All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Det grunnleggende premisset for selvkritikk er erkjennelsen av at man tar alltid feil. Alltid. Det forekommer ikke noensinne at noe menneske “har rett” på idèplanet. Den mest fundamentale hjernefeil av dem alle er å ikke forstå hvordan hjernen virker, det vil si som en “analog billedgenerator” som aldri kan komme med noe bedre enn “omtrentligheter”. Sånn sett er det selvsagt mulig – det er til og med det mest vanlige – at person A kan ha mer rett enn person B i forhold til hva de tror er faktainnholdet i en sak, uten at dette egentlig spiller noen rolle i forhold til hva de siden velger å gjøre med saken. Alle vet jo at det går fint an å fatte det som senere viser seg å være dumme valg uansett hvor smarte og velinformerte de virker der og da. (Hvis de ikke vet det vil de tidsnok lære det.) Vi har jo alltid den berømte Faktor X som kommer skrått inn fra utenfor synsfeltet og føkker opp hele prosjektet på måter man umulig kunne ha forutsett. Sånt skjer hele tiden — og det er mer sannsynlig at voksne mennesker har mange slike erfaringer enn at de ikke har noen.
Fra den mest fundamentale hjernefeil til den mest alminnelige: Folk overvurderer typisk sin egen evne til å forstå ting. Man tror man har oppfattet ting, men det har man altså ikke. Det er sånn misforståelser oppstår — og Gud velsigne deg hvis du aldri har misforstått noe i ditt liv, eller selv blitt misforstått, men jeg kommer ikke til å velsigne deg for jeg tror du lyver. Det går ikke an å gå gjennom en hel oppvekst uten å snuble og tryne gjentatte ganger så å si hver dag underveis. Nesten ingen finner noen rimelig grad av balanse før de er langt oppi tyveåra, og selv da har man bare funnet en “rå” utgave av seg selv. Det gjenstår mye arbeid før dette emnet er ferdig “dannet”. Hvis man er heldig har man funnet en “bekvem” fred med seg selv – sine egne talenter og begrensninger – innen man fyller førti, men selv det er ikke noe man kan regne med. Hørt om midtlivskrisen? Fenomenet ville ikke hatt sitt eget navn hvis det ikke var en virkelig ting. Det spiller seg ut på mange ulike vis, men grovt sett handler det alltid om den gryende forståelsen av at man har ikke “all tid i hele verden” til å gjøre alt man fantaserer om, faktisk tvert imot. Tiden begynner for alvor å renne ut i timeglasset når man passerer førti. Man får en følelse av at “nå eller aldri” er de nye spillereglene. Midtlivskrisen vokser ut av denne vage “hastverksfølelsen” som man får ettersom alderstallet vokser.
På nettet finnes det diverse kommentarfelt og de som befolker dette hjørnet av den menneskelige tilstand kalles kommentariatet. De ligner ofte på de to gamle gubbene på balkongen i The Muppet Show i den forstand at de er humoristiske men nesten alltid fra en misfornøyd innfallsvinkel. Du vet. “Morsomheter på andres bekostning”. Litt sånn der hverdagssadisme, liksom. Noe man kan sitte og fnise av i en ti minutters tid mens man har litt ventetid. Det kunne vært interessant å se noen “store tall” om fordelingen mellom negative og positive kommentarer ut ifra om de ble sendt fra datamaskin eller telefon, men jeg vet ikke om man forsker på denslags. Jeg vet bare at det å “alltid være på nett” fordi telefonen er konfigurert sånn gjør det enkelt å henfalle til “dårlig nettvett”. Jeg får ikke selv særlig mange kommentarer, men så har jeg til gjengjeld ikke særlig mange lesere heller. Jeg skriver for langt. Jeg skriver for “vanskelig”. Dette er de to tingene jeg stadig hører, men for meg er poenget å skrive det jeg har lyst til å skrive, uavhengig av hva “publikum” har lyst til å lese. Hvis de har lyst til å lese noe annet kan de jo bare finne noe annet. Nettet er tjokk fullt av alt mulig sånn sett. Den eneste smaken jeg prøver å tilpasse meg er min egen. Jeg forstår egentlig ikke dette trendy opplegget på sosiale media med å “dele seg selv” og fortelle diverse halvintime ting fra sitt eget dagligliv. Jeg er jo ikke noen interessant person. (Ostensibly cantankerous, yet emulating pulchritude, som jeg sa om meg selv på engelsk.) Alt jeg har er et sett med måtelig filosofisk interessante synspunkter, basert i en pervers mengde med “diverse allmenkunnskap” som jeg babler ut opptil flere tusen ord om hver dag. Det virker meningsløst, gjør det ikke? Hva er vitsen med å skrive så mye og så langt uten at det egentlig er “rettet mot noen” (eventuelt at det er rettet mot “alle”) og uten å få betalt for bryderiet? Jo det skal jeg si deg. Meningen er å ta hjernen til treningssenteret og kjøre den noen runder på tredemøllen hver dag, så den ikke henfaller til “slapp tenkning”. Folk forventer jo ikke betaling for det “arbeidet” de gjør på treningssenteret, så hvorfor skal de lønnes for den daglige hjernegymnastikken?
Intet av det som finnes av dårlig takt og tone på nettet er nytt i noen egentlig forstand. Diverse politikere, journalister, kunstnere og andre intellektuelle har vært både tann i strupe og fot oppi ræva på hverandre med skjellsord, grove beskyldninger og trusler så lenge det har vært noen offentlig debatt i noe slags media. Det som er nytt nå er at “alle” har fått tilgang til “alt” med den åpenbare følge at nå raser illusjonene sammen for folk. De får endelig opp øynene for hvor fette sinnssykt alt egentlig er der ute. Ikke alle tackler dette like bra. Hjernen deres går i tilt og konstruerer umiddelbart et system som “gir mening” på en slags hyperrasjonell måte. Det må finnes en konspirasjon. Det kan ikke bare være sånn at alle er evneveike klovner som jåsser rundt i sin egen narcissistiske fantasi mens ingen har kontroll på de farlige sakene, sånn som i Stanley Kubricks dystopiske film Doctor Strangelove. Eller kan det? Det er jo sånn jeg ser verden. Et kaotisk møljeslagsmål av motstridende interesser hvor man sjelden møter noen som vet hva de driver med og enda sjeldnere noen som vet hva de snakker om. Hva er verst? Å ha så stor tro på menneskene og “intelligensen” at man konstruerer svære luftslott rundt hvor mye makt og kontroll vi egentlig har (eller “har hatt” i en fortapt fortid), eller er det verre å tro så lite på dem at man tar det som en selvfølge at de lyver, bløffer og fantaserer inntil det motsatte er bevist? Jeg har ikke noe svar, jeg vet bare hva som er strategisk mest lønnsomt.
