Fram til 1836 var den norske utvandringen nokså beskjeden og til dels dominert av religiøse og politiske minoriteter, som opplevde å bli undertrykket i hjemlandet. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika innen 1920, da den amerikanske innvandringspolitikken ble strammet inn. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika. Norge og Irland, hvorfra hele 2 millioner utvandret, ble landene med størst utvandring i forhold til folketallet.
(Wikipedia)
Det har gått for mange generasjoner nå til at folk typisk har det forholdet til “norskamerikanere” i slekta som jeg kan huske fra min tidlige barndom, da det å reise att og fram på besøk ble oppfattet som noe udramatisk (bortsett fra den lange reisetiden, som alle klaget over). Folk kan selv se på tallene. Det var massiv utvandring fra Norge til USA, men også til blant annet Argentina og Sør-Afrika. Så lenge det fortsatt fantes levende mennesker som selv kunne huske utvandrerne i sin egen slekt forble denne kontakten aktiv, men jeg tror ikke særlig mange nordmenn nå i dag har særlig mye aktiv omgang med “norskamerikanerne” i slekta lenger. Noen “vendte hjem” etter noen år i USA, hvorav enkelte strødde generøst rundt seg med stjernestøv og drøye historier, som lenge overlevde som “mytene om Amerika”, det var uansett en gang et forhold mellom Norge og USA som var basert i blod, men dette har nå blitt utvannet. Mange fler er de som på vage måter vet om at de har slekt i USA enn de som pleier noen åpen kommunikasjonskanal med disse menneskene. Sånn blir det jo ettersom generasjonene kommer og går. Man føler seg mer knyttet til der man er enn til der hvor forfedrene kom fra.
Hvordan man identifiserer seg – hvem man er og hva slags sosial status man har – var sikkert en svær greie for hundre år siden også, men folk var ikke typisk “nasjonalistiske” av seg, eller rettere sagt, dette var en ny ting som begynte å bite seg fast for alvor først etter fallet av de store “rikene” – langt på vei også kolonimaktene – som kollapset som en følge av Den første verdenskrig. Lenge ble det betraktet ikke bare som en selvfølge at borgere av et rike eller en kolonimakt fritt kunne bosette seg i vedkommende stats “besittelser”, det var ofte også visse økonomiske “lokkeprogrammer” forbundet med det å utvandre for å etablere bosetning – og dermed et politisk balletak – i de aktuelle territoriene. (Som en kuriositet kan det for eksempel nevnes at Sverige var ganske aggressive med å etablere koloni i det som senere ble til USA for en kort tid på 1600-tallet, og en langtidsfølge av dette er at byen Wilmington i delstaten Delaware nå bruker et “svensk flagg” som eget byflagg.) Det ligger i det hele tatt en lang og brokete historie om menneskeskjebner bak de tekniske ordene utvandring og innvandring. Strengt tatt kan man vel neppe være det ene uten at man også på noe vis er det andre, men så kommer vi til dette med folks følelse av “identitet”. Det siste stordramatiske som skjedde i forhold til bosettings- og oppholdsprivilegier i Europa var Brexit. Før denne hendelsen var det fritt frem for briter – akkurat som alle andre EU-medlemmer og assosierte stater (som Norge) – å oppholde seg, sette bo, søke arbeid, stifte familie og det ene med det andre, i alle andre EU-kand. Easy peasy. Imidlertid endret britenes status seg da de ble til et såkalt tredjeland, det vil si verken EU-medlem eller “assosiert stat” (de valgte som kjent å tre ut uten å ha noen formell avtale for “veien videre” i forhold til handlel, fiskerier, turisme og denslags). For mange “utvandrede” briter – Spania er det landet jeg kjenner best på den måten – ble en merkbar konsekvens av Brexit at deres juridiske status endret seg. De ble nå nødt til å registrere seg som “innvandrere” akkurat som folk fra Afrika og gud-vet-hva. Mange tok anstøt av dette. De reagerte på begrepet “innvandrer” nesten like aggressivt som om man hadde beskyldt dem for å være homo eller noe. Fullstendig identitetskrise, kan du si. Noe annet vi kan si er at det er komisk. Man kan bare undres over hva enn det er som foregår oppi hodene til disse evneveike fjøsnissene. Herregud.
Slik jeg ser det er det ingen skam forbundet med å være verken utvandrer eller innvandrer, eller noe helt annet. Folk må jo få gjøre som de vil, i den grad det de vil ikke er noe urimelig. Jeg ser ikke noe urimelig i det å flytte til et sted man har lyst til å være, fordi det virker som noe interesseant, eller en hvilken som helst annen årsak, poenget er at dette er private avgjørelser som angår folks eget liv, det er ikke noen offentlig sak, eller det bør ihvertfall ikke være det. Så lenge “butikken går bra” – landet har en god økonomi, folk har jobb, det finnes ikke mye fattigdom, korrupsjon, kriminalitet, analfabetisme, rusmisbruk og så videre – betyr økt folketall bare at ting går enda bedre. Flere hender på et sted betyr jo i utgangspunktet at man kan få utført mer arbeid. Det blir et spørsmål om hvordan folk organiserer seg. Etter min mening ligger nøkkelen til hele denne “låste situasjonen” med internasjonal migrasjon tildels ute av kontroll i noe så enkelt som å få folk i jobb. Alle trenger penger. Alle godtar opplegget med å jobbe for penger. Har vi ting vi behøver å få gjort? I så fall har vi alle komponentene vi behøver for å sette sammen en plan. Jeg mener, hvis man observerer noen som liksom bare lusker litt rundt og gir inntrykk av at de ikke helt vet hva de skal gjøre, kan man forsøke å henvende seg direkte til dem. Trenger du en jobb? Sjansen er stor for at de svarer ja. Folk er bare vanskelige å forstå hvis man prøver å forstå dem på en alt for intim måte. Så lenge man ellers holder ambisjonsnivået nede og kun forholder seg til “hva de ønsker” pleier det å være enklere. Et nyttig samarbeid ligger jo mer i krysningspunktet mellom egne og andres materielle interesser enn i “hvem vi er” som mennesker, som det ofte er vanskelig å gjøre rede for på noen “solid” måte. Man får bare følge med på hvordan folk oppfører seg over noe tid, så kan man på dette grunnlaget danne sin egen mening. Folk tenker selvsagt forskjellig, men ut ifra alt jeg vet og har erfart så er det enklere å bygge et personlig forhold oppå et allerede eksisterende “samarbeidsforhold” av materiell karakter, enn det omvendte. Jeg prøver selv aldri å “forstå” folk. Hva skal poenget med det være? Så lenge de holder avtalene sine og ellers ikke oppfører seg som idioter så er det alt jeg behøver å forstå. Hvis det er noe spesielt som de ønsker at jeg skal vite om dem så antar jeg de vil fortelle meg det ved en passende anledning. I mellomtiden passer vi jo bare “butikken” slik som den er.
La oss gjøre et gedankeneksperiment. Også kjent som Einsteinmetoden. Tenk deg at du plutselig en dag får et jobbtilbud. La oss si fra en “gammel kjenning” du ikke har hørt fra på lenge. Det er snakk om hva man kaller en fet jobb – “delvis diplomatisk” – med gode betingelser. Hus, bil og andre frynsegoder er selvsagt inkludert. Lønna er sånn at du må blunke og se to ganger på tallet for å være sikker på at du leste riktig. Hæ? Du vet. Dette er en av de der tingene som er for gode til å være sanne. Men sett at det likevel var sant. Du har fått det man etter alle kjente målestokker kan kalle et attraktivt tilbud. Hva gjør du? Det finnes selvsagt et problem. Arbeidsstedets fysiske beliggenhet er i Marokko — og for å få jobben må du gjøre mange byråkratiske sirkuskunster. For det første er arbeids- og oppholdstillatelse ikke noe man “bare får” der på stedet. Det koster både penger og mange timers ubehagelig ventetid på offentlige kontorer. Skjemaer skal fylles ut. Biometriske målinger skal registreres. Intervjuer skal gjennomføres. Du rykker stadig fremover i køen. Dette er gøy. Nesten som på rekruttskolen. Tiden går og kroppen blir sår men til slutt lykkes du, kanskje litt for godt. Du blir tilbudt fulle privilegier — mot at de stempler inn i passet ditt at du er formelt å betrakte som “religiøs student” i forhold til den islamske statsreligionen mens du oppholder deg i landet, som i praksis blant annet innebærer at du ikke har lov til å drikke alkohol, pluss noen flere slike “kulturpåbud” om halalmat, fastetider, spesielle krav til klær og så videre. Spørsmålet er det samme. Hva gjør du? Godtar du slik “tvangsislamisering” fordi dette er hva de der på stedet betrakter som “integrering” – og det er dessuten et formelt et krav for å få denne jobben – eller er du så bundet opp i din “stolte vestlige identitet” at dette lyder som noe nærmest utenkelig? Det komiske er at knallharde koloniherrer på 1800-tallet overhodet ikke sjenerte seg for å ta til seg hele menasjeriet av lokale skikker; mat, klær, språk og hele pakka. Ikke i den forstand at de “prøvde å bli en av de innfødte” men fordi de var jo både nysgjerrige og eventyrlystne som “typiske typer”. Det er ikke “de vanlige blant oss” som flytter til fremmede steder strengt tatt uten å vite hva de går til, for å si det på den måten.
Selv ville jeg sannsynligvis sagt takk men nei takk. Jeg er for gammel til å “færra te Mexico” på noen stordramatisk måte — som er mer eller mindre hva jeg føler i forhold til å flytte til Marokko. Herregud. Jeg mener, jeg ser ikke bort ifra at jeg kanskje drar dit som “turist” en vakker dag, Marokko er forsåvidt et interessant land på mange måter, men bo der? Neppe. Alkoholfri halaldiett og snåle klær er ikke noe problem for meg – det er et skuldertrekk og et helhjertet “whatever” – men jeg oppfatter ikke meg selv som en type som på en smidig måte bare “integrerer seg” i samfunn som preges av religiøs formalisme. Sannsynligheten er alt for stor for at jeg skal rote meg inn i noen slags kontrovers som jeg ikke engang forstår. Jeg mener, jeg er jo ikke særlig religiøs av meg. Jeg synes hele greia er fjollete. Jo sterkere tro folk har jo mindre seriøst klarer jeg å ta dem. Må man få anbefale et par runder med ECT? Normale folk tror ikke, selv om de kanskje ønsker sterkt å tro, de tviler. Etterhvert som folk vokser til har de jo typisk sett for mye rart og opplevd for mye snålt i livet sitt til at de føler det enkelt å “tro” noe som helst om noe. De venter heller og ser. I mellomtiden går livet sin gang og alt man i grunnen kan gjøre, tro eller ikke tro, er å “oppføre seg som folk” og ellers gjøre som man vil, så langt det man vil ikke er noe urimelig. Jeg ser for eksempel ikke på det som “urimelig” at folk rømmer fra et sted hvor det av “årsaker” – detaljene er ikke viktige – har blitt livsfarlig å oppholde seg. Jeg ser ikke engang på det som “urimelig” at folk søker seg til steder hvor de tror – med rette eller urette – at de har bedre økonomiske muligheter i livet sitt. Imidlertid observerer jeg mye aktiv “behandling av mennesker” tilknyttet den globale migrasjonsproblematikken som ser direkte urimelig ut for meg. Uansett hva man driver med så har man gjort noe galt hvis folk på et ikke alt for usaklig vis kan sammenligne opplegget ditt med noe nazistene kunne ha funnet på, Seriøst. Det er ikke noen kategori man bør havne i. Det er heller ikke en kategori noen havner i uten grunn. Det blir egentlig bare et spørsmål om “grader av bevissthet og overlegg”. Hvor mye sadisme folk legger i den ovfust aktive anti-innvandrings-aktivismen sin – både i ord og gjerninger – og den typen ting.
Det forekommer meg å være noe bortimot hundre prosent statistisk sannsynlig at en som har “utvandret” fra et sted – uansett årsak – etter noe om og men etterhvert nødvendigvis er nødt til å ende opp som “innvandrer” et annet sted, med mindre de altså “reiser hjem igjen” som jo var problemet til å begynne med, så det virker som det minst sannsynlige alternativet. På et eller annet sted mellom begrepene kort og lang sikt befinner det seg et stort problem tilknyttet internasjonal migrasjon, nærmere bestemt de forventede “klimaflyktningene” som skal komme. Alt som kreves for å sette denne åsgårdsreia i bevegelse er at det inntreffer en svært alvorlig “klimaheldelse” – av typen mange tusen døde – på grunn av varmesjokk. Det vil i mer tekniske termer si “en lokal våtpæretemperatur på 32 grader eller mer” – de nysgjerrige kan google selv – som i praksis betyr at alle mennesker, uansett hvor atletiske de ellers måtte være, vil dø i løpet av få timer. Etter min mening vil det være klokt å forberede seg på at dette kommer – og at det bare vil balle på seg over de kommende tiårene – men på den annen side forventer jeg forsåvidt aldri at noen mennesker – ikke engang jeg selv – skal “handle klokt” annet enn i unntakstilfeller når man senere føler seg heldig selv om det ikke hadde noe med flaks å gjøre. Strengt tatt er det jo sånn man bør oppføre seg til enhver tid. Det ville man sikkert også gjort hvis man bare visste hvordan. En typisk livserfaring mange opplever er for eksempel dette meg hvordan ting kan se riktig så smarte mens man har dem foran seg, mens de ser fette idiotiske ut når man har dem bak seg. Blant annet derfor handler det mer eller mindre profesjonelt terapeutiske begrepet “å legge ting bak seg” om at man må samle krefter nok til å innrømme at man har vært dum. Min egen rolle i saken savner kanskje noe for å være optimal. Dermed flytter man blikket over på “de tingene man kan gjøre noe med” som i samlet orden flertall betyr “fremtidige ting”. Fortidens bør er ingen bør å bare bære. Man bør selvsagt ha den – som et billedgalleri man senere kan bruke som referansemateriale – men fortiden bør ikke være “en ting som man bærer på” nærmest som et dårlig kne, en vond rygg og et kvantum kviser. Eksakt ingen bryr seg om “fortiden din” hvis de skal sette opp en liste over ti viktige ting i denne verden, unntatt altså kanskje du selv. Du bruker den jo som funksjonshemning.
