Referanse: NRK.no
Den organiserte borgerpressen må ha drevet spionasje mot meg, for ikke før har jeg skrevet om menneskers søken etter liv andre steder i universet så kommer det sant fordyde meg skrivelser om saken både herfra og derfra. Kanskje det er et populært tema. Selv holder jeg ambisjonsnivået fokusert på konseptuell bevisførsel for at organisk liv eksisterer også andre steder enn her på jorda, så lar vi dette med intelligens ligge så lenge. Det er jo fortsatt uklart om mennesker faktisk er intelligente på artsnivå, og at dette ikke bare en noen slags form for vanlig nevrologisk avvik hos enkelte individer. Hvordan vi har innrettet oss som art og samfunn er mindre imponerende enn hva noen få lyse hoder har klart å komme opp med av interessante tanker og oppfinnelser, men mye mer viktig for vår kollektive overlevelse.
Etter min mening er intelligens for det meste bare unyttig fjas. Det som teller er hva folk gjør, ikke hvordan de tenker. Det betyr i seg selv ikke noe mer å ha intelligens enn det betyr å ha hår i ræva. Noen har det, noen har det ikke, hva så? Jeg er jo en moralfilosof så det bekymrer meg litt hvordan menneskeheten oppfører seg på artsnivå, nærmere bestemt om “intelligent” er et aktuelt adjektiv å bruke for å beskrive hvordan vi håndterer vår selvpålagte oppgave som skapningens herre her på jorda. Jeg synes ikke det. Riktignok er det mye bra som er verd å påpeke, kanskje til og med henge både medaljer og festlig fargede tøystykker på, men det som er mindre bra er til gjengjeld såpass mye mindre bra at det dreper hele feststemningen hver gang det legges på bordet.
Alle har vi sikkert noen slags liste over valg vi foretok som vi nå i ettertid vil kalle “smarte” men vi har sikkert minst like mye av det andre. Det blir jo nesten aldri sånn som man hadde tenkt, men noen ganger blir det bra allikevel. Ting går seg til. Hvis man for det meste lander på beina sånn sett tror jeg man bør være fornøyd. Ikke bare vil forskjellige folk ha forskjellige ting, de samme folkene vil også ha forskjellige ting ved forskjellige aldre, men alle folk i alle aldre vil ha noe, derfor vil de ha en tendens til å strekke seg i retning av dette “noe” som best de kan, enten de kommer i mål eller ikke. Hva de ønsker er ikke relevant, det er hva de gjør for å oppnå det de ønsker som definerer hva slags moral det aktuelle individet har. Hvert minutt av hver dag er sannhetens øyeblikk slik sett. Hva folk føler, tenker og sier er heller ikke viktig, bare hva de gjør, eller rettere sagt konsekvensene av det de gjør. Etter at alle dominobrikkene har falt og alt støvet har lagt seg går det an å se “hva som faktisk skjedde” og på grunnlag av dette felle dom over de involverte aktørenes moralske karakter, noe som ofte ikke lar seg gjøre i praksis før lenge etter at de er døde, kanskje aldri. Folk er jo så hemmelighetsfulle.
Er mennesker intelligente? Jeg har ikke lyst til å svare. Det er som å spørre om mennesker er vakre. Noen er, men de fleste er “vanlige” og da er vi ganske liberale med standarden. Vi kan si at mennesker har intelligens men at de ikke forstår hvordan de skal bruke den (litt som hvordan de ikke forstår hvordan de skal bruke den skjønnheten de faktisk har). Dette er litt valgfritz. Jeg vet ikke noe om hvordan influensere i bransjen for hår, sminke og skjønnhetsartikler jobber, men jeg er nesten helt fette sikker på at de vil si akkurat det samme som meg: Det finnes ikke noe sånt som et håpløst prosjekt. Alle har sterke elementer som det går an å ta tak i og fremheve med litt kyndig makeuparbeid. Dette med å føle seg dum, stygg og miserabel er ond sirkel som ender som selvoppfyllende profeti. Gråt og klaging hjelper ikke, det eneste man kan gjøre er det beste man får til med det man har, så får det gå som det går. Samme sak med kunsten å tenke. Det handler om å stable tingene riktig. Det er ikke nødvendigvis kjempevanskelig men det er ikke noe som “skjer av seg selv” heller. Tenkamentet forfaller på den samme måte og ofte av de samme årsaker som kroppens utseende. Hvis man ikke bruker det man har vil man miste det.
