Saga om folk og himmelhvelvinger

Firmament er et annet begrep for stjernehimmel eller himmelhvelv. I eldre tider oppfattet man himmelen som en fast krystallsfære som stjernene var festet til.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Saken er fortsatt noe omdiskutert, men vi har etterhvert dannet oss en ganske god oppfatning om hva det observerbare universet består av, hvordan ting virker der ute, og det ene med det andre. Det er – som det jo må være – et svært stort stuediefelt. “Tilgjengelighet” er imidlertid noe relativt. For å virkelig fatte hva astrofysikk handler om behøver man matematiske verktøy, men det går ikke desto mindre an å “snakke om ting” på et noe lavere nivå. Selv om det utgjør liten forskjell i det praktiske livet for noen av oss er det likevel min generelle erfaring at nesten alle har noen grad av interesse for disse tingene. Jeg har vondt for å se for meg at noen som ikke har noen slags hjerneskade aldri har stirret opp (eller ned, alt etter hvor man tror at man selv befinner seg) mot stjernehimmelen og bare latt fantasien vandre fritt. Dette er en universell erfaring vi godt kan kalle “typisk menneskelig”. Og sånn har det vært i alle år.

Det eneste vi kan si med sikkerhet om hva folk trodde før i tiden er basert i ting som ble skrevet ned den gangen — og der finnes det mildt sagt mange underlige idèer. Mange av dem lever den dag i dag, hos den typen mennesker som bruker ordstillinger som “urgammel visdom” uten å noensinne vurdere om ikke det kanskje også finnes romslige mengder med “urgammel idioti” der ute. Saken er jo at folk har vært like smarte som de er nå i to millioner år. For å bruke computerterminologi: Maskinvaren er den samme. Det er bare programmene som har blitt endret. Vi bruker våre talenter på andre måter og til andre formål i våre dager, men vi har ikke flere eller færre av dem. Mennesket er teknisk sett den samme gamle skapningen. Det er sannsynligvis vanskelig å ta inn over seg og akseptere at homo erectus hadde et abstrakt tankeliv på nivå med vårt eget – mens homo neandertalis hadde vesentlig mye større hjernekapasitet enn oss – fordi det typisk dominante narrativet om disse affærene er at den nåværende versjonen av mennesket er noe slags “utviklingens høydepunkt”, mens de som fantes i tidligere tider var primitive og nærmest litt tilbakstående i sammenligning med den storslåtte skapningen vi er nå i dag.

Hvis jeg ikke husker helt feil heter vedkommende Toumai og er syv millioner år gammel, men skjelettet er slik konfigurert at de må ha hatt en hovedsaklig oppreist gangart, hvilket – som vi alle vet – frigjør hendene til å tukle med alskens ting som man finner. Foreløpig er de eldste bevis vi har for “redskapsbruk” bare tre og en halv millioner år gamle, men dette betyr ikke at ikke selve fenomenet er mye eldre. Etter min mening ligger lista lavt, men andre har andre meninger. Etter min mening handler det om hvorvidt man overhodet kan bruke redskap, bygge ting og det ene med det andre. Der dette er mulig er dette hva vi må påregne å finne spor etter. Åpenbart kommer vi neppe noensinne til å finne spor etter redskap som er laget av “forgjengelig materiale” som treverk, bein, skinn og annet — men minst like åpenbart er det at selv de moderat intelligente er oppvakte nok til å bruke alt de har for hånden når det er noe de ønsker å oppnå. Det finnes sterk motvilje blant fagfolk i forhold til dette med intelligens hos “apelignende skapninger” som levde for flere millioner år siden, fordi det virker krenkende på det nålevende fintfolket at ikke de skal ha den eksklusive retten til strukturert mental virksomhet. Bare se på alle oppfinnelsene våre. Vi får til bent frem utrolige ting nå for tiden. Men er det smart? Meningene er delte. Du må sannsynligvis torturere meg før jeg godtar premisset om at homo sapiens er en vellykket art. Bare se deg rundt. Vi er jo for fanden fette idioter. Hvor lenge trenger man å lete på en normal dag før man finner en eller annen kødd som driver med noe slags galskap? Nettet serverer oss den daglige buffèt av dårlige nyheter, enten dette er hva vi ønsker å finne eller ikke. Hvor lenge har folk hatt evnen til å tro ting som ikke har noe med virkeligheten å gjøre?

Det finnes et nevrologisk syndrom som kalles afantasi. Det består kort fortalt at man ikke har evnen til å visualisere noe som ikke finnes, si for eksempel at man strekker ut hånden og “ser for seg” at det ligger et eple der (selv om hånden forblir tom). Nærmere studier har påvist at dette er en ujevnt fordelt evne, noe som forsåvidt alle ellerede visste: Det er velkjent at noen individer har en aldeles spinnvill fantasi, mens andre er mer “jordnære” i stilen sin. Begge deler kan være slitsomt i lengden. Best er det å ha et fleksibelt sinn som likevel beholder evnen til strukturell analyse og “matematisk” orden, eller allsidighet om du vil. Som skapning er jo vi mennesker det man kaller en “generalist”. Vi kan tilpasse oss ganske raskt til mange ulike miljøbetingelser — og vi kan spise det meste som ikke er direkte giftig, men selv det går ned på høykant noen ganger, for eksempel når planen er å ruse seg. (Som kuriøs digresjon kan det nevnes at det finnes visse antropologiske teorier om at mennesket utviklet abstrakt hjernevirksomhet på grunn av rusopplevelser, særlig de hallusinogene.) Saken er uansett at det finnes stor varians der ute. Hjernevirksomhet betyr ikke det samme for alle under alle omstendigheter. Strukturert tenkning er for eksempel noe annet enn den typen “bevissthetsstrøm” som de fleste lever med til hverdags. Dette siste er drømming, ikke tenkning. Når det gjelder generell vanskelighetsgrad så er det omtrent på nivå med å lære seg å danse, gitt at man ellers har de nødvendige fysiske forutsetningene for å drive med dans, men disiplinert tekning er noe som må læres. Det er ikke noe naturtalent mer enn det å kunne spille piano, og omtrent like “rettferdig fordelt” i forhold til hvor enkelt man synes det er å lære det, samt hvor gøy det er å drive med øvelsen.

Kritikk er nøkkelordet, og kritisk tenkning er den kunsten vi snakker om. Som alle vet kreves det en formidabel kraftanstrengelse å komme seg inn i den labyrinten som er Nietzsches tenkning (og en enda større innsats for å slippe ut igjen), men vi skal igjen minne om at Nietzsche på en måte forutså elektrisk fuzz-musikk av typen hard rock og heavy metal. Han etterlyste jo en teopati – “gudsopplevelse” – som i eldre tiders religiøse opplegg handlet om “mysteriene”, men på en håndfast og fysisk måte. Kontakten med denne siden av menneskenaturen var etter Nietzsches mening gått tapt i den industrielle revolusjon, de nye vitenskapene — og hele “opplysningstiden” mer generelt sett. Dette er bakgrunnen for hans spissformulering Gud er død. Den rasjonelle fornuften kverket ham. Imidlertid medfører dette et “hull i sjelen” som folk typisk fyller med rusgifter og all slags uansvarlig atferd ellers. De føler et savn men de vet ikke hva det er. Nietzsche kalte dette nihilisme og postulerte at det er en naturlig konsekvens av at Gud er død. Hvordan skal man plugge igjen hullet? Hvordan skal man motstå den naturlige tendensen til å utvikle seg i retning av kynisk grinebiter og hatefull misantrop? Svaret er at man behøver en ørgasme. Ørene tar hånd om saken, eller rettere sagt, de sjaltes ut på grunn av sonisk metning slik at huden tar over “lyttesansen” og fremkaller en fysisk følelse av at musikken “dunker inni deg” heller enn noen intellektuell og/eller analytisk tilnærmelsesmåte. Det er ikke så helt enkelt å forklare, men alle vet at det typiske publikummet som trekkes mot hardrock, svartmetall og resten av bøtteballetten også er de enkleste klientene å forholde seg til fra synsvinkelen til de som arrangerer konserter, festivaler og denslags. Hvorfor er det slik? Det enkle svaret er at måten de erfarer musikken på er hva som gjør dem slik. De får utladning, utløsning eller hva man skal kalle det. Katarsis. Den overveldende negative reaksjonen noen får av “bråkemusikk” er fordi de kan føle intuitivt at det er meningen de skal bli overveldet og “miste seg selv” i denne veggen av lyd. Og de reagerer med å gjøre kraftig motstand. De skjønner ikke greia. Det kanskje til og med skremmer dem.

Som jeg alltid sier: Det vi kaller sivilisasjon er ikke et privilegium vi har oppnådd. Jeg betrakter det heller som en degenerativ psykiatrisk sykdom. Hvis vi en gang var rusede aper og dette var grunnlaget for ytterligere mental kompleksitet, så er vi ved dette tidspunkt sinnssyke aper, som har gått helt fra konseptene i forhold til “vår sanne natur” og alt det der. Vet du for eksempel at nanoplast – altså svært små partikler – er en allestedsnærværende form for svevestøv nå for tiden? Forskerne har regnet ut at vi puster inn omtrent et kredittkort i uka når det kommer til statistisk gjennomsnittlige mengder i global skala. Plastose er et nyord i samme kategori som silikose, asbestose og andre konsekvenser av uforsiktig omgang med “uren luft”. Det betyr med andre ord at noen rammes hardere enn andre, men alle rammes i noen grad av denne postmoderne problemstillingen. Det finnes omtrent ti ganger så mye plast i verden – målt i tonnasje – som den samlede kjøttvekt av alle levende mennesker. Vi vet at dette er et horribelt problem av verste sort, men vi fortsetter med det likevel. Jeg tror ikke det er noen enkel oppgave for noen å telle hvor mange plastgjenstander de har i sin umiddelbare nærhet for øyeblikket, men vi bør kanskje filosofere litt over at all denne plasten har tilkommet siden på 1950-tallet. Plast eksisterte rett og slett ikke før dette, ihvertfall ikke i noen kommersiell bruksforstand. Men nå regnes dette materialet altså som uunnværlig. Hva skal man si? Velkommen til plastalderen. Den ligner ikke på steinalderen, selv om vi alle – rent teknisk sett – fortsatt er “steinaldermennesker” av natur. Det er frivillig hvordan man ønsker å se disse tingene. Man kan til og med velge å se helt bort fra dem. Jeg anbefaler imidlertid den komiske tilnærmelsesmåten. Det er latterlig, mer enn det er tragisk. På den ene hånd vet vi mer om universet og alle ting enn noensinne tidligere, men på den annen hånd er forurensning, forsøpling og ressursuttømming i ferd med å kverke oss alle — uten noen annen grunn enn at dette “lønner seg” for noen få, på kort sikt. De fleste som sitter med den reelle makten i verden – politisk, finansielt, kulturelt og alle andre vis ellers – befinner seg i aldersgruppen 50-70. Tenk over saken. De har jo ingen fremtid. Bare fantasier og spøkelser fra “gamle dager”.