Jeg kan ikke skjønne annet enn at det kortest mulige svaret må være “en jobb man liker” — uansett hva dette betyr på praktisk detaljnivå. Har det noe med penger å gjøre? Bare til en viss grad. I utgangspunktet er jo hele poenget med å jobbe at man tjener penger. Man ville helt sikkert ha gjort ting også hvis man ikke behøvde å tjene penger, men det ville sannsynligvis vært helt andre ting. Hvis man ikke er bundet av prinsippet om lønnsomhet vil man utvikle andre beslutningsmekanismer for hvordan man skal bruke sin levetid. Folk ender uansett alltid opp med et personlig system for å sortere nødvendigheter fra trivialiteter, basert i egne ønsker og behov. Eller interesser om du vil. Du vet. Sånt som man helst driver med på en god dag, uten å bli forstyrret av andre hensyn enn at dette er hva man liker. Det er ikke noe poeng i å stille opp generelle eksempler fordi folk er så forskjellige at vi kommer aldri til å bli ferdig med å skrive liste, men i mitt eget tilfelle ville jeg uansett ha holdt på med å “lage ting” – i håndverksmessig forstand – jåsse rundt i skogen og det ene med det andre, men kanskje med (enda) mindre kommersiell fokus, altså i hvilken grad tingene jeg lager er salgbare. Nyttige kommer de jo uansett til å være.
Imidlertid tror jeg ikke at mitt syn på hva som er “en god jobb” er typisk blant folk, ihvertfall ikke i de såkalte lavtlønnsyrkene. Ingen velger å bruke sin levetid på å vaske i et kontorlandskap eller sette ut hyllevarer på supermarkedet i en virkelighet hvor det å tjene penger ikke er det fremste av alle motiverende prinsipper. Ikke desto mindre ville de ha gjort noe. Det er ekstremt unaturlig for mennesker å ikke ha lyst til noe, å bare ville være hjemme og sove mest mulig, eller i prinsippet en “fangetilværelse” hvor alt handler om distraksjoner mens man venter på at tiden skal gå. Jeg vil karakterisere det som et psykiatrisk syndrom. En livsstilssykdom i samme kategori som fedme. Selvsagt har vi alle ulike disposisjoner i de fleste målbare retninger, men eksistensiell defaitisme er noe innlært. Det er ikke et naturtalent. “Lysten til å gjøre ting” er jo kodet inn i selve menneskekroppens struktur, i det aller minste i form av nysgjerrighet og trangen til å utforske omgivelsene. “Virkelyst” er et ord folk ofte bruker når det klør i fingrene og brenner i ræva; man har bare lyst til å sette i gang med et eller annet — og det er først og fremst denne artsegenskaper som gjør at jeg kaller oss tukleaper. Bare se på småbarna. Alt handler om å tukle med det de finner. De behøver ikke verken mål eller mening. Det skjer helt naturlig. (Hvilket selvsagt er årsaken til at vi har fenomenet barnesikring for diverse ting som befinner seg i småbarnas arbeidshøyde.) Dette er så å si selve motoren i “det menneskelige”. Siden baller det på seg.
Filosofisk sett er det et dybdeproblem når samfunnet utdanner flere advokater enn ingeniører. La oss kalle det dekadanse. Jeg mener ikke spesifikt akkurat de to yrkene, men de fungerer bra som metaforer for problemstillingen. Vi kan for eksempel også si at flere akademikere enn håndverkere representerer det samme fenomenet. Fra min egen tid i jyplingalderen husker jeg at “en god jobb” var assosiert med “mere utdannelse” nesten i en hvilken som helst retning. Jeg antar det er slik ennå. Hva er forholdstallet mellom murere og psykologer? Det vet jeg ikke, men jeg vet at folk henvender seg til disse to yrkene for å kjøpe tjenestene deres med forskjellige grader av desperasjon. For å vende tilbake til der vi startet: Det at man må ha en advokat betyr noe helt annet enn det at man må ha en snekker. Begge deler handler i utgangspunktet om noe slags “trøbbel” men på ulikt grunnlag og innenfor vesensforskjellige strategiske rammebetingelser. Hvorfor er det så mange som tror det er en “god jobb” å være advokat? Folk reagerer jo typisk forskjellig overfor unge mennesker som sier de studerer jus enn hvis de presenterer seg som lærling i en håndverksbedrift. Hva eksakt er det som gjør advokater mer respektable? Jeg tror vi er nødt til å se litt på noen svært gamle fordommer om hva som er fint folk og hvordan dette fungerer. Noe av det mest komiske med Marx er hans åpenbare forakt for landbruk, og da særlig de som “lever fra hånd til munn” i henhold til selvbergingsprinsippet. Marxisme fungerer bare i en kontekst av modernitet. Også nyliberalismens fremste åndelige guru og leder – Friedrich Hayek – er fundamentalt opptatt av “friheten” som ligger i å være en markedsaktør, om enn på aller laveste nivå, det vil si at man ikke har annet å selge enn arbeidskraft. Hierarkisk sett er jo dette bånn i bøtta. Du vet. Når man bare må ta det man kan få. Det er ikke mange jobber å velge mellom — og penger må man uansett ha. Tanken er sannsynligvis at mer utdannelse vil gi flere – og bedre – valgmuligheter.
Etter hva jeg hører kan man tjene helt absurde beløp som fisker nå i våre dager, selv om “en jævla fisker” fortsatt er et skjellsord som gir en slags mening blant folk. Jeg tror det er meningen å henvise til at yrket ikke er sofistikert nok, uansett hvor mye penger de eventuelt håver inn på virksomheten. Fine yrker får deg ikke til å svette. De er ikke skitne eller farlige. Man behøver ikke å forholde seg til materie. Fine yrker har et åndelig element ved seg. Kompetansekravene er først og fremst intellektuelle av natur. Man behersker sin verden ved hjelp av “styringsverktøy” som i beste fall bare handler om bokholderi. I verste fall er det meningsløst fordyrende babbel som ingen tjener noe på, bortsett fra akkurat de som jobber med å notere kruseduller på det lille skjemaet sitt. Generelt sett kan vi si at hva som er “viktige jobber” har nøye sammenheng med hva som er normalt i samfunnet; til forskjell fra hva som er naturlig. (Disse to henger jo ikke alltid godt sammen.) For eksempel fikk vi en interessant perspektivforskyvning under pandemien, da alle de normale “samfunnshjulene” ble skåret ned til det aller mest essensielle; altså renovasjon, helsefag, matvareforsyning og så videre. Alle andre måtte holde seg hjemme. Dette kom ikke som noen overraskelse for meg. Jeg har ingen illusjoner sånn sett. Imidlertid tror jeg dette medførte litt tdeologisk åndenød på den politiske høyresiden, hvor det å systematisk utnytte andre folk er det gjeveste de vet. Ingen kan være mer respektable enn de rike. Selve det at de har mye penger betyr jo at de “har gjort noe riktig” slik at markedet har belønnet dem. Halleluja. Den beste puddingen er den de fleste vil ha. Etterspørsel er beviset. For de som har slik legning var nedstengningen av samfunnet det største overgrepet mot frihet de noensinne har opplevd i sin levetid, ihvertfall i henhold til de kriteriene de bruker for å definere begrepet frihet; altså uhindret adgang til markedet. Derfor er det fortsatt en “snakkis” i slike miljøer. Fascisme støttes først og fremst – nå som for hundre år siden – blant de som bare befinner seg en generasjon eller to unna det å være den aller “laveste” form for arbeiderklasse, eventuelt bønder og fiskere. Mange har lagt ned mye slit for at barna deres skal kunne få utdannelse, gode jobber og det ene med det andre. De har noen slags genetisk hukommelse som trigger dem i forhold til begrepet fattigdom. De forbinder det med folk som må ta de verste jobbene som finnes fordi dette er alt de kan få. Det er ikke sant at fascisme utgår fra arbeiderklassen, selv om opplegget ikke kan fungere uten deres støtte. Det er småborgerne som først og fremst føler at de har noe å tape på “sosialisme”, fordi de har kjempet hardest for å klatre på rangstigen. Eller altså kort fortalt, de som i praksis selv er arbeiderklasse – ikke minst fordi de fortsatt står i lønnsarbeid – men de føler det ikke slik. De er jo middelklasse nå.
