Det foregår en litt komisk metadebatt – blant annet hos Kvinnefronten – i forhold til om det heter objektivisering eller objektifisering. Skal man skrive V eller F? Ingen stor sak for de fleste, men man bør kanskje komme seg over akkurat den humpa i veien før man begir seg inn i selve debatten. Selv har jeg åpenbart satset på objektivisering – med V – på grunn av at såpass mange ord som har med “objekt” å gjøre fortsetter videre med V som neste konsonant at jeg ser ikke helt hvorfor ikke dette ordet også skal gjøre det. Kanskje de synes det er artig å skrive ord som inneholder bokstavsammensetningen “fisering”? Inntil noen kommer med en bedre forklaring velger jeg å tro at dette er saken. Mens vi driver og finpusser på ordene kan vi forresten også legge til at det er en ontologisk forskjell mellom objektivisering av kvinnekropper og kvinnekroppen. Forskjellen på ubestemt form flertall og bestemt form entall i akkurat dette tilfelle – R eller N – skjuler en avgrunnsdyp forskjell mellom hva man egentlig snakker om. KvinnekroppeR er sånt som kvinner hver især bruker for å bevege seg rundt i terrenget mens kvinnekroppeN er et platonistisk ideal. Objektivisering av det ene er noe vesensforskjellig fra objektivisering av det andre. Når man objektiviserer en kvinnekropp som faktisk er i daglig bruk og som tilhører noen så begår man en annen type handling enn når man objektiviserer et drømmesyn, i form av et “idealisert” kvinnebilde som man bruker til å “måle” de enkelte kvinner opp mot. Ingen av delene er gode ting, men det ene er i praksis verre enn det andre for de som blir utsatt for det.
Det handler om at Narvesen skal slutte å selge pornografisk orienterte trykksaker i butikkene sine. Dette er imidlertid ikke noe de som eier Narvesen – Reitangruppen – gjør av idealistiske eller politiske årsaker, det handler bare om at markedet for disse trykksakene har flyttet seg over på nettet — og Reitangruppen har etter alt å dømme ingen planer om å etablere seg som nettpornografer. (De som ønsker en dyptgående analyse av nettporno bør søke etter en serie – på engelsk – om temaet som nylig ble laget som podcast av Financial Times.) Det har jo lenge foregått en “kamp mot all porno” hos diverse politiske aktivister som legger vekt på “kvinnesak” i Norge. Jeg vet ikke om de selv føler at de har oppnådd noe, men fra min synsvinkel virker prosjektet like håpløst som “kampen mot narkotika”. Porno på nettet har jo forlengst åpnet alle kraner i alle tenkelige og utenkelige retninger i forhold til det psykologer kaller “seksuelle objektsvalg” — hvorav kvinners attributter bare er èn av mange mulige fetisjer. Riktignok den vanligste men man må være evneveik for å tro at det er den eneste. Uansett hva du kan komme på av drøye ting i fantasien din så kan du ta deg bra mye fette faen på at det finnes der ute. Selv velger jeg å trekke opp grensene ved om de som deltar i opplegget er voksne og samtykkekompetente individer som deltar av egen fri vilje, og som ikke minst får skikkelig betalt. Misbruk av mindreårige og grov økonomisk utnyttelse av “modeller” som viser seg frem på nettet under slavelignende kontraktsforhold er så vidt jeg kan se større og alvorligere problemer enn om sleske mannfolk søker på nettet etter “kvinnekropper” de kan se på mens de runker. Hvor lang tid tror du for eksempel det tok fra det aller første fotografi overhodet til det aller første pornografiske fotografi overhodet? Hvis jeg kjenner menneskearten rett – og det gjør jeg jo – så er det mer sannsynlig at vi bør måle dette tidsrommet i timer enn i måneder. Det vil alltid finnes “uanstendighet” der ute, og som en hovedregel er alt både mye større og mye verre enn du tror. Skal de “seksuelt konservative” få bestemme hva de “seksuelt eventyrlystne” skal og ikke skal få lov til å gjøre? Dette er faktisk en svært gammel debatt, hvor det siste og beste argumentet etter min mening ble formulert av psykologen Wilhelm Reich: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn hvor man ikke har seksuell frihet.
Selvsagt blir mennesker utnyttet i sexindustrien, men det blir de da også i for eksempel landbruket og renholdsbransjen, og for stort sett de samme årsaker: Noen vil ha alle pengene, eller ihvertfall mesteparten av pengene, så de gjør alt de kan – lovlig og ulovlig – for å tyne alle andre som er involvert i virksomheten og ellers presse ned alle priser så langt de får til. “Normal forretningspraksis” vil mange kalle dette. Det er ikke vanlig i vår tid å holde seg med “høyere” etiske standarder enn de som er fastsatt gjennom lover og regler, og knapt nok det. Hvor ofte hører man ikke om alskens korrupsjon, juks og snusk? Disse problemene er endemiske i det økonomiske systemet vårt. Både kvinner, menn – og hva man nå ellers eventuelt har der ute av eksotiske kjønnskategorier – rammes av den samme formen for grådighet på den samme måte. Objektivisering er det minste problemet for de som selger seksuelle tjenester på nettet og ellers. De har jo ikke den formen for “intellektuell avstand” til problemstillingen som man bør ha for å gjøre det til et moralsk spørsmål. Uansett hva man mener om dette så er saken at det finnes et betalingsdyktig marked som etterspør diverse seksuelle tjenester der ute. Hvis man ønsker å “rydde opp i all uanstendigheten” – uansett hvordan man begrunner det – så bør man begynne med å etablere alternative opplegg for de som ser på sexarbeid som sitt beste alternativ for å skaffe seg en rimelig inntekt innenfor den lokale økonomien. Det finnes noen få og sære typer som gjør det av ekshibisjonistiske årsaker – de får et kick ut av det – men de fleste som selger sex på markedet for prostitusjon og pornografi gjør det for pengene. Hva skal de ellers gjøre? Hvis du ikke har noe svar på dette spørsmålet har du strengt tatt ikke noe i denne debatten å gjøre. For borgerskapet er dette bare en abstrakt “kampsak” men for de som jobber i felten er dette livets harde realiteter.
