Det egoistiske genet (engelsk originaltittel: The Selfish Gene) er den første boken til Richard Dawkins (1976). Boken presenterer forfatterens egoistiske-gen-teori, som i korte trekk går ut på at det er enklere å forklare evolusjon hvis man ser på gener — og ikke på organismer — som fokus for naturlig seleksjon. Det er også i denne boken at Dawkins innfører begrepet memer, «kulturelle gener», det vil si idéer som kan replikeres eller spres til nye «generasjoner» av «bærere», «dø ut» og mutere og endre seg over tid og dermed gjennomgå evolusjon.
(Wikipedia)
Alle skjønner jo at det blir grovt misvisende hvis vi prøver å forklare en skapning som mennesket bare ut ifra biologiske kriterier; vi er nødt til å ha med noe om “kulturen” – altså hvordan (og hvorfor) vi organiserer oss i komplekse gruppestrukturer – og hvordan dette fenomenet har påvirket (og/eller samhandlet med) menneskehetens utvikling gjennom tidsaldrene. Vi snakker altså om et studiefelt som omfatter sosiologi, antropologi og så videre. Mennesket som kulturskapning. Dette er ikke naturlige forhold, det er “kunst” i sin videste forstand, altså “kunstige” ting som mennesker lager for å kunne ha et etter måten bedre liv enn hva man kan ha som villmann med “naturlig” livsstil. Problemet er bare hvordan man skal strukturere historien om mennesket og hvordan vi har blitt hva vi enn skal kalle folk nå i dag. Richard Dawkins kom altså opp med tanken om memer – definert som “det minste kvantum av informasjon som må til for å transportere en idè mellom mennesker” – som det aktive prinsippet for informasjonsflyt — etter modell av hvordan genene bygger den organiske siden av livet.
Født sånn eller blitt sånn, det er spørsmålet. Den første delen ligger i gener, den andre i memer. Hvilke memer som foreligger og hvordan de er sammensatt er hva som definerer kulturen vi lever i — foruten at et mer spesifikt utvalg av memer som individet holder kjært er hva som i det store og hele former det ytre personlighetsuttrykket. Altså etikken, om du vil. Idèer om moral og det ene med det andre. Intet av dette er naturlige foreteelser. Vi alle gjennomgår en ganske lang “treningsfase” – barndom og ungdom – før vi slippes løs uti den store verden som selvstendige voksenindivider med “alle rettigheter”. Språkfolk – lingvister og andre – vil sannsynligvis gi rask tommel opp til påstanden om at menneskers virkelighetsoppfatning skjuler seg i språksyntaksen deres. Når det gjelder for eksempel det å skrive blogg og annet så skjønner jo alle – det er et øredøvende gjallarhorn av tydelighet – at folks temavalg sier noe om hva de tenker på, mens deres ordvalg sier noe om hva de tenker med. Innenfor et språklig format er det selvinnlysende at språket dikterer virkelighetsoppfatningen. Andre data har man jo ikke; av typen kroppsspråk, stemmens lydkvalitet, sosial kontekst med videre. Man kan fantasere frem noe, men man har det ikke. En forfatter kan bare observeres gjennom språket. “Mennesket bak teksten” er egentlig lite mer enn en distraksjon, eventuelt så danner det sin egen form for historiefortelling. En metahistorie, om du vil. Vi har jo to elementer her. “Det som blir sagt” i og for seg selv, og “den som sier det” i en mer reduksjonistisk forstand. Budskapet og budbringeren. Hva vi tror på henger sammen med hvem vi tror på. Selv er jeg ganske ukritisk i forhold til “hvem” – også en idiot kan noen ganger komme med et viktig budskap – mens jeg er fette nøye med “hva” jeg tar som god fisk i en intellektuell sammenheng. Eller for å si det på en annen måte: Jeg har ingen standarder for hva andre skal være og gjøre (eller ikke). Det får bli deres eget problem. Mitt problem begrenser seg til hva jeg skal tenke om det de sier og gjør, som ikke nødvendigvis er noe de ønsker å vite, eller som jeg ønsker å uttale meg om.
Med litt hyppighet kommer det diverse innlegg fra alle kanter om hvordan språkforringelse gnager på selveste folkehelsa, eller ihvertfall de psykiatriske delene av den. Riktignok finnes det varierende standarder for hva folk anser å være “godt norsk språk” men de fleste er enig i at man må i det minste gjøre så godt man kan for å få en slik merkelapp. Slurv og latskap trekker ned karakteren. Hvis man kan bedre så bør man gjøre bedre. Jeg kan ikke snakke for noen andre men selv synes jeg det er ekstra irriterende med for eksempel filmer eller bøker, til og med musikk, hvor man får følelsen av dette er dårlig håndverk som burde befinne seg nedenfor laveste akseptable grenseverdi for skamvett hos forfatteren, komponisten, regissøren, kunstmaleren eller hvem det nå er som presenterer venstrehåndsarbeidet. De kan bedre. Vi har sett det før. Har de makset ut talentet sitt allerede? Sånt skjer jo med alle etterhvert, uansett hvor gode de var i sine velmaktsdager. Vi alle kommer til et punkt hvor vi bare ikke har “energien” lenger. Det er blitt borte for oss, som en promp på en vindfull dag. Jeg skal ikke nevne noen navn, men akkurat nå tenker jeg på visse aldrende rockemusikere som egentlig har mistet grepet på den sjangeren de selv skapte og dominerte i flere tiår, både kunstnerisk og kommersielt, men nå er de rett og slett bare gamle menn som leker unge menns lek. Jeg holder meg for øynene og ber en stille bønn om at de må gi opp alle ambisjoner om å fornye sjangeren enda en gang, men heller bruke tiden på å spille inn kule coverversjoner av gamle klassikere (ikke sine egne) og den typen ting. Det ville for eksempel være mye mer interessant å høre dagens Metallica tolke 70-tallets Deep Purple enn noe de på troverdig grunnlag kan presentere som “nytt” innenfor sin egen sjanger, hvor nåtidens brunstige tyveåringer typisk spiller ræva av alt som tidligere har eksistert. Sekstiåringer hører ikke hjemme i en nevekamp, for å si det på den måten. Uansett resultater forøvrig er det som skjer i bokseringen da bare pinlig for alle.
Folk sier at været og språket er de to tingene alle nordmenn kan snakke i timesvis om – basert i “sterke meninger” – til tross for at de kan gjøre lite fra eller til med noen av delene. Tror du meg ikke? Bare prøv å spørre en hvilken som helst tilfeldig “person på gata” hva de synes om nynorsk, så skal du få høre på skvalder. På den samme måte som man kan sette seg i en hagestol ved riksveien for å telle alle biler som har takgrind eller noe tilsvarende nerdete, så kan man telle hvor mange innlegg på blogg (og ellers på nett) som handler om språket og dets bruk og misbruk. Jeg har ikke prøvd å telle dem men jeg konstaterer at de dukker opp med noe hyppighet. Folk er misfornøyd med samsvarsbøyningen, for å si det med en “skjult morsomhet”. Eller de er bekymringsfulle overfor ord deling. Noen synes at Norsk Språkråd tar for mye Møllers tran, mens andre skulle ønske at de hadde sin egen politistyrke som kunne rykke ut og bestraffe språksynderne med en høvelig omgang pryl. Det finnes egentlig ingen grenser for hvor sint det går an å bli på sånne som ordlegger seg feil. Fenomenet er ganske fascinerende. Altså, jeg er jo håndverker, ikke sant. Man tenker innenfor bransjen – uansett hvilket fag det mer spesifikt gjelder – typisk at tiltaket først og fremst skal “gjøre jobben”, deretter kan man diskutere hvordan det ser ut. Det hjelper jo ikke hvor pent noe er hvis det ikke “gjør jobben”. Eller har du kanskje en annen mening? Mager trøst er fjonge fliser, som de sier i Håvamål, hvis selve badegulvet lekker fuktighet ned i bjelkelaget under. Sånt er åpenbart. Fysikken er hva den er. Vi kan diskutere dagen lang om hvordan baderommet ser ut, men det finnes bare èn korrekt mening i spørsmålet om gulvet i et våtrom bør være tett. Ser du hvordan disse to problemene eksisterer innenfor vidt forskjellige referanserammer? Vi har ingen tekniske standarder for estetikk. Alle vil selvsagt helst ha “pent arbeid” men det er vanskelig å etablere noen objektiv standard for hva dette betyr, hinsides de tekniske kravene til retthet, jevnhet, tetthet og så videre. Om selve flisa er schtøgg som faen er jo ikke noe en rådgivende ingeniør kan måle.
Man kan ikke drikke et glass vin hvis man ikke har noe glass. Siden er det en ubestridelig påstand at et hvilket som helst glass (eller kopp, eller annen “innhul ting”) kan gjøre jobben i forhold til å få transportert vinen mellom flaske og munn, men man har kanskje estetiske preferanser i forhold til hva som er “et akseptakelt vinglass” som går langt hinsides “nødvendighetene”. For eksempel forventer man når man på et utested bestiller “et glass rødvin” at det skal serveres i et rødvinsglass og ikke i en kaffekopp. Samme funksjon, samme nytte, men likevel ikke noe man uten videre vil akseptere – og betale for – der og da. Som alle forstår er dette en metafor om forholdet mellom form og innhold. Det viktigste er selvsagt innholdet – selv om det er en kaffekopp får man jo “et glass vin” utmålt som salgskvantum – men form er aldri uviktig. Man legger alltid merke til formen. I akkurat dette eksempelet er det sannsynligvis realistisk å forvente at folk vil ta anstøt av å bestille “et glass rødvin” og så få det servert i en kaffekopp. På èn måte er det et glass rødvin, på en annen måte ikke. Teknisk sett får man det man bestiller men estetisk sett får man noe annet. Hva er viktig? Språkdebatter har en tendens til å bevege seg i retning av hva som er det korrekte rødvinsglasset. Forhold rundt hvordan man blir servert blir viktigere enn hva man blir servert. Generelt sett er det et gyllent prinsipp for alt mennesker skaper at “form følger funksjon”. Hva det er meningen at tingen skal gjøre definerer hvordan tingen bør se ut. Når kontakten mellom form og funksjon går tapt ender vi med “kreativ dekadanse” og selve meningen med det vi gjør forvitrer i et korrosivt hav av “fortolkningsmuligheter”. Også kjent som forvirring. Det går åpenbart an å både servere geitepiss i et staselig glass og kvalitetsvarer i en stygg kopp, men hva legger man vekt på? (For ordens skyld: Som geitepiss regnes her alt sånt som typisk selges i trelitersforpakninger.) Det er ikke snobbete å gå for “mindre kvanta av bedre smak”. En flaske rødvin til 500 kroner èn gang i måneden er en sunnere vane enn en typisk 120 kroners flaske hver helg, men det er mitt syn på saken. Andre har andre oppfatninger. Enkelte desperadoer jeg kjenner går for å holde seg “passe småpussa” til enhver tid, så det går gjerne med en en-to-tre tre liters forpakninger hver uke. De har liksom alltid et glass rødvin for hånden, uansett når på døgnet man besøker dem. Imidlertid kommer jeg som regel kjørende når dette skjer, så jeg har en gyldig unnskyldning for å takke nei til å sitte ned for å skåle med dem. Jeg liker jo strengt tatt ikke alkohol i såkalt lystig lag. Imidlertid er det vanskelig å unngå uti den sosiale blomsterenga. Enhver “anledning” som ikke er eksplisitt annonsert som en alkoholfri anledning kommer jo typisk med all mulig slags børst. Et voksent publikum forventer skjenking når det skal være fest. Eller seminar. Eller egentlig hva som helst som ikke er “møte i avholdsforeningen”. Det normale er jo at folk tar seg noen drinker utover ettermiddagen og kvelden for å slappe litt av i slipset og få hverdagens mas på avstand. Er det ikke? Hva er det forresten vi snakker om uansett? Herregud. Nok av dette.
