Abortpraksis har variert sterkt gjennom historien. I de nordiske landene var det dødsstraff for abort fra andre halvdel av 1600-tallet til siste halvdel av 1800-tallet. Abortkampen var hardest i 1970-årene, hvor kvinnebevegelsen var sterkt engasjert. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt av Stortinget. Diskusjon om endringer i abortloven er fremdeles meget aktuell. Våren 2014 og vinteren 2018–2019 samlet mange tusen demonstranter seg i protest mot forslag fra regjeringen om innskrenkning av retten til selvbestemt abort.
(Store norske leksikon)
Fordi jeg av naturlige årsaker ikke kan bli gravid føler jeg ikke at “abortsaken” egentlig angår meg. Det er hundre prosent ren kvinnesak av den grunn at det bare angår kvinner. Det virker perverst når en mann – eller andre som ikke kan bli gravide – danner meninger rundt dette spørsmålet, og jeg klarer ikke å ta dem alvorlig som “saklig debattant”. Som sitatet ovenfor sier var abortsaken aktuell ganske nylig fordi regjeringen Solberg signaliserte villighet til å gjøre en politisk hestehandel med Kristelig Folkeparti, men fornuften vant heldigvis frem også denne gangen. Retten til selvbestemt abort er – eller bør ihvertfall være – det man kaller “en politisk steintavle”, det vil si urørlig. Mindre heldige har imidlertid amerikanske kvinner vært etter at USAs høyesterett opphevet den såkalte “Roe versus Wade” og bestemte at slike saker skal avgjøres på delstatsnivå — som i praksis er det samme som å si at kommunestyrene i Norge er de som bør fatte vedtak når det fremkommer en abortsak innenfor kommunegrensene. Jeg tror ikke noen ville oppfatte dette som en god løsning, og det er det da heller ikke for amerikanerne. Det er for stor varians i regelverket fra delstat til delstat, hvor for eksempel Alabama i disse dager har vedtatt at det vi her kaller “prøverørsbefruktede egg” skal betraktes som personer, slik at man kan ikke bare behandle dem som “vevsprøver” i en medisinsk sammenheng – i praksis at de som ikke brukes blir destruert – men at de skal, jeg vet ikke hva, begraves? Begrunnelsen de har gitt er uansett noe slags religiøs tåkeprat om hvordan “Guds lys” skinner også på de minste blant oss, og det ene med det andre.
Slike argumenter ville kanskje vært mer troverdige – om ikke mer akseptable – hvis de samme menneskene var like ivrige etter å beskytte “retten til liv” også i enhver annen sammenheng, men det er de jo ikke. Uansett graden av kognitiv dissonans er det svært sannsynlig at de som er abortmotstandere samtidig forsvarer bruken av dødsstraff og andre terroristiske virkemidler innenfor politikken. Jeg er selv “hard” motstander av dødsstraff på et politisk grunnlag: Jeg vil ikke at staten og styresmaktene skal ha noen slags makt over liv og død, selv om jeg aksepterer premisset om at det finnes folk som har begått så uhyrlige forbrytelser at de fortjener å bli drept for det. I praksis betyr dette at jeg noen ganger har en viss grad av forståelse for personlige hevndrap som utføres i affekt, men sånn kan jo ikke retten operere. De som ikke klarer å holde hodet kaldt har ikke noe i maktstillinger å gjøre. Visst er det kostbart å holde folk i fengsel gjennom en hel livstid, men det er faktisk bare penger vi snakker om nå. Det er kostbart på en helt annen måte hvis statsmakten gis formell myndighet til å avlive “uønskede elementer” uansett hvor gode grunner som eventuelt foreligger. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? De fleste av dem er et godt stykke unna “perfekt visdom” i sine tanker, ord og gjerninger. Og de som befinner seg nærmest det perfekte i så måte fraber seg typisk denne formen for makt og ansvar. De skjønner jo at dette er et mildt sagt problematisk skråplan i etisk forstand. De som har lest de norrøne sagaene vil ha lagt merke til at det ofte betegnes som “storverk” når noen har begått et drap. Med dette mener de ikke at det er stort i noen beundringsverdig forstand, men at man kan forvente store ringvirkninger av gjerningen. Det vil få konsekvenser. Slik er det forsåvidt ennå, bare at nå i dag kan man ikke kjøpe seg fri fra den demokratiske rettsstatens reaksjoner. Mordere får typisk lang fengselsstraff, med noe varians ut ifra handlingens karakter, motiv og omstendigheter forøvrig, men sånn er drapsmannens lønn i disse tider. Alle som dreper noen av en “saklig grunn” – hevn. hat, sjalusi, pengesaker og så videre – må regne med å tilbringe de neste 10-12 år i fengsel, mens de som dreper noen av mer bisarre årsaker typisk får en forvaringsdom, som i teorien kan vare livet ut for dem. Et av vilkårene for løslatelse på prøve etter en forvaringsdom er jo at det ikke skal fremstå som “sannsynlig” at vedkommende vil bli jaktet på av noen med hevnmotiver. Poenget med fengsel som straffeform er at samfunnet skal beskyttes på alle måter, ikke bare de mest åpenbare.
De kaller seg abortmotstandere men de er svært uærlige mennesker som lyver både om seg selv og andre. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som en “abortforkjemper”. Saken handler om hvem som har beslutningsmyndigheten når det foreligger et “uønsket svangerskap”. Det er selvsagt fjollete å snakke om “hvis jeg hadde vært kvinne” fordi jeg vet jo ingenting om det å være kvinne – og er forsåvidt heller ikke interessert i saken – men hvis jeg hadde vært kvinne, og ellers som jeg er som person, ville ihvertfall ikke jeg følt noen tvil om hvem det er som bestemmer her. I min verden er alle mennesker selveiende og hvert individ har full råderett over sin egen kropp, med alt hva dette innebærer av kloke og ukloke beslutninger langs veien. Som jeg nevnte innledningsvis stiller jeg meg avvisende til å danne “meninger” rundt noe som ikke angår meg. Hvordan folk behandler sin egen kropp er følgelig deres egen sak, og hva slags løsning de kan finne på problemer i så måte er et rent teknisk spørsmål. Ønsker vedkommende en abort? Er det medisinsk mulig å utføre en abort? Ferdig diskutert. De som behandler denne pasienten bør sannsynligvis viderebefordre vedkommende til noen slags terapi dersom de stadig kommer tilbake for å få utført et svangerskapsavbrudd, men som en ad hoc løsning på det unntakstilfelle at de har pådratt seg et uønsket svangerskap ser jeg ingen etiske problemer med dette. Jeg klarer heller ikke å se de etiske problemene som andre – abortmotstanderne – mener å kunne se. Herregud, vet de ingenting om biologi? Selvsagt ikke. Mange av dem har jo sinnsforvirrede fantasier om “skapelsen” og alt det der. De vet ikke noe om fysikk heller, og ihvertfall ingenting om etikk. Imidlertid føler de noe, og det er dette “noe” vi bør få på bordet. Que pasa? Hvorfor overreagerer folk så jævlig på abortsaken? Hva er det som skjer med dem? Det ser ut som om det er noe psykiatrisk. Politiske kommentatorer i USA har i kjølvannet av den siste tidens utvikling sagt at dette ligner på en hund som har jaget etter en bil i lang tid og nå har den plutselig greid å fange bilen, men den vet ikke hva den skal gjøre med byttet sitt. Jakten var meningsfull på sin egen måte, men den måten er borte nå, erstattet av noe som ligner på forlegenhet. De får jo ingen premie. De taper bare velgere.
