Her er dagens gåte: Hva får du når du blander alkoholisme og individualisme? Svar: Et alkoholavhengig individ. Vi definerer dette som en tilstand – la oss kalle det en tvangsforstyrrelse – hvor pasienten opplever det som nødvendig å drikke alkohol “for å føle seg normal”; slik at dette går ut over vedkommendes fysiske og mentale helse. Den skarpe leser gjenkjenner umiddelbart funksjonsprinsippet som er i normal bruk innenfor dagens psykiatri: At man ikke skal behandle noen som “fungerer” selv om de kan være både her og der i virkelighetsoppfatning og sosial atferd. Eller sagt med andre ord: Folk skal ikke sykemeldes – langt mindre legges inn på hospital – før det virkelig klikker for dem. Først må vi prøve ut ymse former for medikamentbasert terapi, altså i praksis “piller”. Du vet. Noe som stabiliserer pasientens emosjonelle berg og dalbane — eller etablerer en “flatlinje” som grunnlag for videre kommunikasjon, om du vil.
Jeg er ikke fornøyd med begrepet alkoholavhengighet, rett og slett fordi dette er ingen presis dagnose. Det er noe annet som foregår med pasienten. Alkoholbruken er bare en mestringsmekanisme. Egenmedisinering som det også kalles av noen, særlig i de mer tankefulle øyeblikk. Alkoholisme er mye mer presist, ikke minst fordi det trekker en upersonlig linje mellom individet og det faktum at alkohol er et allestedsnærværende fenomen i vår kultur. Det handler ikke så mye om dem og deres personlige svakheter som om det å henfalle til konformitet. Som alle vet er imidlertid det å bruke alkohol som “egenmedisinering” overfor psykiatriske problemområder jevngodt med “å pisse i buksa for å få varme” fordi dette blir jo ikke bedre over tid. Selve problemet befinner seg nemlig et helt annet sted: Pasienten lever på en måte som føles så “gal” at de opplever behov for å “bedøve” deler av seg selv. Når det gjelder de mer detaljerte sidene av alkoholens somatiske skadevirkninger skal jeg ikke si noe, for det har jeg ikke noen greie på, men det bør være enkelt å finne mye om saken på nettet, slik at den nysgjerrige leser oppfordres til å utforske saken på egen hånd. Min interesse er som alltid av en mer filosofisk karakter. Hva betyr all denne lidelsen? Hvorfor så mye bent frem suicidal atferd?
La oss se på alkohol som nytelsesmiddel. Moralsk sett er det ingen forskjell på lysten til å “justere formen” med noen drinks og den samme lysten projisert over på kokain, heroin, hasj eller hva har du. Det er uansett og prinipielt sett samme sak, bare med noe ulik metodikk. På NRK.no sin tekstside leste jeg noe om at de finner skremmende mye kokain i norsk kloakkvann, som kan være et tegn på at stoffet er mye mer vanlig å bruke enn det er vanlig å tro. Hva betyr dette? Ikke så mye fra eller til for alkoholens posisjon i rusmarkedet, vil jeg tro. Jeg har heller inntrykk av at kokainbruk inspirerer til enda mer – og enda mer utagerende – bruk av alkohol, rett og slett fordi kunstige stimulanser holder folk våkne lenger slik at de ender med å drikke mer enn de ellers ville ha gjort. Når det er sagt så har jeg vondt for å se noe som kan erstatte alkoholens poisisjon som universelt “festmiddel”. Når ble noen sist invitert til noen slags “voksenfest” hvor det ikke fantes alkohol på bordet? Sånt skjer bare ikke. Eller rettere sagt, det skjer ikke uannonsert. Alle antar som en selvfølge at hvis de er invitert på “fest” så skal det drikkes — med mindre noe annet er avtalt på forhånd. De fleste tar vel gjerne også med seg en flaske vin, en sixpack eller noe. Ihvertfall husker jeg dette som normalt fra mine egne mest festpregede år i dette livet. Det sosiale ritualet med å oppleve en stigende alkoholrus sammen ligner ikke på noe annet i menneskelivet. Mange opplever det som svært provoserende at noen ønsker å forby dette, fordi de liker greia så godt. Hvordan skal man ellers “få igang festen” spør de. Visst er det sant at noen ikke tåler dette, men er det i seg selv noen saklig grunn til å ta ifra de som tåler det helt fint denne enkle, universelle og svært godt utprøvde gledeskilden?
Filosofisk sett består problemstillingen i hvorfor et så destruktivt og livsfarlig stoff som alkohol har blitt – og er fortsatt – et så populært festmiddel. Selv om vi ser helt bort fra medisinske skadevirkniger i selve kroppen og sinnet, så vet jo alle at folk “finner på mye galt i fylla”. Ting skjer. Mye kan man ta med humoristisk sans, men mye er også svært lite morsomt uansett hvilken synsvinkel man inntar. Fæle ting skjer også. Behøver vi noen eksempler? Jeg tror ikke det. Alle voksne mennesker har sett noe, vært innblandet i noe, eller – for de mest uheldige – de har blitt rammet av noe. Selv politiet har etter hva jeg hører aller øverst på drittlisten sin “det å forholde seg til drita folk”. Det er det verste de vet. Samtidig tipper jeg at det inngår i repertoaret over “verdens mest forutsigbare ting” at de vil bli tilkalt til et sted hvor det foregår noe som involverer folk på fylla. Hva tror du? Jeg mener vi kan anta dette: Politiet gruer seg til å måtte “håndtere fyll” av akkurat de samme årsaker som alle andre. Fordi ingen kan si på forhånd hvordan ting vil utvikle seg. Mye kan skje veldig raskt. Jeg mener, vi trenger bare å skumlese dagens nyhetssaker med ganske blasert blikk for å finne noe som sannsynligvis har å gjøre med en eller annen drita dust, eller hvorfor ikke flere. Det er alltid noe. In vino veritas (i vinen finnes sannheten) er et gammelt romersk ordtak som kan tolkes i mange retninger. Er det slik at folks “sanne ansikt” kommer frem når de når et visst stadium av alkoholrus? Min konklusjon er at jeg vet ikke. Dramatiske personlighetsforandringer er slett ikke uvanlig, noen ganger på en nærmest “Doktor Jekyll og Mister Hyde” måte; i den forstand at en som ellers er snill, mild og omgjengelig plutselig utvikler nærmest demoniske trekk. Med meg selv skjer lite annet enn at jeg blir snøvlete, fnisete og ganske dustete for en stund, men så sovner jeg. Imidlertid har jeg kjent individer som “tar helt av” og som derfor kanskje bør unngå alkohol. Hvis dette er deres sanne ansikt så foretrekker jeg løgneren.
Generelt sett er vel de fleste enige om at hvis man får “tenning” så har man et problem. Du vet. Når det ikke finnes noe sånt som bare ett glass vin, fordi når de først får smaken på tunga så må det drikkes til man stuper. Altså enten null tempo eller flatt jern og fri eksos, rett til helvete, med hele stasen hengende ute og spyflekker på skjortekragen. Kjenner du noen? Selv har jeg møtt mange, men ved denne alderen – jeg er 62 år – foretrekker jeg å holde litt avstand til de mer “lett bevegelige” typene, så det blir vel korrekt å si at den daglige omgangskretsen min ikke inkluderer slike. Selv har jeg ikke vært “dritings” på kanskje tyve år – jeg vet ikke helt – fordi jeg liker ikke følelsen. Det er for risikabelt. Man har jo ingen kontroll over noe som helst, som kanskje er noe av hele poenget: Det sosiale ritualet med å “drikke seg opp” sammen vil vise mange sider – kanskje noen de ellers ønsker å skjule – hos de man gjør det med. Ikke fordi alkohol på noe slags vis fungerer som sannhetsserum men fordi det blir vanskeligere å holde orden på alle løgnhistoriene når man er på stigende alkoholrus. Når det blir “stemning” blir det jo gjerne også fleiping, skryting og det ene med det andre. La oss bare kalle det historiefortelling. Joviale saker, ganske bokstavelig talt (Jove er en annen stavemåte for Jupiter, som var hovedguddom i det romerske systemet). Som alle vet er det fort gjort å si noe i fylla som man kan komme til å angre på senere, ettersom det blir både “misforstått” og tolket i verste mening. Den typen ting. Det man sier i fylla er ikke nødvendigvis sant i den forstand at dette er noe man går rundt og tenker på til vanlig, men det er i det minste sant at man “har dette i seg” på noe slags vis. For eksempel er det forbløffende vanlig at folk blir fascister i fylla. Det vil si at de ser enkle løsninger på komplekse sosiale problemer og føler seg krigerske nok til å sette i gang med oppgaven. Fullstendig normalt. Nå skal det ryddes opp. Filosofisk sett blir spørsmålet hva som bor i alkoholen og hva som bor i individet, som en to komponents reaksjon mellom kjemikalier. Det mest interessante spørsmålet i denne sammenhengen – vi er jo på nett alle sammen nå, ikke sant – er imidlertid om folk sitter hjemme og drikker alene, før de blir “frigjorte” nok til å skrive kommentarer de aldri i verden ville ha sagt høyt hvis de var edru og sammen med andre folk.
Vi avslutter med noe jeg oppfatter som et godt bilde av det ekte Tyskland:
