Begrepet den tredje verden har for det meste falt ut av bruk. Opprinnelig var idèen vagt forbundet med “tredjestanden” i Frankrike, hvor den første verden selvsagt er det kulturkomplekset vi kaller vesten og den andre besto av kommuniststatene, slik at røkla ble sett som byttedyr for de to store, altså netto råvareleverandører som ble “holdt nede” ved hjelp av finansielle triks og trusler om militærmakt. På den tiden var det mye snakk om utviklingsland og bistand, men på en overbærende måte, som om befolkningen i “den tredje verden” hovedsaklig besto av barn eller idioter som ikke selv var kompetente til å styre. Konseptuell bevisførsel til støtte for dette synet var et utvalg av aldeles latterlige afrikanske diktatorer og latinamerikanske juntaer. (“Junta” er spansk og betyr noe sånt som “sammenslutning”, ofte av militære offiserer.) Vi som husker 1980-tallet husker også hva slags snakkis denne “tredje verden” pleide å være — men mye av grunnlaget for slik blokktenkning bortfalt vel da Sovjetunionen kollapset, noe som kom både brått og uventet. Tsjernobyl var vardøgeret, men ingen forsto dette den gangen. Warszawa-pakten fremsto som en monolittisk supermakt helt til det siste, selv om det fantes sprekkdannelser. Opplegget hadde forsåvidt vært ustabilt og urolig hele veien, så det var ikke noe unormalt med diverse undergrunnsbevegelser og motstandsgrupper, men ingen hadde trodd at hele mannskiten bare skulle implodere slik det skjedde.
Den kalde krigen startet på mange måter allerede før Hitler var død, atombombene var sluppet over Japan, og den mest intense konflikten verden så langt hadde sett ble brakt til opphør. Jeg har aldri hørt noen karakterisere den andre verdenskrig som unødvendig, gitt hva som foregikk den gangen. Uunngåelig er et mer nærliggende ord. Både Ferdinand Foch og John Maynard Keynes spådde det som kom, men på svært forskjellig grunnlag. Foch tenkte militært, mens Keynes tenkte økonomisk. Foch syntes at tyskerne ikke ble tynt nok etter den første verdenskrigen, mens Keynes mente at de ble tatt alt for hardt. Hvis man tenker gjennom saken innser man jo at tyskerne er et ganske vagt begrep. Hva betyr det? Alle menn, kvinner, barn og andre variabler? Kollektiv skyld er ikke noe holdbart juridisk begrep — og moralfilosofisk sett er det selvmotsigende. Skyld er alltid en individuell variabel. I ettertid går det sikkert an å si at man ble “tatt av stemningen” og det ene med det andre, man lot seg rive med av det som skjedde, men det er ikke til å komme bort ifra at man valgte selv å delta i opplegget, selv om det eneste man teknisk sett gjorde besto i å holde hodet lavt og late som ingenting. Når man påfører noen kollektiv skyld ligger det også i sakens natur at man påtvinger dem kollektiv identitetsdannelse. Vanlige tyskere hadde god nok grunn til å føle seg forbitret over hvordan Tyskland ble behandlet den gangen. Selvsagt ser man alt på en helt annen måte i etterpåklokskapens lys, men når skjer det noensinne at dette med sanksjoner, boikott, straffemulkt og så videre rammer de på toppen? Det går alltid verst ut over de som allerede har det dårligst. Vi ser jo også at det var dette som mer enn noe annet enkeltelement åpnet veien for en begavet demagog som Adolf Hitler. Misnøye er en sterk politisk kraft den dag i dag. Vi vet at det går i praksis ikke an å true, skremme, tvinge eller på andre aggressive måter “overtale” folk til å oppføre seg på måter de ikke selv ønsker. Ikke engang om du betaler dem generøst vil du få noe mer enn skuespill. Enhver autoritær leder sitter til enhver tid på en bombe, så å si. Machiavellis mest beryktede sitat om “realistisk maktpolitikk” er dette med at man stiller seg bedre til hvis man er fryktet enn hvis man er elsket, fordi folk er typisk mer lojale mot frykten sin enn mot det de elsker. Men Machiavelli levde for 500 år siden. Forholdene er annerledes nå i dag. Maktmidlene er helt annerledes.
Det finnes de som snakker om “kollektive traumer” men jeg er litt på gjerdet når det kommer til denslags. Det virker rimelig å si at bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya i 2011 utgjorde noe slags kollektivt traume for alle som identifiserer seg som “norske”, fordi ingen hadde sett noe sånt komme. Sjokket var betydelig. Mange har fortsatt ikke prosessert hendelsene. På den annen side synes jeg ofte at de definerer det alt for tykt. Det er for eksempel ikke traumatisk å sitte fast i rushtrafikken, selv om jeg absolutt går med på at det er stressende, frustrerende, og så videre, og i så måte uten tvil psykiatrisk skadelig over langen. Men det er liksom litt for enkelt å unnslippe denne plagen til at det teller som “impact” som man selv ikke kan kontrollere på noe vis. Det ligner mer på selvskading. Naturligvis er det ubekvemt å legge om livsstilen sin, men det har ingen særlig høy vanskelighetsgrad heller. De fleste får det til hvis de virkelig vil. Hvilket bringer oss tilbake til Tyskland. Ihvertfall frem til 1938 var det mulig å forlate landet for de som så hva som var i ferd med å skje, noe mange da også gjorde. Når man studerer dette materialet på trygg avstand virker det vanskelig å forstå de som ikke stakk fra stedet mens de ennå kunne. Hva tenkte de? At de bare kunne “jobbe seg gjennom” vanskelighetene etterhvert? Det må jo ha vært noe sånt. Eventuelt at frykten for en usikker fremtid på rømmen var større en frykten for en usikker fremtid under naziregimet. For de la jo ikke akkurat skjul på hvem de anså som fiender og “uønskede elementer” forøvrig. Propagandaen var øredøvende. Eksemplene på grov vold og trakassering på gatenivå var mange. Folk må jo ha snakket sammen. På den annen side, hvor skulle man liksom reise? Etter overfallet på Polen i 1939 var tiden ute for trygg trafikk i Europa. Diverse “produsenter av innhold” på nettet avholder noen ganger missekåringer, hvorav tittelen “verdens verste terrorstat noensinne” tydeligvis henger høyt. Det virker i utgangspunktet ukontroversielt å si at tyskerne vinner, konkurransen er nedlagt, vi behøver ingen flere slike data, men ikke alle ser ting på den måten. Tyskere er for eksempel et litt abstrakt begrep i Kongo, hvor folk derimot har litt av hvert å si om belgiere. Fra Kongo ser Belgia ut som “den store satan”. (De som ikke vet hvorfor kan lese seg opp på nettet.) Imidlertid klarer jeg ikke å komme på noen andre som setter Belgia på topp i denne kategorien. Britene står imidlertid sterkt. Tyskerne er allerede nevnt, men andre land som blir foreslått er – selvsagt – USA og Israel, særlig i kombinasjon. Jeg ser det som litt poengløst å diskutere med folk som sier at de hater den og den på slikt og sånt grunnlag, fordi dette handler aldri om “argumenter”. Man kan bare ta det til etterretning, bokstavelig talt. For det er jo kjekt at de sier fra, forsåvidt, så vet man til en viss grad hvor man har dem i slike spørsmål.
Er det rimelig å snakke om kollektiv skyld etter kolonitidens overgrep; slaveri, folkemord og det ene med det andre? Mange synes det, mens andre protesterer på det mest indignerte. De har jo ikke gjort noe galt. Kan man klandre en tysker som er født i 1965 for noe Hitler gjorde mer enn tyve år før de overhodet ble født? Det virker ikke rimelig, for å si det forsiktig. Det går heller ikke an å si at “hvite mennesker” sto bak kolonitidens slavehandel og utnyttelse, selv om dette teknisk sett er en korrekt generell beskrivelse av utseendet til de fleste av dem. Vi vet jo at det finnes kjeltringer av enhver form og farge der ute. Det er ikke hjelpsomt i forhold til problemets faktiske fysiske bestanddeler å introdusere en rasistisk forklaringsmodell. Det virker bare avsporende på enhver saklig debatt. Status som skyldig er som sagt alltid en individuell variabel. Hvis man ikke er verken gjerningsmann eller medsammensvoren på noe vis så er man jo heller ikke skyldig i noe av det gale som har skjedd. Man kan eventuelt anklages for “feighet” fordi man var kuet av frykt, men dette virker også litt for drøyt. Folk hadde god grunn til å frykte naziregimet. De var ikke gode å ha med å gjøre hvis man fikk dem etter seg. Det pleide heller ikke å ende bra for de som konfronterte konger og andre maktskikkelser under kolonitiden. Jeg synes ikke fryktsom unnfallenhet gjør noen skyldig i noe. Grunnen til at vi deler ut heltemedaljer er jo fordi det er langt mellom sånne typer. De fleste “vil ikke ha noe bråk” så de erklærer seg nøytrale, selv om det ikke egentlig finnes noen nøytral posisjon. Dette er i seg selv verken overraskende eller særlig klandreverdig. Så lenge de ikke stiller seg aktivt på fiendens side er det heller ikke noe problem. Man må bare trekke på skuldrene av det. Folk er folk. Ikke forvent for mye, så går det nok bra skal du se. Poenget med å bedrive moralsk databehandling av historiske forhold er ikke så mye å “korrigere” noe som å lære seg elementær mønstergjenkjennelse i praksis. Hvor er innslagspunktet for menneskelig ondskap? Hvordan kan man stanse disse kreftene før de infiserer samfunnet og kommer ut av kontroll? Hannah Arendt ble berømt for å ha introdusert begrepet banal ondskap, som nærmest består i bevisstløshet overfor hva man er med på, eventuelt aktiv psykologisk fornektelse av realitetene. Beskrivelsen ble første gang brukt om Adolf Eichmann, som var en pregløs byråkrat i nazisystemet. Som person var han det vi kaller en “anal retentiv” småborger, typisk bare opptatt av sin egen lille verden, og med digre skylapper på i forhold til “det store bildet”. Du vet. En sånn som bare passer jobben sin og gjør som han får beskjed om. Eichmann var på ingen måte det noen ville kalle en “mordertype” – kanskje sånn som man forestiller seg sadistiske vakter i konsentrasjonsleire – men tvert imot en hedersmann etter enhver normal målestokk for denslags, ihvertfall i fredstid.
Etter de grusomme hendelsene i 2011 fremkom det etterhvert at selv om gjerningsmannen planla og gjennomførte handlingene sine alene så var han sterkt påvirket av demagoger på nettet. Mange – inkludert han selv – pekte på bloggeren Fjordman, som så vidt jeg har skjønt agiterte til fordel for replacement theory, eller “det store befolkningsskiftet” som angivelig foregår i vesten, styrt av en “konspirasjon” av liberale venstrepolitikere som angivelig ser på “mennesker fra den tredje verden” – særlig muslimer – som mer medgjørlige, enklere å manipulere, eller kanskje bare rett og slett dummere enn den på alle måter overlegne hvite rasen (som må ødelegges fordi de ellers ville forlange frihet og stille seg på barrikadene til fordel for sine rettigheter). Det var derfor Utøya ble valgt. Sosialdemokratiet har alltid vært den ideologiske hovedfienden til nazister. Sånn har det vært siden Weimarrepublikkens dager. Det var definitivt meningen å ramme Arbeiderpartiet rett i hjertet ved å gå etter barna deres. Så kan man sikkert si at Fjordman aldri ønsket at noe sånt skulle skje, som sannsynligvis er “objektivt sant” i den forstand at denne tosken neppe noensinne skjønte hva slags farlige krefter han tuklet med, og det samme gjelder den dag i dag for denne kategorien av demagoger, enten de er bloggere eller noe annet. La oss for et øyeblikk være litt nyliberalistiske og antyde at det handler om markedskrefter. Når man jobber for å etablere en “etterspørsel” så vil det ad metafysiske prosedyrer snart komme tilsvar. Noen vil før eller siden bestemme seg for at nå har det vært nok prating, nå er det på tide å få jobben gjort. For alle praktiske formål spiller det liten rolle om det er “psykiatriske avvikere” vi snakker om, fordi det handler ikke så mye om avviket i seg selv som hvilken retning det tar under de formene for inspirasjon som vedkommende finner. Hva er det normale i sånne miljøer? Det er jo mer enn bare litt ironisk at de høyreradikale snakker såpass mye om ytringsfrihet når sannheten er at de må ha politivakt under seansene sine, for ellers ville de blitt banket opp og kjeppjaget fra hvor enn de prøver å etablere seg. Eller har alt dette blitt så normalisert nå at ingen bryr seg lenger om de skjulte oppfordringene til ufred som ligger i en stadig insistering på dette fiendebildet? Jeg minner om at det for tiden er – unnskyld uttrykket – kosher politikk i Israel å snakke høyt om alternative måter å en gang for alle “kvitte seg med palestinerne”. En etter alt å dømme vilkårlig person som ble intervjuet “på gata” i en nyhetskanal mente at Europa må ta imot dem på et humanitært grunnlag, “fordi de skylder jødene såpass” og vedkommende kunne ikke se noen annen vei til fred i regionen. Palestinerne må bort. Hva skal man tenke om dette? Jeg ser ikke umiddelbart hvordan det vil bli noen suksess å repatriere et ukjent antall palestinere – minst to millioner – litt sånn her og der i et antall europèiske land med vilje og evne til å tackle en slik utfordring, hvorav vel bare Spania har uttalt noe som helst, og selv de har bare sagt at det kan bli aktuelt å bosette flyktninger i fraflyttingsstrøk på den spanske landsbygda, uten å mene noe mer med dette enn at det er noe som går an å gjøre. Det er ikke noen plan. Ingen politiske partier har programfestet noe sånt.
Ved dette tidspunkt er internettet godt etablert som det dominante kommunikasjonsmiddelet i global målestokk. Det er relativt uproblematisk å etablere dialog i sanntid – altså det begge erfarer som “her og nå” – med mennesker hvor som helst i verden. Det er en litt vanskelig, og kanskje også en poengløs øvelse, å fantasere om hvor jeg ville vært og hva jeg ville gjort “dersom ikke nettet fantes” — men vi kan i det minste si at jeg ville ikke ha møtt mange interessante typer jeg først kom i kontakt med på dette viset, som sannsynligvis også er det alle andre har å si om det saken. Ting ville definitivt ha vært “annerledes” men det er uråd å spekulere rundt detaljene. Selv de som er lite på nettet blir jo indirekte påvirket fordi alle andre rundt dem typisk får alle nyhetene sine – og alt annet som de snakker mye om – over nettet. Vi snakker i realiteten bare om minutter før noe tilstrekkelig sensasjonelt – enten det er løgn eller sannhet – har vært “jorda rundt” og fremkalt både den ene og den andre typen reaksjoner over hele linja. Som alle vet kan dette gå alle veier. Det henger til syvende og sist på alle individers evne til å “sortere informasjon”, som på ingen måte er noen rettferdig fordelt karakteregenskap. Folk er villige til å tro på alt mulig slags vås så lenge det “bekrefter” noe de “føler”. Siden tilkommer den vanlige lysten til å slarve og slurve om “ting man har hørt” som virker spennende eller på andre måter oppmerksomhetsverdig. Det finnes svært mye hat der ute, men som regel på en uryddig måte. Folk har ikke typisk god greie på sine egne psykologiske mekanismer (selv om de som lever i et parforhold som regel får høre mye om det) og enda mindre lyst til å erkjenne at de i det store og hele ikke aner hva de snakker om når det kommer til selve saken. Alt de har er et sett med følelsesbaserte konsepter som verken er her eller der i forhold til den objektive virkeligheten. Dette gjelder uansett hva slags “sak” det er snakk om. Uansett tid, sted og omstendigheter ellers. Bare svært disiplinerte individer klarer å sortere mellom seg selv, saken og alle andre som eventuelt måtte være innblandet. Det krever lang tids trening å skyve sine egne følelser til siden slik at man kan oppnå et mindre “krydret” syn på saken, men man venner seg til det etterhvert. Meninger har ingen verdi. Hva kan man bruke dem til? Det er i beste fall bare barnslig og evneveikt å gå rundt og “mene” mange ting. Mange snakket lenge om “politisk korrekthet” mens selve problemet etter min mening handlet om holdninger mer generelt sett, eller altså det vi kaller moralfilosofiske problemstillinger. Jeg forstår egentlig ikke hva man bruker dem til, fordi så vidt jeg kan se er det relativt sjeldent at noen handler i samsvar med det de oppgir å være sine holdninger, verdisyn og så videre. Når det kommer til stykket velger de fleste egeninteressen. Så hva er poenget med den falske fasaden?
Å mislede andre med falsk informasjon er en annen type problem enn å lyve til seg selv, formodentlig basert i ønsketenkning om å være “noe annet” enn det man egentlig er. Begge deler er løgn, men vrangforestillinger om selvet er mer patologisk enn selv den ondeste vilje til å obfuskere fakta. Den tidligere nevnte Adolf Eichmann betraktet seg ikke som medskyldig i et historisk massemord hinsides enhver anstendig evne til forståelse. Faktisk så betraktet han hele opplegget som avskyelig, men hvem var han til å stille spørsmål? Det var aldri noen seriøs diskusjon om hvem som var sjefen under det tyske naziregimet 1933-1945, men det var tildels beinhard maktkamp om hvem som skulle være nummer to. Det finnes et knippe kandidater, men Heinrich Himmler var sannsynligvis den “sterkeste” blant dem, siden han var den som kontrollerte regimets sikkerhetsstyrker. Hva vet vi om ham? Blant annet at også han syntes at utryddelsesarbeidet overfor jøder og andre “uønskede elementer” var en fæl jobb, men hvem var han til å stille spørsmål? Man gjorde som man måtte den gangen, og det alle først og fremst måtte var å adlyde føreren uten den minste nøling. Dette var vel forsåvidt noe han hadde til felles med sin klassekamerat Josef Stalin. Det var direkte livsfarlig å “diskutere” med noen av dem, uansett av hvilken grunn. Hvordan oppstår sånne politiske forhold? Jeg ser ikke for meg at det er særlig fremtidsrettet å kritisere visse nålevende diktatorskikkelser heller, la oss si for eksempel Maduro, Putin eller Kim Jong. Men også andre steder i verden er det straffbart å kritisere regimet. Folk risikerer lange fengselsstaffer og det som verre er. Det er dette demokratisk ytringsfrihet handler om. Statens maktmidler skal ikke brukes mot deg bare fordi du ikke liker de som styrer, eller hvordan de styrer, eller noe som helst annet som angår “protest” mot regimet, så lenge man ellers bare argumenterer, uansett hvor klønete man eventuelt formulerer seg. Det er misforstått når folk tror at ytringsfrihet betyr å bli beskyttet mot konsekvensene av alt det dumme man sier i en mer “privat” sammenheng. Ytringsfrihet på nettet er for eksempel et absurd konsept. Selvsagt kan alle si hva de vil, men de må selv ta ansvaret for å holde seg innenfor rimelighetens grenser overfor det generelle publikum. Dessuten er alle plattformene i privat eie, som betyr at de kan sette hvilke regler de vil – med visse unntak – uten at dette har noe som helst å gjøre med konseptet ytringsfrihet. Selv synes jeg at det er dumt, men jeg har på den annen side heller ingen problemer med å forstå poenget når visse plattformer forbyr for eksempel seksuelle temaer, “stygge ord” med videre. Sånt kommer da fort nok ut av kontroll hvis man ikke passer på — og plutselig møter man veggen, slik som nylig skjedde for det som pleide å hete Twitter i Brasil (og som er på vei til å skje også i EU-regionen).
Da jeg begynte å blogge på denne plattformen var oppkjøpet av Twitter en snakkis blant folk. Det så for meg ut som den typen avtaler man gjør i fylla men andre hadde noen tanker. Etter manges mening var det som skjedde at en superrik milliardær kjøpte opp den mest relevante kilden til “siste nytt” for et stort antall mennesker – jeg mener, til og med politiet og regjeringen “legger ut ting” på det som nå har blitt en åpenbar naziplattform – fordi denne milliardæren føler lyst til å påvirke samfunnsdebatten, særlig i USA men han har også uttalt seg om diverse saker i Storbritannia og ellers i verden, Twitter er uansett ødelagt. Redningsløst fortapt. Problemet er bare at det finnes ingen bra alternativ, etter hva de som har peiling på denslags forteller meg. Argumentasjonen ligner i grunnen litt på den man bruker til forsvar for fortsatt utvinning og forbruk av fossile brennstoffer. Det finnes ingen bra alternativer. Vi må gjøre det. Jeg bruker ikke selv Twitter og har heller aldri gjort det, så problemet er litt abstrakt for meg, men jeg hører mange som klager over at det som pleide å være en daglig greie for dem har blitt tilsølt av hemningsløs nazipropaganda som ofte kommer helt fra selveste toppen i selskapet. Der sitter det jo en fyr som er så perverst rik at han har råd til å kjøpe opp hvor mange “nettvenner” som helst. Og han virker ikke helt god. Jeg mener, jeg pleier ofte å si om meg selv at jeg er like sosialt elegant som en blodig kanyle, men jeg er jo for faen et jævla geni sånn sett sammenlignet med han Elon Musk. Han oppfører seg bekymringsverdig. La meg si det slik: Jeg har det man kan kalle en kjeltringnatur. Det strider mot alle mine instinkter å for eksempel “konfrontere politiet” sånn som blitzere typisk holdt på med på 80-tallet. Herregud. Hva er det beste man kan oppnå? Jeg har faktisk litt sympati for politiet. Det er vanskelig å se for seg en verre drittjobb, men det er enda vanskeligere å se for seg at vi ville hatt et bedre samfunn uten de som av varierende årsaker melder seg til sånn tjeneste. Så derfor. Saken er uansett at jeg forholder meg til loven slik en kjeltring typisk gjør: Jeg er vesentlig mye mer nøye med å ikke krysse grensen enn hva en vanlig sivilist pleier å være. Fordi det siste jeg ønsker er å vikle meg inn i noe slags trøbbel med politiet. Etter litt utagerende atferd tidlig i tyveårene oppfattet jeg etterhvert at hvis man ikke vil ha trøbbel med politiet så må man ikke oppføre seg sånn at de kommer for å ta deg. Det kreves ikke noen spesielt høy IQ å skjønne dette, bare at man oppfører seg som folk når man er ute blant folk — så får man heller frike ut på privaten hvis man synes det er nødvendig. Jeg kan ikke si at jeg føler særlig mye sympati for de som steller seg sånn at de blir arrestert, bøtlagt og det ene med det andre. Selv ikke de som “bare var tilstede” når ting kommer ut av kontroll. Du kan si at jeg tror sterkt på “egenviljen” og at man som voksenperson må ta ansvar for å “administrere selvet”, ikke minst inkludert alle de negative personegenskapene man eventuelt måtte ha (alle har noen), som for eksempel fenomenet temperament som alltid har vært et personlig problem for meg. Jeg vet at det er evneveikt, men det er alt for enkelt å hisse meg opp med etter måten banale metoder. Min løsning på dette er å generelt sett forlate stedet når jeg kjenner at det begynner å klø i nakkehårene. Jeg er jo ikke noe bedre enn noen andre. Plutselig har jeg sagt eller gjort noe dumt. Det skjer nesten hver dag. Men sånn er skjebnen. Man kjører slalåm så godt man kan, så lenge man kan, men til sist møter vi alle veggen nederst i bakken.
