Skuddskog er en metode for å forvalte skog. Metoden har relativt kort omløpstid og benyttes i løvskog med hurtigvoksende treslag som har lett for å danne skudd, som selje, gråor og hassel. Etter hugging lar man stubber stå igjen, hvor det skyter ut nye skudd som kan felles etter noen tiår. Trær i skuddskog kan generelt ikke dø av alderdom da den kontinuerlig nedkuttingen holder treet på et ungdomsstadium, slik at de kan nå enorm alder. Alderen til en stubbe kan estimeres ut fra dens diameter; noen er så store – så mye som 5,5 meter på tvers – at de antas å ha blitt klippet kontinuerlig i århundrer.
(Wikipedia)
De operative engelske ordene er henholdsvis pollarding og coppicing. Ingen av dem brukes i norsk dagligtale, hvor vi som regel kaller det bare “beskjæring” uansett hva den langsiktige planen er. Jeg vet ikke om noen skog i Norge som ligner på for eksempel Epping Forest i Essex, England, som bærer veldig preg av å ha blitt “kraftig beskjært” gjennom mange hundre år, men det er ganske vanlig i diverse parker og hager, både private og offentlige. De fleste har sett noen eksemplarer av den typen trær som har et fåtall grove og knudrete “grener” som danner en børsteaktig myriade av nye skudd hver vekstsesong, men disse klippes alltid ned igjen sent om høsten. Dette kalles “pollarding” mens det heter “coppicing” når treet skjæres helt ned til stubbenivå. Begge deler antas å være eldgammel praksis som folk har holdt på med siden den eldre steinalder, det vil si lenge før mennesker drev med jordbruk, sånn som vi definerer dette nå i dag. Årsskuddene fra slike trær er jo svært nyttige til diverse flettverk som man ønsker å lage i mange slags sammenhenger. Du klarer normalt sett ikke å drepe treet på slik måte, men det forandrer hormonbalansen – auxiner – i planten (det gjelder stort sett alle planter som man “påvirker” til å gro på andre måter enn de gjør helt av seg selv) og fremprovoserer massiv fremvekst av nye ungskudd når man kutter bort toppen.
Det er litt omdiskutert både eksakt når og eksakt hvorfor “den neolittiske revolusjon” skjedde; det vil si overgangen fra det vi kaller den eldre steinalder, som var preget av et omstreifende liv som jeger og samler, til den yngre steinalder når en bofast livsstil som jordbruksbonde ble det normale. Vi kan trygt si at denne debatten inneholder både høner og egg, men liten enighet om “hva som kom først”. Dette ser for meg ut mer som et psykologisk spørsmål enn noe fagmessig og saklig. Selv betrakter jeg jo fenomenet sivilisasjon som en degenerativ mental sykdom, men for andre er det operative ordet “fremskritt”. Ingen av oss kan si med sikkerhet hvor “sivilisasjon” kommer fra i utgangspunktet, men min forklaring er den som krever færrest bevegelige deler for å stemme: Det handler om fyll. En kult av alkohol. Man er nødt til å være bofast for å få dreis på alkoholproduksjonen. Og uansett hva man pleide å være så vil man bli mindre stødig i både ganglag og tenkning hvis man på vanemessig grunnlag heller i seg betydelige mengder alkohol. Derimot vil det være både til trøst og tilfredsstillelse hvis man tukler med oppgaver tilknyttet planter, jord og husdyr mens man er fyllesyk, som man selvsagt er hele tiden hvis man drikker hele tiden. Alle vet hvordan greia virker. Det tar et par dager å få en hard kule helt ut av nervesystemet igjen. I mellomtiden er det best å holde på med noe som ikke krever skarpe sanser og et stødig håndlag. Det materielle grunnlaget vi må se etter for å bevise hypotesen min er sånt som egner seg for fremstilling av alkoholholdige drikkevarer i ganske stor skala. Dette er forsåvidt i overensstemmelse med “festhypotesen” som tillegges antropologen Brian Hayden, bortsett fra at han fokuserer på de politiske aspektene av festlige arrangementer, mens jeg ser på medisinske årsaksforhold. Selve fenomenet rusmidler er sannsynligvis hvor gammelt som helst, mens fyllefester i stor skala ser ut til å ha en ganske skarpt avtegnet begynnelse, men foreløpig ingen slutt. Menneskehetens livsstil er fortsatt dominert av alkohol — og/eller diverse andre ting som “erstatter” alkoholens sosiale funksjon (selv om det å “drikke sammen” er noe som vanskelig lar seg reprodusere på annet vis).
Våre moderne idèer om religion er litt forkvaklede. Det vanlige er å assosiere det med “de tingene folk tror på” mens hva det egentlig burde handle om er de tingene folk holder hellige. Hvor går grensene deres? Den typen ting. Det viser seg jo til stadighet at “det folk tror på” går ut av vinduet ganske brennkvikt når folk skal bevise hva de er og står for på et praktisk handlingsplan. For tiden virker det vanlig å samle seg i spesielt “hellige rom” for å vise sin respekt for Gud, eller noe, foran resten av forsamlingen som man føler seg på bølgelengde med, men mindre om hva man faktisk gjør, i forhold til seg selv, sin egen kropp og skaperverket forøvrig. Det hjelper lite hvor from man er i forhold til den symbolske tilstanden av tilgjort fyllesyke vi kaller gudsfrykt når man ikke viser selv den mest elementære respekt for den verden man må anta at Gud har skapt hvis man overhodet opererer med fenomenet “Gud” i tekningen sin. (Vi ser for prinsippets skyld bort fra diverse varianter som zoroastrisme, jainisme, gnostisisme, nyplatonisme, og så videre, hvor “verdens ondskap” regnes som et personlig, selvstendig og “aktivt” fenomen som man må forholde seg til.) Økologisk tenkning bør i prinsippet følge som en logisk konsekvens av gudstro, gitt at man lever i en verden som Gud har skapt. Man er jo selv en skapning også. En ganske snål skapning, men ikke desto mindre noe som Gud har laget og plassert her på jorda. Det er uansett vanskelig å ta folks angivelige religiøsitet på alvor når de oppfører seg som djevler. Det er poenget mitt her. Din religion viser seg i hva du holder hellig. Resten er bare prat. Jeg peker nok en gang på det Nietzsche mente med å si at Gud er død. Det handler ikke om ateisme, som strengt tatt er den ærligste måten å forholde seg til religion i vår tid, men om hvor man drar opp grensen mellom det akseptable og det uakseptable. Ateister har i det minste et “rom av frihet” hvor det lar seg gjøre å diskutere etiske elementer under andre auspsier enn “gudsfrykt”. De forstår at de står selv til ansvar for alt de gjør, og at ansvaret ikke handler så mye om hva “Gud” eventuelt må ha gitt beskjed om i den ene eller den andre boken, men om hvordan de forholder seg til omverdenen, miljøet og andre mennesker. Er dette komisk eller tragisk? Jeg vet ikke. Du kan velge selv.
