Ved en salgsbevilling er det ikke anledning til konsum på stedet. Kunden skal etter kjøpstransaksjonen ta drikken med seg ut av lokalet og konsumere denne et annet sted. Ved en skjenkebevilling er det motsatt – drikken skal konsumeres på stedet, og det er ikke anledning til å ta med drikken ut av lokalet.
(helsedirektoratet.no)
Det er ikke egentlig noen filosofisk problemstilling, men det er likevel verdt bryet å spekulere litt rundt menneskers forhold til rusgifter. Det vi typisk observerer er at hvor enn i verden vi retter søkelyset så er dette et konstant kulturelt fenomen – i noen slags form – uansett hvor vi leter i geografien eller i historien. Folk ruser seg. Punktum. Bare unntaksvis dukker det opp isolerte små kulturer her og der som tilsynelatende har en konsekvent edruelig livsstil. Hovedregelen er imidlertid at alle menneskelige samfunn har noe slags mer eller mindre ritualisert opplegg for å innta rusmidler og på dette viset agere ut visse psykologiske skript som under normale omstendigheter er tabubelagte i kulturen deres. Stoffene varierer men prinsippet om “en alternativ virkelighet” er konstant.
Her i Norge er det helt normalt å “slå ut håret” tett opptil (og ofte godt over) grensen for tap av vanlig selvkontroll kanskje så ofte som hver helg ved hjelp av alkohol – som ifølge diverse meningsinnehavere er det kulturelt korrekte rusmiddelet her – men også ofte supplert med et eller flere narkotiske stoffer som formelt sett er forbudte å besitte, omsette og bruke; men “alle” gjør det likevel. Jeg hadde nylig en samtale med fastlegen min om livsstil, kosthold og det ene med det andre, hvor forholdet mitt til rusmidler kom opp — og jeg kunne fortelle ham at jeg mistet oversikten både over hva som er “tidens popmusikk” og tidens populære rusmidler i løpet av 80-tallet. Herregud. Jeg er jo en gammel mann, jeg har ikke helbred til å engasjere meg i ville orgier og slagsmål. Jeg går hjem før midnatt.
Det legges jo ikke skjul på hva som er poenget med å gå på skjenkesteder for å ruse seg på alkohol. Løsne på snippen er noe folk typisk sier, eller kanskje justere formen, poenget er uansett at rusgiften virker sosialt nivellerende slik at man kan engasjere seg i atferd som ikke ellers ville blitt tolerert, men så lenge alle er rusa er det lov å forskyve grensene i noen grad — la oss si for eksempel kleine sjekkeforsøk som ville medført øyeblikkelig personalsak hvis det skjedde på jobb. Det antas i utgangspunktet at de som ikke drikker er “sjåfører” som via loddtrekning eller noe har blitt utpekt til å holde seg edru slik at de kan kjøre selskapet hjem når det er på tide å avslutte kvelden. Folk som ikke drikker uten slik saklig grunn betraktes gjerne med en viss grad av mistenksomhet. Hva er greia deres? Er de forskere? Eller kanskje politifolk i sivil som spaner etter narko? Hvorfor oppsøker de et skjenkested hvis de ikke har tenkt å delta i det sosiale ritualet?
Som jeg sa til fastlegen, det hender jeg kjøper og drikker en flaske vin alene – noe som er et klassisk symptom på alkoholisme – men ikke særlig ofte. Ihvertfall ikke oftere enn èn gang i måneden. Det samme skjer hver gang: Jeg sovner etter å ha sittet i noen timer og fnist av tåpelige komiske ting jeg finner på nettet, men jeg gjør aldri noe. Jeg liker ikke å drikke alkohol på skjenkesteder hvor man typisk møter folk som ellers er tilknappede og sosialt tilbakeholdne, men nå “slår de ut håret” med friske meninger om både det ene og det andre, mens jeg selv har en tendens til å bli bare fnisete og fjern. Det er jo ikke slik at jeg har noen hemninger når jeg er edru, så jeg har ikke noe å miste slik sett, annet enn evnen til å ordlegge meg konsist, som til gjengjeld forsvinner ganske faderlig fort. Man blir jo dust av å drikke alkohol, uansett hva dette betyr i praksis fra individ til individ. Selv blir jeg altså bare snøvlete og irrasjonell. Alkohol har en bedøvende effekt på meg, mens det virker som om den ofte styrker vågemotet til de som under normale omstendigheter er mer tause og beskjedne. Som sagt, dette stoffet har en sosialt nivellerende effekt. Selv føler jeg mindre behov for å “prate” jo mer jeg drikker. Andre opplever det motsatte. Ganske interessant, ikke sant?
Det finnes steder i verden hvor de har et enda verre forhold til alkohol enn den typisk norske grøftefylla. Ta for eksempel Storbritannia. Jeg vet ikke hva det handler om, men det er fristende å antyde at det er historisk fundamentert i sterke klasseforskjeller og sosiale koder som man “gjør opprør mot” ved hjelp av den utagerende alkoholrusen. Eller kanskje heller ikke gjør opprør mot fordi man “tar den ut” på fylla? Om vi ser på det landet som har høyest alkoholkonsum per capita per år i verden så er det Hviterussland (Belarus), hvor mitt generelle inntrykk er at livet kan være ganske traurig for “folk flest”, så hvorfor skulle de ikke bøtte innpå med vodka og gud-vet-hva? Det virker uansett ikke særlig aktuelt for noen å “gjøre opprør” mot den politiske hverdagsvirkeligheten folk er nødt til å leve med i Hviterussland. Er dette et mønster som typisk gjentar seg? Jo mer taus frustrasjon i en befolkning, jo høyere alkoholkonsum? Det vet jeg ikke, men det føles intuitivt som at det kanskje bør være slik. En gang for lenge siden kalte man folk som “var harde på flaska” for krympere, men jeg finner ikke noe om dette på nettet. Uttrykket har sannsynligvis gått ut av språket. Men hva er det som krymper? Jeg vil tippe hele virkeligheten og verdensopplevelsen. Det tyskerne kaller Weltschmerz, men som egentlig bare er den helt vanlige menneskelige tilstand. Man krymper jo sin egen tilstedeværelse i det hele hvis man til stadighet bøtter innpå med alkohol. Imidlertid havner man snart i den typiske karusellen som er karakteristisk for alkoholikere: Jo mer man drikker jo verre blir nervene, men jo verre nervene blir jo mer må man drikke for å roe den ned. Og sånn går dagene, inntil de slutter å gå.
