Karen på bildet over hadde vært død i 3200 år før han ble møysommelig krafset løs fra jordsmonnet ved elven Tollense noen mil øst for Hamburg i Tyskland — sammen med et sted mellom 1000 og 2000 andre ofre etter det som må ha vært et massivt slag mellom kanskje så mange som 5-10.000 aktive deltagere, hvis vi forutsetter at 20% av de tilstedeværende ble drept i løpet av trefningen. Men det er spekulasjon. Strengt tatt vet vi ikke annet enn at et stort antall mennesker ble drept på dette stedet rundt år 1200 før vår tidsregnings begynnelse, og alt skjedde i løpet av et døgns tid. Den ene populære hypotesen er at en fremmed invasjonshær som kom “sørfra” angrep og utslettet en mindre teknologisk sofistikert lokal gruppe av stammefolk. Den andre – som jeg selv foretrekker – er at en lokal stammebefolkning angrep, plyndret og utslettet en for dem fremmed handelskaravane som passerte gjennom dette området på sin vei sørover etter å ha vært på besøk i den baltiske regionen. Jeg liker den siste tanken best fordi den gir mest økonomisk mening. Motivet virker mer sannsynlig. Saken er uansett at det var to kulturelt svært ulike grupper som sto mot hverandre. Den ene var i realiteten en steinalderbefolkning, bevæpnet med stikkvåpen av flint, køller av treverk og denslags, mens den andre hadde for den tiden moderne bronsealdersverd, støpte pilspisser og annen snobbete utrustning, men alle døde en voldsom død.
Stedet ble funnet i 1996, nærmest på en måte som man noen ganger ser på film, når hunden til en lokal mann plutselig blir interessert i en knokkel som stikker opp fra jorda, som raskt viser seg å være overarmsbeinet fra et menneske. Det neste man la merke til var at det satt fast en pilspiss av flint i beinet, litt “oppover” rettet, som om pilen hadde blitt avfyrt mot noen til hest av noen som befant seg til fots, men det var definitivt sporet etter vold fra den fjerne forhistorien. Såpass var åpenbart for arkeologen som kom til stedet for å se på saken, etter at han som fant knokkelen hadde kontaktet myndighetene — og politiet hadde kunnet se at dette var en sak som fra deres synsvinkel var en liten smule “foreldet”. Først trodde man at det dreide seg om bare èn person, men under jobben med å grave frem resten av denne antatt ene personen ble det raskt klart at det dreide seg om flere individer, slik at det neste man tenkte var “massegrav” som i seg selv er mer enn nok til at en større arkeologisk utgravning vil bli iverksatt. Hvem er disse menneskene og hva er det som har skjedd her? Dette er de åpenbare spørsmålene. Det ingen hadde forventet var at det skulle dukke opp hundrevis på hundrevis av individuelle levninger etter det som må ha vært en massakre uten noe – for sin samtid – kjent sidestykke nordenfor Alpene og vestenfor Midt-Østen (hvor de holder på sånn den dag i dag). Saken var – og er – intet mindre enn en historisk sensasjon. Så langt har de gravd frem mer enn tusen døde løslig spredt nedetter elveløpet, med “fortetninger” her og der, slik at inntrykket man får er at likene bare ble slengt i elven etterpå, så har de drevet nedover med strømmen og samlet seg i klynger her og der, før naturlig dannelse av torv og jordsmonn etterhvert har dekket dem til og – i effekt – bevart levningene deres for ettertiden. Men de er på ingen måte “ferdig” med utgravningene ved Tollense.
Normalt intellektuelt henfall handler så å si om “svarte svaner” (og noen ganger hvite ravner). Det kreves jo faktisk bare èn av dem for å motbevise påstanden om at “alle svaner er hvite” — siden blir man nødt til å modifisere påstanden til at “de fleste svaner er hvite” eller noe, men saken er uansett at hendelsen ved Tollense motbeviser påstanden om at den nordiske bronsealderen var en fredelig tid. En voldelig konfrontasjon som ender med et tusentall døde ville ha reist noen øyenbryn selv i vår egen dekadente tidsalder av krig og massedrap. Det er jo ikke småsaker dette her. Det er en svær jobb å ta livet av så mange når alt man har er slag- og stikkvåpen. I den grad det går an å se det for seg så må det ha vært et helvetes kaos av skriking og blodsprut mens det sto på som verst. Du vet. Den typen historier som man snakker om livet ut – og som gjør deg smått “legendarisk” blant dine egne – dersom man selv var tilstede og overlevde. Selve tidspunktet for det angivelige slaget ved Tollense sammenfaller mistenkelig “beleilig” med den store kollapsen i bronsealdersivilisasjonene – bortsett fra Egypt – lengst øst i Middelhavet. Fordi det er enkelt å huske bruker jeg selv konseptet 1177BCE om fenomenet – årstallet ble angitt slik i en bok med samme tittel av spesialisten Eric Cline for noen år siden – men det er den dag i dag en drøy spasertur mellom Istanbul og Hamburg. Ingen hær marsjerer “nordover” uten noen mer spesifikk plan enn dette, eller altså “uten mål og mening” om du vil. De må ha et “ærend” av noe slag, hvis ikke er det bare “penger rett ut av vinduet” for den som betaler for å holde dem utrustet, velfødd og klar for kamp. Det virker ikke sannsynlig at det har foregått noe organisert folkemord heller. Jeg mener, hvorfor? Hvorfor skal “folk sørfra” marsjere nordover bare for å utslette noen ville stammefolk som bebor regionen? Hva har de å tjene på dette? Det virker mest sannsynlig – eller kanskje vi bør si “minst spekulativt” – at det som har skjedd ved Tollense var et planlagt og organisert ran av rikdommene som en handelskaravane fraktet med seg på sin ferd, og det skjedde ved en “strategisk flaskehals”; det ved den tiden mer enn fem hundre år gamle krysningspunktet av elven, som var rigget til med noen gangbroer og denslags, i et område som var betydelig mer sump og myraktig enn det er nå. Det er rett og slett et veldig bra sted å stille opp et bakhold.
Min erfaring med “interesse for historie” er at det typisk bare baller på seg. Jo mer man lærer om et tema, jo mer får man lyst til å finne ut. Det vanligste er at man henfaller til et “spesialistemne” som man går særlig dypt inn i, som for eksempel Romerriket, vikingtiden eller Den første verdenskrig, men jeg kan ikke si at jeg selv har noen slik “darling”, eventuelt kan man si at jeg har mange av dem. Det varierer med “dagsformen” hva slags historisk emneområde som fenger — og i dag er det “nordisk bronsealder”; som strengt tatt er en del av det vi kaller forhistorien, fordi det skulle jo gå tusen år til før man utviklet noe skriftspråk i denne regionen, og enda lenger før man begynte å skrive ned ting som hendte på noe organisert vis. Imidlertid har vi mye arkeologisk materiale å støtte oss mot, foruten gamle stedsnavn og annet som gir visse hentydninger om hva som har foregått i regionen og hvem som har bebodd den, slik at vi har noen “faktapunkter” men selve fortellingen om det som har skjedd og hvem som var innblandet i hendelsene handler mye om “famling i blinde”. Generelt sett er det derfor best å unngå alt for mange “påstander” fordi da binder man seg jo til èn spesifikk tolkning av åstedet, som kanskje senere vil vise seg å være ukorrekt. Samtidig er det vanskelig å ikke fantasere i alle slags retninger om “mulige forklaringer” for hvorfor man for eksempel finner en knokkelhaug på et sted. Ordet gravsted vekker allerede i seg selv noen uhyggelige assosiasjoner – det er ikke bra å forstyrre de dødes “evige hvile” og det ene med det andre – mens ordet massegrav er aldri bra å måtte bruke om et funnsted. Jeg mener, finnes det noensinne en god grunn til at noen etablerer en massegrav? Det lukter ihvertfall mannskit av saken når alle de begravde viser tydelige tegn på en voldelig død — og flertallet av dem er menn mellom 20 og 40 års alder. I det aller minste kan vi fastslå at dette er sporene etter en organisert voldshendelse. “Noen” ikke bare drepte alle disse individene, de gjorde også en oppryddingsjobb etterpå. Vi finner stadig et antall slike. Dog ikke så mye ved Tollense; der virker det som om de bare har kastet likene i elven etterpå. Vannstrømmen har siden ført dem bort fra selve krysningspunktet hvor massakren hendte, men det må stedvis ha vært et makabert syn nedover elvebreddene lenge etterpå. På bilder fra utgravningsstedene kan man se tyve-tredve hodeskaller omgitt av et kaos med diverse andre knokler. Hvor lang tid tar det før sånt oppløser seg og slutter å stinke? Ihvertfall et års tid og sikkert “noen tiår” før alle spor er utvisket. Når blir det glemt? Det er rimelig å anta at historien om hendelsen ved Tollense har sirkulert mellom folk “en stund” – la oss si et par hundre år – men siden forsvant det i historienes hav. Det skjer jo så mye rart. Tre tusen år senere dukket saken imidlertid opp igjen…
