, det vil si at vi er tilbake ved landssvikets prinsipp. Derfor sitter vi igjen med dette spørsmålet: Hvem jobber de for? Er det bare en paranoid psykose eller jobber de for en fremmed makt som har politisk interesse av å destabilisere det norske samfunnet?
