«Ingenting forfalskes så meget som safran» skrev Plinius d.e. omkring 70 e. Kr. Slikt fusk ble strengt straffet. Det var gjerne gurkemeie eller saflor man benyttet for å narre folk. Første gang safran nevnes er på sumeriske leirtavler fra 4000 f.Kr. Man tror at safranblomsten kommer fra Asia, men en del historikere tror den kommer fra Hellas. Etter Romerrikets fall forsvant safranen fra Europa. Men den vendte tilbake i korsfarertiden, da korsridderne stiftet bekjentskap med det arabiske kjøkken. Til Norge kom safran trolig på 1600-tallet.
(Wikipedia)
Det høres jo ut som en narkohandel når man sier det som i overskriften her, men alle vet at dette er litt i underkant av halv pris for safran og jeg bruker det med noe regelmessighet fordi det funker godt sammen med bønner, som utgjør omtrent en tredjedel av kostholdet mitt. Jeg har for eksempel en variant med røkt skinkeknoke og limabønner (“butter beans” på engelsk) i krydret tomatsaus; som blir ekstra god med safran. Problemet er bare at safran er så dyrt – faktisk verdens dyreste krydder – at jeg kan ikke bruke så mye av det som jeg vil, det er nødt til å bli en “leilighetsvis” affære. Forøvrig passer jeg jo på å benytte meg av alle slags tilbud som dukker opp, slik at jeg har en frossen røkt skinkeknoke som jeg kjøpte en gang de var satt ned til tredve kroner kiloen (de veier typisk rundt èn kilo), jeg må bare få skaffet en halvkilo tørkede bønner neste gang jeg er i “tyrkerbutikken” (som ligger ganske langt unna).
Selv har jeg ikke noe problem med å fordøye bønner på udramatisk vis, men mange opplever at de blir fisfulle av belgfrukter, slik at de vil helst unngå for mye, for ofte og i det hele tatt hele spekteret av usexy problemer med tarmgass. Hva kan jeg si? Jeg vet ikke om dette er en sak som handler om ulik tarmflora, men det er vel saklig grunn til å mistenke at forskjellig evne til å fordøye forskjellig mat henger nøye sammen med hvilke bakterier, sopp og andre mikroroganismer som befolker tarmen din. Dette henger forresten også svært nøye sammen med immunforsvarets individuelle “kvalitet” hos folk, manifestert på den negative siden som diverse syndromer, allergi og autoimmune sykdommer som leddgikt og lupus. Nyere forskning har også påvist sammenhenger mellom folks følelsesliv og tarmfloraen deres, uten at jeg har satt meg nøye inn i saken. Det virker jo for eksempel selvinnlysende at “fordøyelsesproblemer” aldri gjør folk lystige. Men nok om det. Jeg kan ikke si annet enn at folk må selv vurdere hvor godt de tåler bønner, linser og erter. De er uansett førsteklasses næringsmidler.
Safran har ellers fått navnet sitt fra det arabiske ordet zafaran som betyr “gul”. Det har ingen etymologisk sammenheng med Afrodite, det vil si den greske kjærlighetsgudinnen som afrodisaka – diverse sånt som virker stimulerende på sexlysten – har fått navnet sitt etter. Og mens vi er inne på det, så har det heller ikke noe med Afrika å gjøre, selv om det gammelgreske ordet afrike betyr “uten kulde”. Afrodite fikk navn etter et annet gresk ord, afros, som betyr “skum”. Som alle vet oppsto jo Afrodite fra det hvite bølgeskummet som først oppsto i havet fordi den uskikkelige Kronus – altså ikke Kronos som er en annen gresk gud – røsket ballene av far sin, Uranus, og slang dem til sjøs. Det høres jo ikke trygt ut. Er det altså derfor kjærligheten finnes? Herregud. Ikke rart opplegget er vanskelig å mestre og umulig å forstå, men likevel noe som “alle vil ha”. I sakens anledning regnes et assortert utvalg av alskens remedier som “afrodisaka”, blant annet safran. Jeg har selv imidlertid aldri opplevd noen slags ekstra seksuell inspirasjon etter å ha spist for eksempel paella, som krever safran for å få det korrekte kicket rent smaksmessig. På den annen side vet jo alle at placeboeffekt er en høyst virkelig ting, slik at hvis man forventer at noe skal virke på en bestemt måte så blir det jo ofte slik. Er det derfor ingenting “biter” på meg? Jeg tror jo ikke på noe av dette våset. Poenget med å bruke safran handler for meg ikke om noe mer – eller mindre – viktig enn smaken.
