Minotauros er et vesen i gresk mytologi som hadde oksehode, oksehale og menneskekropp, eller i henhold til den romerske poeten Ovid et vesen som var «delvis mann og delvis okse». Minotauros oppholdt seg i sentrum av den kretiske labyrint, som var en omfattende konstruksjon formgitt av arkitekten Daidalos og hans sønn Ikaros på ordre av kong Minos av Kreta for å holde monsteret innesperret. Minotauros ble til sist drept av den kløktige athenske helten Thesevs. Minotaurus var et kallenavn; vesenets egentlige navn var ifølge myten Asterion, som betyr «den stjerneklare». Kong Minos’ far bar navnet Asterion før ham. Bruken av «minotaur» som en generell betegnelse på vesener med oksehoder utviklet seg langt senere, nærmere bestemt på 1900-tallet innen den litterære sjangeren fabelprosa.
(Wikipedia)
Asterion er – åpenbart for noen, kontroversielt for andre – etymologisk forbundet med “modergudinnen” Astarte, som igjen er en variant av den mye eldre Ishtar. Som alle vet finner vi i det 5000 år gamle Gilgamesj-eposet en liten kontrovers hvor Ishtar “sender himmeltyren” mot Gilgamesj — og jeg husker at da jeg leste dette for første gang stusset jeg på “selvfølgeligheten” i dette budskapet. Det er åpenbart at de som leser eposet – eller hører det bli lest – allerede skal være inneforstått med hvem eller hva “himmeltyren” er. Er det noen som vet? Jeg vet ihvertfall ikke. Myten rundt Minos, Europa og Asterion er dyp og komplisert. For eksempel hadde de en annen sønn som reiste til det greske fastlandet for å drepe Maratontyren. Denne sønnens navn var Androgynos og det endte med at han selv ble drept. Før den store helten Thesevs reiste til Kreta for å drepe Asterion – en dåd han fikk hjelp til å gjennomføre av Asterions egen søster Ariadne, også søster av Androgynos, som han senere svek og forlot “i omstendigheter” – dro han først for å drepe Maratontyren og hevne Androgynos. Jeg tror vi trygt kan si at det har foregått merkelige og “kjønnsavvikende” – kanskje også incestuøse – ting bak kulissene her.
Himmeltyrens identitet er altså ukjent for meg. Jeg vet ikke hva greia er med Maratontyren heller, men jeg vet at “oksekulter” var en helt vanlig greie i hele den østlige middelhavsregionen ved dette tidspunktet. Alle hadde et eller annet slags snirklete opplegg rundt det vi nå kaller storfe. De anså at “det evige dyrets sjel” var best representert i særlig fine eksemplarer av arten – i Egypt hadde de for eksempel egne talentspeidere i heltidsstilling for å spore opp de beste offerdyrene og distribuere dem dit det var mest behov for dem – som siden ble staset opp og sendt for å leve et behagelig liv i tempelet, som “hellig ku” — eller altså okse. Sånn var hverdagen i bronsealderen, ihvertfall i denne regionen. Det vi på norsk kaller urokse eksisterte jo ennå på denne tiden, det vil si dyr som ligner vanlig storfe, bare at de er typisk tre-fire ganger større både i høyde, bredde og kroppsvekt. Formidable dyr, med andre ord. Humøret til urokser kan jeg ikke si noe om, men “vanlige” okser kan være ganske kjipe og truende dyr. Det er jo for fanden en veritabel tanks av kjøtt og blod, som har en tendens til å være svært “territorial”. De jager bort alt de ikke liker fra “sitt” område, og det er ikke mye sånne okser liker. Man kan “avlede” er okse i fullt frontalangrep, slik tyrefektere gjør med kappen sin, men det lar seg dårlig gjøre å “stanse” den med noe særlig svakere enn en ganske solid vegg. Menneskekroppen er sjanseløs. Selv en ganske lite okse – eller bare en ku – kan ta en voksen mann på hornene og kaste dem mange meter opp i lufta, som om de bare er filledukker. Har du sett de nakkemusklene? Oh la la. Det er mye fint suppekjøtt i en sånn nakke. Men først må utysket drepes. Det er jo ingen enkel jobb. Hvordan ville du gått frem for å frepe en tre tonns okse med en pinne du har kvesset? Folk møter mange utfordinger i sin moderne hverdag, men ikke av den kategorien. Man må i de fleste tilfeller gjøre en svært aktiv innsats for å havne i en farlig situasjon med et farlig villdyr — og i den grad folk blir stygt kvestet av tamdyr er det i de fleste tilfeller snakk om at den ellers så fredelige kua har klikket og gått berserk, eller for den saks skyld bare snudd seg brått. Store dyr vettu. Det skal ikke så mye innsats til fra deres side – bevisst eller ubevisst – for å skade et menneske.
Hverdagslige skrekkhistorier fra vår egen tidsalder er det folk typisk vil finne hvis de bstemmer seg for å etterforske hvor kjøttet i butikken kommer fra. Da vil de finne ting som er mange grader verre enn noe de på forhånd hadde forestilt seg. Det er nesten ikke til å begripe hvor dårlig “gårdsdyr” som står i “kjøttproduksjon” blir behandlet. Mange av de dyrene mennesker føler at de eier blir brukt som slaver, enten til nyttefunksjoner av ymse slag eller til gøyal lek og underholdning — men de dyra som bare ales opp fordi vi ved et tidspunkt planlegger å drepe dem og spise dem har ikke engang noen identitet. Intet “liv” i noen normal forstand. De er mat som venter på å nå slaktevekten sin, ikke skapninger vi har tenkt å ha noe forhold til. De er bare ting. De har ingen sjel. Folk sørger typisk når familiehunden dør. Barna gråter og det ene med det andre. Men ingen sørger over alle navnløse “kjøttdyr” som bare går i kverna på industrielt vis. De er ikke medlemmer av “de verdige dyrs fagforening” og er dermed ikke representert av andre enn gale individer som arrangerer spontandemonstrasjoner alene for å “trekke oppmerksomhet mot saken” men de ender bare i arresten. Dagen etter får de bot og blir sendt hjem. Snipp snapp snute. Det er ikke noen kan gjøre alene, annet enn å holde avstand til opplegget på slike måter som man synes fungerer. Det går ikke an å på noe meningsfullt vis redde alle de fortapte skapningene, så det kan man bare slå fra seg med en gang. Den eneste lovlige aksjonisme i “dyresaken” er bevisstgøring gjennom generelt informasjonsarbeid. Det er en treg prosess, men til gjengjeld er den grundig. Imidlertid er det sånn at folk ikke har lyst til å snakke om – eller engang tenke på – hvor kjøttet i butikken kommer fra. Under hvilke forhold ble denne varen fremstilt? På den positive siden skal det anføres at norske bønder typisk er mange lysår bedre enn verstingene i faget. De er i det store og hele ansvarlige mennesker. Staten bidrar også gjennom å “tilrettelegge konkurranseforholdene” på en måte som favoriserer etisk dyrehold. Man har rett og slett lite å tjene på å bende regelverket. Sist men ikke minst forlanger et tilstrekkelig antall norske forbrukere at også navnløse “kjøttdyr” skal behandles bra, slik at det blir et politisk krav ingen kan ignorere. På noe lengre sikt vil det være nødvendig med en stor og “dyp” omlegging av vanlig jordbrukspraksis, såvel i Norge som i resten av vergen. Vi må pønske ut måter å gjøre disse tingene på som er mindre miljøskadelige og mindre “industrielle” — hvilket i praksis bare kan bety en betydelig økning i antallet “småbruk” som leverer smalt, lokalt og sesongmessig. Det er hva jeg tror kommer i fremtiden. Så får de som lever se.
