Antisosial atferd er atferd som strider mot samfunnets normer og regler. Både atferd som er direkte kriminell, grovt hensynsløs og som bryter grovt med allmenne moralnormer regnes som antisosial.
(Store norske leksikon)
Det var i utgangspunktet meningen at jeg skulle skrive en “kommersiell” blogg som ikke stakk seg ut på noen måte, men jeg tror ikke jeg har slike talenter. Ihvertfall aldri særlig lenge av gangen. Du vet hvordan det er. Maska sprekker som et overmodent egg og dragen kommer ut. Det er definitivt “noe galt” med meg – målt i forhold til hva som regnes som det normale i samfunnet – men det er mindre klart hva eksakt det består i. Etter min egen mening skyldes det filosofisk legning, men jeg kan jo ta feil. Kanskje jeg bare er en sosiopat. Jeg klarer uansett ikke å være “normal” særlig lenge av gangen. Det blir for dumt. Enten må jeg ta over styringen av det som foregår rundt meg eller så må jeg bare forlate stedet. Som regel blir det sistnevnte. Det er best slik. Jeg er jo ikke det man kaller “sosialt tilpasningsdyktig” i forhold til et samfunn med evneveike standarder, så det er best for alle – særlig meg selv – at jeg holder en viss avstand til folk. Tro meg, ingen har lyst til å leve i den formen for nådeløs verden jeg ville ha laget hvis jeg var sjefen for alle ting.
Når det er sagt så må det imidlertid tillegges at jeg er ikke fiendtlig innstilt til andre mennesker. “Uinteressert” er sannsynligvis det rette ordet. Det raker jo ikke meg hva de gjør og ikke gjør. Av denne grunn oppfatter mange meg som “ganske omgjengelig” i hverdagslivet. Det teller jo mye at man er høflig og viser folk respekt, enten dette er noe de “fortjener” eller ikke. Bare ikke spør meg hva jeg mener om ting, så går det bra, fordi hvis noen ber om det så får de det. Altså sjelden det de ønsker å høre, men snarere de betraktninger man kan forvente å få fra noen som er lokalkjent i helvete. Imidlertid har jeg etter måten ganske mange “nære venner” som nærmest forguder meg fordi jeg aldri lyver for dem og aldri prøver å “sminke” det jeg sier i forhold til det de eventuelt selv mener, som er uinteressant for meg. Jeg bruker eksakt null sekunder av dette livet på å posisjonere meg sosialt. Det raker meg midt i ryggen hva andre eventuelt “tenker” om meg og mitt, og mange opplever etter alt å dømme dette som “forfriskende” i en hverdag av løgner og smisking, særlig hvis de er såkalt mektige mennesker. I min verden finnes det jo ikke noe sånt som “mektige mennesker”, de er alle evneveike aper som snart skal dø, inkludert meg selv.
Poenget her er at jeg er ikke noen folkefiende, mest fordi jeg stiller meg likegyldig til folk. Det er like absurd for meg å mene noe om hva folk bør gjøre og ikke gjøre som det ville vært å blande seg borti hva enn det er som bevere driver med. På hvilken måte raker det meg? Om de er folk eller bevere spiller ingen rolle. De er sine egne skapninger som driver med sine egne greier. Jeg behøver ikke å “forstå” dem, enda mindre danne meg noen slags hysterisk mening rundt ting som jeg ville gjort annerledes enn dem. Er dette galt eller riktig? Jeg vet ikke hva som er det “korrekte” svaret men jeg vet at folk typisk setter pris på at man lar dem være i fred med greiene sine. Så får det gå som det går med dem. Det er vanskelig å se hva slags politisk posisjon dette tilsvarer, eller engang hva slags “religion” jeg hører hjemme i. Spør du meg så er svaret “ingen av dem” — men jeg kommer neppe noensinne til å stemme på noen andre enn Arbeiderpartiet. De strekker riktignok tålmodigheten min langt med disse borgerlige nykkene de har lagt seg til siden 1980 eller deromkring, men de er fortsatt det minst jævlige alternativet blant et aldeles avskyelig menasjeri av evneveike troll; hvor partiet Høyre på mest eklatant vis representerer alt jeg hater ved den menneskelige tilstand slik den foreligger i dagens verden. Selvsagt er de det største partiet i Norge. Herregud. Hvorfor har det blitt slik? Jeg tror det handler om det store pyramidespillet de kaller “eiendomsmarkedet” — hvor enhver evneveik klovn i disse tider har anledning til å føle seg som Jeppe i baronens seng, fordi de er jo eiere av en plankestabel og noe shingelpapp, løslig sammensatt til noe som vagt ligner på et hus. Eventuelt så disponerer de sin egen fyrstikkeske i en betongkonstruksjon i drabantbyen. Juhu. Sånn føles det å være baron. Og er de ekstra smarte så eier de kanskje noen aksjer i tillegg, enten dette får dem til å føle seg som en “siviløkonom” eller ikke.
Hva er egentlig en folkefiende? Henrik Ibsen hadde noen tanker om saken. Hans doktor Stockmann valgte jo å prioritere helsespørsmål foran politiske hensyn, noe som gikk omtrent like bra som de nylige pandemitiltakene i forhold til den evneveike mobben av angstskrikende fugleunger som utgjør Norges demokratiske majoritet. Hvis jeg hadde vært der da tingene skjedde og doktor Stockmann hadde spurt meg om hva jeg tenkte, så ville jeg ha fortalt ham at folk sannsynligvis kommer til å drepe ham fordi han alene snakker sant om noe som alle foretrekker å lyve om; riktignok ikke alle av den samme grunn men resultatet blir uansett det samme. Vi har en person som heter Pål Steigan i Norge. Første gang jeg så ham var i et intervju på NRK midt på 70-tallet, mens han ennå representerte “marxist-leninistene” (han er jo nazi nå) og temaet for samtalen den gangen var “væpna revolusjon” og hans eventuelle vilje til å drepe sine egne landsmenn til fordel for den store fantasien hans om en gyllen fremtid når alt en vakker dag skal bli bare bra — vi må bra kvitte oss med noen uønskede elementer først. De som lurer på hvorfor jeg aldri gikk lengre til venstre enn Arbeiderpartiet kan takke Pål Steigan. Allerede den gangen reagerte jeg med et intenst ønske om å vri den ekle kyllinghalsen hans rundt et par ganger. Hva slags sviker er dette? Jeg føler fortsatt det samme. Mannen har jo vært en folkefiende i all sin tid, men ikke på samme måte som doktor Stockmann, som jo var en slags helt. Steigan er bare en ynkrygg og en forræder som fantaserer om å myrde folk. Vi har ikke lenger noen politisk venstreside som ligner på det vi hadde på 70-tallet. Partiet Rødt er bare et tulleparti som maksimalt kan klare å oppnå kanskje fem stortingsrepresentanter, og ingen av dem snakker høyt om “revolusjon” i et Norge som er mer preget av mett selvtilfredshet enn den rettferdige og revolusjonære glød i forhold til visjonen om “en bedre verden”. Vi får anta at det er derfor Steigan ble nazi på sine gamle dager. De er jo de siste revolusjonære kreftene som finnes i Norge, opphisset som de er av sine paranoide vrangforestillinger om både samfunnets struktur og funksjon. Herregud for noen evneveike fjols. Det eneste man oppnår med å drepe noen folk er at noen folk dør. Det er alt. Hvor tror folk for eksempel at han kronidioten Breivik kom fra? Han var jo “en handlingens mann” der andre bare prater om “den muslimske faren” og alt det der. Han fant ikke på ugjerningene sine helt av seg selv. Han var på nettet og han leste det som folk skrev. Siden la han sammen to og to og svaret ble “bombe”.
Hva er egentlig en folkefiende? Jeg har ikke særlig høye tanker om meg selv. Jeg vet at jeg bare er “just another drittsekk” i en verden styrt av onde menn. Imidlertid er jeg “tolerant” i den forstand at jeg gir faen. Det er ikke min sak hva folk gjør og ikke gjør. Hvis jeg hadde ønsket å påvirke politikken ville jeg blitt politiker, men jeg har ikke sånne talenter. Jeg er filosof. Jeg stiller spørsmål. Uansett hva slags tid og materiell verden jeg hadde hatt rundt meg ville jeg stilt de samme spørsmålene på den samme måten. Jeg ville ikke vært en “annerledes type” hvis jeg levde i antikkens Hellas eller Roma. Jeg ville ikke ha tenkt noe annet om menneskene. Jeg ville ikke ha hatt “andre ambisjoner”. Sånne som meg tilhører ikke tiden, vi tilhører evigheten. Det er sant at jeg ikke er “optimistisk” i forhold til menneskeheten, men det er også sant at jeg ikke gleder meg over dette. Jeg synes det er synd at vi kaster bort talentene våre på tøys og fjolleri. Den vi lever i nå kan ikke kalles en menneskeverdig verden, det er noe evneveikt møl. Herregud. Jeg mener, hvor mange idioter kan du se rundt deg til enhver tid? Du kan godt ta med deg selv i betraktningen også. Vi er alle i den samme båt. Eller altså, vi er alle passasjerer på det samme romskipet, som for tiden snurrer rundt sola i drøyt hundre tusen kilometer i timen. Kan du ikke føle fartsvinden? I den grad jeg har noen politiske oppfatninger så handler disse utelukkende om at vi bør hyre inn kompetente mennesker til å ta hånd om de offentlige oppgavene. Du vet. Flinke folk. Det er jo en vanskelig jobb å styre staten, eller til og med kommunen (selv om folk ofte hyrer inn evneveike fjols til å styre kommunen). Det finnes ingen formelle krav til kompetanse hos folkevalgte politikere, men jeg tror likevel at folk typisk ser for seg at de bør i det minste ha noen slags mastergrad innefor et relevant emne, eller kanskje at de har advokatutdannelse, eller hvis de ikke har noe av noe; at de i det minste har lang og variert livserfaring fra det ubehagelige stedet vi kaller “den virkelige verden”. (Helst det siste, etter min mening.) Jeg er ingen samfunnsfiende. Hvorfor skulle jeg være det? Jeg driter jo stort sett i sånt som folk typisk henger seg opp i når de snakker politikk. Vi har forsåvidt ikke et stendersamfunn i Norge, men i den grad jeg tilhører noen “stand” så definerer jeg meg selv som kriminell. Ikke fordi jeg på noe slags vanemessig eller unntaksmessig vis “bryter loven” – jeg er jo alt for “pragmatisk lat” til å engasjere meg med alt bryderiet som følger med en romantisk livsstil av typen “Bonnie & Clyde” – men fordi jeg er mer lik et dyr som lever i naturen enn en “borger” som er medlem av kulturen. Jeg klarer fint å leve innefor lovens rammer, men jeg føler meg ikke desto mindre som en kriminell.
Hva er egentlig en folkefiende? Etter min mening har du selv plassert deg i denne kategorien når du fantaserer om å drepe folk. Hvordan du siden velger å “rasjonalisere” drapsfantasiene er ikke viktig. Kanskje du tenker at “de internasjonale jødene” planlegger å erstatte de innfødte europèerne med innvandrere fra Midt-Østen og Nord-Afrika – det vil si såkalte MENA-frolk – og derfor er det rett og rettferdig at du griper til våpen for å gjøre alt du kan for å stanse denne ulykken mens det ennå er tid. Eller hvis du selv ikke har legning for våpenbruk og drap så kan du i det minste skrive følelsesladde tekster på nettet som på sikt bidrar til å bevisstgjøre de som er mordere av natur og talent. Det fungerte jo for han Breivik. Han oppdaget et problem han måtte ta seg av nettopp fordi diverse mer intellektuelle karakterer enn han hadde skrevet side opp og ned om slike saker. Du vet. Innvandrere. Muslimer. Samt ikke minst de som jobber for å undergrave Europa og den germanske kulturen, det vil si sosialister, sosialdemokrater, hva enn har du. Kommunister? Jeg vet ikke. Jeg husker dem fra lenge siden men jeg tror de for det meste forsvant på 90-tallet. Saken er uansett at et stort antall mennesker i “vesten” ved dette tidspunkt etterspør noe slags nytt nazistisk eventyr i den eksistensielle dødssfæren. Spør de meg så kan jeg allerede her og nå fortelle dem at det vil ikke føre til noe annet – verken mer eller mindre – enn at mange mennesker dør. Det er det. Siden fortsetter alt som før, kanske med tillegg av enda flere traumedempende medisiner for å orke å se seg selv i speilet. Er jeg et menneske? Det er vanskelig å si. Jeg føler meg jo som et monster.
