Jeg antar jeg fortsatt er hva man kaller “et fysisk interessant eksemplar” i den forstand at det skal ikke være menneskelig mulig å overleve alt jeg har vært igjennom, men det er lenge siden jeg drev med trening sånn som dette vanligvis defineres. Det heter mosjon nå — som jeg synes er en åpenbar fornorskning av det engelske ordet motion, altså “bevegelse”. Eller sagt på en annen måte: Det handler om dans. Den suverent mest intelligente måten å mosjonere på, som i tillegg er morsom. Tenk over saken. Hva er mest nyttig av å kunne ta hundre situps og det å ha god diagonal kontakt mellom skuldre og hofter? Jeg sier ikke mer.
Har du hørt om død rumpe syndrom? Det er en teknisk betegnelse for den formen for slapp setemuskulatur man utvikler hvis man tilbringer mesteparten av all sin tid i sittende stilling. Kroppen vet ikke om noe annet. Den reagerer som den alltid gjør; med å fordele budsjettet for kraftbruk og vedlikehold i tråd med gjeldende praksis. Kroppen er så dum og kjedelig på dette viset at den får kommunestyremøter til å ligne en Pride-parade på fleinsopp. Her finnes intet rom for kreativitet. De kroppsdelene som ikke bruker opp budsjettet sitt får mindre neste gang. Og så stadig mindre igjen, helt til rumpa dør og gud vet hva annet som skjer med dem (som om dette ikke er skrekkelig nok).
Her er greia: Folk føler seg latterlige når de danser. Keitete, klønete og det ene med det andre. Dette er veldig bra. Du vet. Selvinnsikt. Det tar vi med oss, men uten å miste taket i sakens alvor: Hvis man ikke bruker kroppen så visner den bort. Jeg mener, hva er verst? At rumpa dør eller at du føler deg dust en stund, helt til du finner rytmen og rutinen? Selv beskriver jeg meg ofte som sosiopat fordi jeg bent frem driter i hva “de andre synes”. Jeg gjør uansett som jeg vil, så hvorfor bry seg? Dette er imidlertid bare en vits. En ekte sosiopat har jo ingen sans for humor. De forstår ikke engang konseptet. Slik sett “har de ikke noe speilbilde” (som legenden sier om det mest sosialistiske av alle monstre: Dracula, en blodsugende greve som terroriserer den lokale landsbybefolkningen). De mangler evnen til å se seg selv utenfra, eller ihvertfall den approksimerte tilnærmelsen som består i å studere speilbildet sitt. Altså metaforisk sett. Det vi kaller trollspeilet, eller noen ganger “selvbildet”. Hvis det er stor avstand mellom det man selv ser og det alle andre ser, så har vi en psykiatrisk situasjon.
Poenget er at jeg – og alle andre på min alder og oppover – har gjennomlevd en sær periode i musikken. Vi skal ikke dvele ved alle detaljene i akkurat det bildet her og nå, bare nevne at fenomenet “dansemusikk” begynte å transmutere etter den andre verdenskrig (selv om det kan argumenteres for at fenomenet egentlig handler om “La Belle Epoque” og den nye formen for selskapsliv), slik at det å “danse alene” ikke lenger er noe skandaløst. Man er ikke gal, bare engasjert i rytmisk bevegelse fordi kroppen liker denslags. Det skaper en god energi når man “slipper taket” og lar musikken ta føringen. Selvsagt føler man seg dum, og med god grunn. Man ser sikkert fullstendig fette idiotisk ut, men som vår venn Nietzsche en gang sa: Danserne ligner på galninger for de som ikke kan høre musikken. Hvorfor er det så vanskelig å stole på at kroppen vet hvordan disse tingene skal gjøres? Jeg synes det er ganske komisk. Min form for sadistisk humor består i å få folk til å føle seg minst like dumme som de faktisk er, gjennom å vise dem en verden av nytelse som de ikke ante eksisterte, men som de ikke kan få adgang til uten å jekke seg ned et par hakk og akseptere at det å føle seg dum ikke betyr noe.
Her om dagen nevnte jeg at musikerne har forsvunnet. Det å “spille i et band” er ikke lenger noe som gir deg noe. Eventuelt så er det bare en hobby som koster noen penger men som ellers ikke har noen annen effekt enn at man har det moro der og da. Hvis man vil ha en jobb som artist innenfor vår samtids musikkliv må man gå for en solokarrière. Det er ekstremt usannsynlig at et band vil slå igjennom nå, på den samme måten som var vanlig bare for noen tiår siden. På 1960-tallet var for eksempel det å spille i et band nok til at man kom inn gratis på alle de kule stedene, møtte mange interessante mennesker, og fikk så mye sex som man bare kunne drømme om. Men hvem bryr seg om sånt i dag? Å spille i band er omtrent like hipt som å håndrulle sine egne sigaretter. Det vil si at det står lavere enn å bare forholde seg til musikk som en ren konsumvare. Fabrikkprodukter er akseptabelt men den “håndlagede” innstillingen til ting tilhører fortiden. Vi lever i en svært nihilistisk tidsalder nå. Den tidligere nevnte Nietzsche forutså dette. Gud er død. Ikke desto mindre fortsetter vi å danse, mens vi venter på at døden skal komme og sette en strek for det hele. Men for å ikke etterlate det hele i en aura av misery går vi for musikk som er mer eksplisitt dansevennlig enn hva jeg vanligvis “reklamerer” for.
