En eiendomsmegler er en person som bedriver eiendomsmegling, det vil si at hen opptrer som mellommann ved blant annet omsetning av fast eiendom. Eiendomsmegleres virksomhet er lovregulert i eiendomsmeglingsloven. Tittelen «eiendomsmegler» er lovbeskyttet og kan kun benyttes av personer med eiendomsmeglerbrev, jurister med tillatelse av Finanstilsynet og de som har drevet med eiendomsmegling over en viss tid før eiendomsmeglingsloven tredte i kraft. Advokater har også lov til å drive med eiendomsmegling.
(Store norske leksikon)
En ting er om man på formelt grunnlag – utdannelse, bestått eksamen, diplom, fagbrev og så videre – har lov til noe. En annen ting er om man får det til i praksis. Du vet. Når man skal fungere i en virkelighet hvor man settes under økonomisk press. Jeg mener ikke nå å si at studenter har det enkelt i forhold til å skaffe de pengene de trenger, men det forlanges ikke av dem at de skal være “lønnsomme” som ansatte i et kommersielt foretak. Resulatene som forlanges av en som er under utdannelse er jo “faglige” av natur, ikke økonomiske, selv om dette med “lønnsomhet” som regel berøres på ymist vis også under utdannelsesprosessen. Min egen formelle utdannelse er en litt bisarr blanding av kokkeskole, økonomisk utdannelse og administrasjonsfag, men jeg har for det meste tjent pengene mine som designer og bygger av “dyre hageanlegg” for rike kunder siden midt på 90-tallet. Det litt absurde med sånne ting som grenser opp imot kunstfag er at det hovesaklig svært pengesterke kundegrunnlaget typisk har mer tillit til deg hvis du forlanger høye priser og “konkurrerer på kvalitet” heller enn å være den typen håndverker som går for å vinne et anbud med den laveste prisen. Sånt er “syntax error”. Folk som betaler opptil flere millioner for bilen sin er ikke typisk sånne som leter etter “de laveste prisene”, ihvertfall ikke på sånne ting. De vil tvert imot ha “det beste” – som de jo har råd til å betale for – og de forventer aldri at det beste også skal være det billigste.
Av personlig idiosynkratiske årsaker liker jeg selv best å jobbe med “gamle ting” – ihvertfall noen hundre år gamle – som enten faktisk er antikke strukturer som skal restaureres og videreføres, eller de er nye ting som bygges i “gammel stil” hvor konseptet middelaldermur er det jeg selv trives best å jobbe med. Det optimale ville vært å kjøpe en gammel steinbygning i Galicia – altså “det grønne Spania – helst i området rundt Xinzio de Lima, langt ned mot grensen til Portugal; med en gruppe av hus og uthus arrangert rundt en sentral “patio”. Det finnes mye sånt på markedet. Problemet er bare at alt jeg ville kunne betale for er så forfallent at det krever en “dyp” renovasjon av hele mannskiten, slik at etter mye om og men, inkludert generøse doser fantasifull bannskap, ville jeg sikkert ha betalt mer for opplegget totalt sett enn noe som allerede er ferdig fikset og klart for innflytting. Saken er at det fortsatt vil ta sikkert tyve år, men en gang i ikke alt for fjern fremtid vil alle disse gamle landbruksanleggene ha blitt solgt og konvertert til moderne boligenheter med alle moderne bekvemmeligheter. Middelalderlandsbyene beveger seg sakte i retning av å gjenoppstå som arkitektonisk utendørsmuseum for nysgjerrige turister, som selvsagt skal bruke litt penger mens de er på stedet, kanskje på souvenirer og lokale produkter, men i det minste på litt mat og drikke, sånn at ting beveger seg sakte men sikkert i retning av “turisme” som den mest betydelige økonomiske faktor også i innlandet, men da mer en type “bussturister” som reiser rundt med det spesifikke formål å oppleve sånne gamle steder. Folk har selvsagt forskjellig smak, men etter min mening finner man det mest interessante Spania litt nord for en imaginær linje som går fra Burgos til Leon og Valladolid, altså definitivt en “fjellregion” men også det området Camino de Santiago går gjennom, grovt sett, ihvertfall for de som starter i øst, slik at mye av det som er annonsert flagges spesielt som “ganske nært ruta for pilgrimsleden”. Det er sikkert et salgsargument, det vet jeg ikke. Ihvertfall er det sikkert at det finnes mange snasne murbygninger på veien fra franskegrensen i Pyrenèene til Galicia i vest, og endelig Santiago de Compostela. Mye bra er til salgs, i varierende tilstander, fra det man bare må karakterisere som ruiner – det en øvet murer kanskje vil kalle “et godt emne” – med sammenstyrtede tak og greier, til ting som noen allerede har brukt en million eller så på å pusse opp til moderne teknisk standard mens de samtidig har beholdt det gamle preget på flest mulig synlige bygningsdetaljer. Det som er selve greia her er at det er svindyrt å nyoppføre en steinbygning som holder samme fagmessige kvalitet og standard som ting fra 15-16-17 og 1800-tallet (det er ofte vanskelig å si hvor gamle de eldste delene av bygningen egentlig er) — og det finnes bare et begrenset antall sånne. Det er stort men ikke uendelig stort. De forsvinner fra markedet en etter en.
Her er den svært uformelle prislisten: Nytt tak er noe jævelskap. Det koster fort fra hundre til tre hundre tusen kroner for en normalt stor familievilla – med lokale priser – litt avhengig av hvor vanskelig det er å tilpasse taket til diverse mystiske vinkler og retninger, som er hva man typisk finner på gamle bygg av ethvert slag, men mest på de virkelig store steinbygningene. Og et baderom – det lønner seg å ta kjøkkenet i samme slengen, mens man likevel driver og tukler med vann og avløp – kan sluke en halv million før man vet ordet av det. Vanlig sparkling, flikking, pussing og maling av vegger, tak og gulv er egentlig det minste problemet og i all hovedsak noe folk får til selv etter litt om og men. Det som driver opp budsjettet er som nevnt typisk taket, våtrommene og de tekniske anleggene, inkludert vann og strøm. (Litt avhengig av hvor man er i Spania kan også “bygass” være et aktuelt alternativ.) Det går generelt sett ikke an å gjøre disse tingene selv heller, fordi forsikringsselskaper krever vanligvis at autorisasjon og full dokumentasjon av jobben forøvrig skal foreligge, sikkert sånn at de selv har et formelt grunnlag for senere fremming av regresskrav, dersom dette blir aktuelt etter flom, brann eller noe. Videre så bør folk holde seg unna “murerjobber” hvis de ikke har noen slags trening sammen med fagfolk overhodet. Tro meg. En informativ video på YouTube er ikke nok. Murerfaget krever en form for taktil “følelse for materialet” som det tar tid å opparbeide seg. Snekring er heller ikke bra å begynne med uten en viss øvelse, særlig hvis det angår “mulig” bærende konstruksjoner i gamle hus. Be alltid om råd fra fagfolk, eller enda bedre: Få et firma – med godt rykte – til å gjøre jobben. I all hovedsak bør det jeg kaller “en vanlig sivilist” holde fingrene unna alle “dype” håndverksjobber og heller konsentrere seg om pussing og pynting av de overflatene som allerede er ferdige fra fagfolkenes hånd. Sorry, men sånn er det. Det beste man kan gjøre er å sette frem kaffe men ellers holde seg unna fagfolk på jobb. Man ender bare med å gå i veien, noe som forsinker – og dermed fordyrer – jobben.
Hvilket bringer oss til hagen. En designet og profesjonelt opparbeidet hage kan koste hvor mye som helst, men et budsjett på rundt en million for “noen hundre kvadratmeter” vil gi deg “noe substansielt” som har høy wow-faktor overfor fremmedfolk og høy trivselsfaktor for deg selv. Mange tror det er ment som er morsomhet av typen “faglig ironi” men uterommet er etter min mening et av husets viktigste rom, som folk ikke investerer nok i. Jeg mener, hvis man ikke virkelig trives i sin egen hage, hva fanden er da poenget? Selv kjenner jeg et antall individer som positivt hater å klippe plenen – hvorav de mest transhumanistisk anlagte har valgt å engasjere en robotgressklipper – men plen skal de ha, like forbannet, selv om de strengt tatt ikke bruker plenen til noe. Du vet. Barna har flyttet hjemmefra og det ene med det andre. Plenen er bare en grønn overflate som ser litt fin ut når man legger hodet på skakke og myser på en spesiell måte, men det er jo strengt tatt bare den urbane skinheadversjonen av en blomstereng. Hvorfor ikke heller anlegge en mer “filosofisk” hage som er preget av gangstier adskilt av “grupper med beplantning” som leder til diverse sittegrupper og andre “opplevelsesstasjoner”? Det er ikke minst et viktig element å tenke på lenge før noe arbeid blir utført eksakt hvor mye tid man har tenkt å bruke på hagestell. Noen liker dette, andre ikke. Det er viktig at man er klar på sånt så man ikke ender opp med “vedlikeholdskrav” som man ikke trives med. Blomsterbed kan for eksempel være et fint element i et uterom, men ikke hvis man ikke luker dem jevnlig. Da ender man jo med ugressbed. Hvis folk liker å tukle med hagevekstene bør de definitivt ha blomsterbed, kanskje også kjøkkenhage. Hvis ikke, ikke. Blant de designene jeg selv har utført er jeg definitivt mest fornøyd med de som har mikset naturlig “villskog” med diverse “kulturelle installasjoner” i skrånende (eller ihvertfall ganske ujevnt) terreng preget av mye synlig fjell, godt voksne furutrær og den typen ting. Du vet. Når man får frie hender til å leke med trapper, terrasser, utsiktspunkter, steinbelagte platåer med oppmurt “utegrill” og så videre. Det krever litt av det amerikanerne kaller både salesmanship og chutzpah å argumentere seg frem til “frie hender bare begrenset av et øvre budsjett” overfor fette steinrike folk som er vant til å forhandle under harde forhold, men jeg er ganske flink til å argumentere for meg og jeg føler dessuten aldri noen seriøs tvil om at jeg vet best hva som er optimalt for kunden så lenge jeg ellers vet hvordan de liker å bruke hagen og hvor mye penger de har tenkt å bruke på dette formålet. Jeg har så langt aldri møtt noen rik mann som ikke først og fremst lar seg imponere av “faglig tyngde” hos de han engasjerer til å utføre håndverksarbeider, og da helst følelsen av at de kjøper noe eksklusivt, noe som er sterkt etterspurt også blant andre rike kunder, men bare en av dem kan få det, altså “han som vinner”. Da blir de svært fornøyde.
Hvorom allting er, jeg nevnte vel forsåvidt her om dagen at jeg ser etter et hus i Spania, i det området i nord som jeg allerede har angitt, det vil si “det grønne Spania”. El España verde. Ørkenområdene i sør – inkludert horestrøkene langs kysten – kan de få ha i fred for meg. Men man vil vanligvis ikke oppleve vannmangel i de områdene hvor folk typisk klager oftere over regnet enn over varmen. Jeg tar ved dette tidspunkt ikke noen vanntilførsel for gitt noe sted sør for Madrid. Forsøk med myntstyrte tidsur på campingplass har vist at jeg rett og slett slipper opp for ting å gjøre i dusjen før det har gått fem minutter, så jeg er vel ikke blant de som forbruker mest vann heller. Klesvask er jo noe, men oppvask er noe jeg alltid gjør for hånd, selv om jeg eventuelt har en oppvaskmaskin installert på kjøkkenet. Jeg drikker nok mer vann enn jeg bruker til diverse rengjøringsformål i løpet av uken. Hva kan jeg si? Jeg har svært frugale husholdningsvaner. Jeg sløser aldri med noe, ikke engang med oppvaskvannet. Ikke fordi jeg er en sånn som samler på all mulig gammel drit heller – bare til en viss grad – jeg mener, avfallet skal jo vekk etterhvert, men først skal ressursen utnyttes til den grad det lar seg gjøre. Digresjon til side; jeg føler at jeg til en viss grad har “knekt koden” for den lave enden av det spanske boligmarkedet. Litt avhengig av hvor man setter standardene for hva man synes er “beboelig” – for meg er det nok at jeg har isolert unna er ren “hybel” hvor jeg sover og ellers oppholder meg når jeg ikke er engasjert i arbeider på resten av eiendommen, foruten at det må være et fungerende badeværelse, men andre krever mer – så starter prisene for beboelige objekter på rundt 15.000 euro, men da må man “et stykke ut på landet”, ihvertfall til en sånn grad at man må regne med at alle vesentlige butikker og denslags – altså bortsett fra “nærbutikken” og kanskje en bar – ligger en ti minutters kjøretur unna. Men sånn lever jeg jo allerede, så det er ikke noe problem. Språket er riktignok en vesentlig forandring, men jeg føler at jeg snakker spansk godt nok til å klare meg i de fleste normale sosiale situasjoner. Resten lærer jeg fort nok. Snart er jeg sikkert en like ufordragelig kødd på spansk som jeg allerede er på norsk og engelsk. Øvelse er som alle vet nøkkelen til det meste.
På grunn av budsjettbegrensninger har jeg satt en øvre grense på 25.000 euro for det jeg typisk ser etter, foruten at det må oppfylle visse tekniske kriterier. Jeg har allerede nevnt at taket må være bra, men det må også opplegget for vann og strøm. Alt må fungere og ellers være i forskriftsmessig stand. Dørene må være hele og tette — eller altså, eiendommen må være låsbar og dessuten “innbruddssikret” til en rimelig grad. Du vet hva jeg mener. Folk som vet hva de driver med og virkelig går inn for det kommer seg alltids gjennom en normal hinderløype av gjerder, dørlåser, alarmer og denslags, men det skal ihvertfall ikke være sånn at en hvilken som helst slusk på gata uten verken utstyr eller kompetanse bare kan spasere rett inn og ta seg til rette. De skal måtte jobbe for saken. Uansett, jeg lyver littegrann nå. Jeg er faktisk villig til å se på tredvetallet hvis det ellers er snakk om et seriøst røverkjøp innenfor kategorien “flaks” men dette medfører litt mer økonomisk smerte enn jeg egentlig er klar for, så jeg ser ikke aktivt etter sånt, jeg holder meg på femogtyve. Imidlertid er det jo forbløffende mye seriøst som går for mellom 15-25.000 euro, det er bare at de fleste av dem krever minst like mye i oppussingskostnader, ofte to-tre ganger mer, før de kan sies å være “beboelige” selv etter mine ganske lave standarder. Hvis man føler seg usikker på egne ferdigheter som håndverker er man nesten helt fette sikkert bedre tjent med å se etter noe i prisklassen 50-60.000 euro like godt først som sist, for dette er hva det minst kommer til å koste, foruten all tiden og stresset man er nødt til å ofre på sakens alter. Som en veldig generell tommelfingerregel får man omtrent det dobbelte for pengene når man kjøper hus i Spania enn i Norge, hvilket i praksis betyr at for de femti tusen euro må man tenke “millionvilla i bra bruksstand”, mens mine 15-25.000 henger mye på “eget arbeid” men etter et år eller to bør også mitt prosjekt befinne seg i prisklassen 50-60.000 euro i gjensalgsverdi, kanskje mer. Alt henger på hva slags utviklingspotensial som ligger i uteområdene. Folk liker å vanke i hagen i Norge også, men i Spania er dette en del av livsstilen. Det beste er når man kan sitte ute med middagsselskapet, eller hva greia enn måtte være. Klimaet er jo helt annerledes i Spania. Riktignok varierer det mye, men hver gang de snakker om snø tenker jeg hvor galt kan det være, gitt at jeg er vant til Østerdalen? Og når de snakker om vind tenker jeg hvordan er det sammenlignet med Finnmarksvidda? Alt er relativt men vinteren i Spania imponerer generelt sett ikke folk fra Norge.
Så hva tenker du om landsbyferie i Spania? Minst halvparten av alt jeg ser på prøver å lokke med det argumentet at “stedet egner seg for landsbyturisme” (med litt arbeid og noen investeringer her og der, foruten at man selvsagt må ha lisens for å drive med sånt). Det er så mange som trekker frem dette poenget at jeg er nødt til å tenke at det må ligge noe realistisk bak alt sammen. Spanjoler flest – som ikke snakker noe annet enn spansk – ferierer tradisjonelt sett i Spania, eventuelt andre spansktalende land, hovedsaklig Sør-Amerika, så det er sikkert et visst trykk akkurat der. Folk fra Madrid og de andre storbyene som ønsker seg landsbyferie om sommeren. Det virker rimelig. Utlendingene vil jo helst til Solkysten eller noe. Steder som har egne opplegg nettopp for utlendinger. Jeg leser stadig om nordmenn og andre turister nordfra – relativt til Spania – som føler seg nærmest forulempet når de støter på spanjoler som bare kan snakke spansk, selv om de vet at de faktisk befinner seg i Spania. Herregud. Spanjolene er jo hjemme. Hvorfor skal de snakke utenlandsk? Det virker ikke som et rimelig krav. Vanlig folkeskikk tilsier jo at det lokale språket har rangen. Også nordmenn ville blitt sure hvis noen turister begynte å kjefte på dem fordi de ikke snakker engelsk, eventuelt at de ikke snakker det “godt nok”. Etter å ha dratt et sånt stunt bør de egentlig dra bort fra stedet for å være sikker på at ingen spytter i maten deres, eller pisser i kaffen. Du vet. Vanlig folkelig ondskap. Følelsen av at man “tar igjen” – selv om det skjer på hemmelig vis – er viktig for folk når de føler seg forulempet. Det er derfor jeg alltid bestikker de som står i serviceyrkene. Jeg driter i om dette kan oppfattes som å “kjøpe deres lojalitet” — saken er at folk alltid føler mer interesse (og ikke minst på en helt annen og mer positiv måte) for sånne som gir dem penger enn for sånne som bare gir dem kjeft og/eller “dårlige vibber”. Jeg har prøvd dette – og alle andre kjente alternativer – tilstrekkelig ofte til at jeg kan si det virker etter sin hensikt, gitt at hensikten er en behagelig avvikling av restaurantbesøket, eller hva det nå måtte være, fordi betjeningen går ikke rundt og lurer på om du kommer til å gi dem bra tips. Det har du jo allerede gjort. Ditt rykte som “raus” er allerede etablert. Resten er en dans på roser.
