Grunnprinsipp eller det første prinsipp er innen filosofien og vitenskapen et grunnleggende påstand eller en antagelse som ikke kan avledes fra noen annen påstand eller antagelse. De første prinsippene i filosofien er fra første årsak holdninger og undervist i henhold til Aristoteles, og nyanserte versjoner av første prinsipper blir referert til som postulater i henhold til Immanuel Kant. Innen fysikk er en størrelse eller verdi basert på grunnprinsipper dersom den kan beregnes ut ifra et sett grunnleggende etablerte fysiske lover og konstanter, og ikke behøver nye konstanter og modeller. Innen matematikk kalles et grunnprinsipp et aksiom eller postulat.
(Wikipedia)
Tror du på gravitasjonsteorien? Dette er et annet spørsmål enn om du tror på gravitasjon som observert fenomen. Det er hva vi ser — og det er hvordan vi forklarer det vi ser. Så vi kan omformulere det første spørsmålet og heller spørre om du tror på forklaringen av det som skjer, eller matematikken i det hele om du vil. For eksempel må man ha en ganske sær og eksotisk forklaring av fenomenet gravitasjon for å få prinsippet om flat jord til å stemme. Jeg mener, selv en så evneveik matematiker som jeg ser jo umiddelbart at Newtons lover for gravitasjon og bevegelse må forkastes dersom man ønsker at jorda skal være flat. Det går rett og slett ikke an å ha begge deler. Den fysikken vi baserer all menneskelig teknologi på forutsetter “kuleform” på alle objekter over en viss størrelse uti himmelrommet.
Ikke desto mindre eksisterer det en ganske tallrik – og derfor politisk sterk – bevegelse der ute som insisterer på at jorda er flat. Du vet. Pannekakeformet. Dette er de helt fullstendig fette sikre på. Jeg vet verken hvordan eller hvorfor man blir sånn men jeg antar de føler dette veldig sterkt eller noe. Det arrangeres jevnlig konferanser og andre sammenkomster for tilhengerne av flat jord. Jeg vil si dette er en kult. Noe parareligiøst. Hvis vi analyserer opplegget vil vi antagelig finne ut at det til syvende og sist handler om identitet og samhold. Det er jo en spennende opplevelse å stå i noe “alternativt” som i det store og hele møtes med liten forståelse ute blant befolkningen. Man finner styrke i overbevisningen om at man har rett — og “alt som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere” som Nietzsche sa, slik at all den hån og hat som man må påregne å møte fra de normale i denne saken virker galvaniserende på bevegelsens indre samhold.
Har du møtt noen sånne? Det er ikke enkelt å si hvordan man bør forholde seg til individer med forrykte idèer, men på en generell basis foretrekker jeg selv å la være. Jeg vil ikke snakke med dem, eller på andre måter ha noe med dem å gjøre i det hele tatt. Jeg mener, flat jord? Herregud. Det er så fundamentalt perverst at jeg ikke klarer å forholde meg til det. Uansett hvordan det der spiller seg ut i praksis, her er det interessante spørsmålet: Hva er grunnprinsippet hos slike bevegelser som disse som jåsser rundt og påstår at jorda er flat? Hva slags aksiomer bruker de i matematikken sin? Kan hele sulamitten reduseres ned til et utformulert første prinsipp som alt annet bygger på? Filosofisk sett ja. Det er enkelt. Folk begår den fundamentale misforståelsen at de har evnen til å forstå verden med alt sitt innhold. De overvurderer med andre ord sin egen vurderingsevne. Derfra og ut kan hva som helst skje. Har du ikke hørt det? Folk evner å tro på de mest usannsynlige ting. Behøver vi å dissekere fenomenet religion, for eksempel? Jeg tviler på det. Av hensyn til det vi kan kalle den innenlandske husfreden i kongeriket Norge praktiserer vi full religionsfrihet. Folk kan tro hva fanden de vil. Men åpningene for å introdusere en helt ny fysikk er svært trange. Det finnes jo vitenskapelige beviskrav.
Kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Vi kan faktisk si at kritisk tenkning er umulig hvis man samtidig tror at man har noen slags implisitt evne til å oppfatte og assimilere “sannheten” på likefremt vis. Da har man gitt seg selv gudekrefter og sånt ender aldri bra. Alle vet at mennesker er kjent for å være både feilbarlige, upålitelige og det ene med det andre. Vi er jo i det store og hele bare fjollete apekatter. Man bør ikke forvente for mye verken fra seg selv eller andre. Det beste vi klarer å få til er en “vilje til sannhet” som i praksis viser seg som redelighet. Avtalelovens paragraf 33 definerer redelighet som “en allment akseptert forretningsmoral innenfor det gitte forretningsområdet” og denne formuleringen har betydning i forhold til svindel, kontraktsbrudd og slike ting, når og hvis det havner i retten. I en større filosofisk forstand betyr det mer eller mindre det samme som ærlighet, ihvertfall i alle sine praktiske applikasjoner. Ofte tenker jeg at jeg burde ha blitt advokat, fordi “det juridiske” er et naturlig virkeområde for moralfilosofi, men så tenker jeg på “forretningsområdet” som en typisk advokat jobber innenfor. Da kommer brekningsfornemmelsen. Det er nok best å holde litt avstand. Jeg føler omtrent det samme i forhold til politikken. Det er et filosofisk ørkenområde. Greia er ikke vinklet mot å “snakke sant” men heller si (og ikke si) de riktige tingene i alle påkommende situasjoner, uavhengig om det teknisk sett er sant. Som alle vet er jo den eneste gangbare valuta i politikken stemmetall. Hvor mange stemmer på deg? Hvis du ikke har et bra tall spiller det liten rolle hva annet bra du eventuelt måtte ha. Sånn fungerer den saken.
For meg er dette enkelt: Det er dårlig moral å bare tro på noe uten å sjekke og dobbeltsjekke informasjonen. Noen ganger er det nødvendig å “ha litt tro” for å få gjennomført et eller annet halvproblematisk prosjekt, særlig når det involverer samarbeid med andre mennesker, men å tro på noe man ikke behøver å tro på defineres som overtro. Her er for eksempel et klassisk spørsmål: Tror du på Gud? Det er så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet. Betyr det noe hva jeg tror? Tror du jeg har makt til å skuffe Gud? Et bedre spørsmål er om Gud tror på deg — og i så fall på hvilket grunnlag av troverdighet og ære. Tenk litt på den, du. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på ting koker moralen alltid ned til “rett handling”. Ting vi kan ha drømmehodet fullt av men som vi aldri gjør har i praksis ingen vekt og verdi. Det å bare tenke noe er verken her eller der — men så snart vi sier det høyt (eller skriver det ned) har det blitt tilført fysisk momentum. Nå har tankene fått kraft til å påvirke andre. Dette behøver ikke å skje – alle andre kan for eksempel bare ignorere ytringen din – men det kan skje. Det vet man aldri, selv om noen ting er mer forutsigbare enn andre. Løgn er ofte svært effektivt, noe de fleste som praktiserer denne kunsten lærte allerede som barn: Det går an å manipulere folk med litt strategisk utplassering av idèmateriale, særlig når det handler om sånt som folk ønsker å tro. Folk lyver om alt mulig, hele tiden, både for seg selv og for andre. Motivene varierer men prinsippet forblir det samme. “Viljen til å tro” er noe fundamentalt forskjellig fra “viljen til sannhet”. Blant annet har man jo – metafysisk sett – plassert det agerende subjektet (altså seg selv) i en kategorisk annerledes maktposisjon. De går inn i prosessen med aksiomet “jeg har evnen til å forstå dette” selv om intet annet i livet deres bærer vitnesbyrd om noen stor forståelse av noe som helst. En “sannhetssøker” vil sjalte ut all informasjon som ikke stemmer overens med sakens kjente fakta, selv om dette er “ubekvemt”, mens de som ønsker å tro vil vise en tendens til å foretrekke informasjon som støtter hypotesen deres (og sjalte ut alt annet).
Hvor farlig er det at folk lyver? (Eller at de er fulle av ovetro og tøys, som i praksis betyr akkurat det samme.) Det finnes ikke noe generelt svar på spørsmålet, fordi det kommer jo an på situasjonen. Det eneste generelle vi kan si er at det teller som konseptuell bevisførsel når noen lyver. Kan de lyve om det ene så kan de også lyve om det andre. Følgelig må man forholde seg til dem med noen grad av skepsis. De er ikke seriøse mennesker. I hvilken grad er dette et problem? Folk kan jo ha underholdningsverdi selv om de er userløse. Du vet. Søte, sjarmerende og jeg vet ikke hva. Men jeg vet at de ikke er dem man går til når gode råd er dyre. Når situasjonen krever seriøse, kompetente og stødige typer, noe vi kan argumentere for at den alltid gjør hvis man for eksempel er statsleder eller står i noen annen slags maktposisjon på høyt nivå. Det er degenerativt for den mentale folkehelsa når sånne funksjoner tilfaller tvilsomme typer. Eventuelt kan vi snakke om det som et høne og egg-problem: Det kreves degenerert mental folkehelse for å få valgt inn tvilsomme typer til maktposisjoner på høyt nivå via demokratiske virkemidler. Man er nødt til å “tro på julenissen” om du vil. Utkommet blir uansett det samme, uansett hva vi velger som “første årsak”. Tenk på en viktig jobb. Hva som helst. La oss for eksempel si direktør for Rikshospitalet. Da har man jo litt av hvert å holde orden på. Tenker du at dette er noe “hvem som helst” kan få til? Jeg tror man har plikt til å utlyse alle sånne “toppjobber” men jeg tror også at annonsen for stilling ledig vil ha noen punkter under rubrikken for “ønskede kvalifikasjoner” — med krav om solid dokumentasjon og gode referanser. Tror du ikke det? Jeg klarer uansett ikke å se for meg hva slags tosk man må være for å tro at “hvem som helst” kan klare jobben med å være direktør for Rikshospitalet. Men hvem som helst kan bli politiker. De skal jo bare styre landet.
Vi avslutter med litt klassisk rock fra 90-tallet:
