En stråmann sies å brukes når man i diskusjon eller debatt tillegger andre meninger de ikke har, og argumenterer mot disse. Slik argumentasjon kalles stråmannargumentasjon. Man diskuterer da mot meninger eller personer som ikke finnes. En stråmann brukes også om en person som påtar seg det formelle ansvaret for en (ofte tvilsom) transaksjon, spekulasjon eller lignende. Begge disse betydningene er overførte betydninger som spiller på stråmann brukt om et fugleskremsel i form av en menneskedukke laget av strå og halm.
(Store norske leksikon)
Formelt og logisk sett er denne synden en invers syllogisme, altså at inferensen er større enn sitt faktagrunnlag. Å tillegge andre meninger de ikke har er en klassisk debattfeil, som særlig praktiseres blant sånne typer som allerede har et løsaktig forhold til fakta og beviskrav. Vi kan også kalle det en hersketeknikk. Et særlig stygt eksempel er når bibliotekarer i USA blir kalt pedo fordi de motsetter seg et generelt forbud mot bøker som inneholder LHBT-tematikk, eventuelt at de handler om karakterer som kan oppfattes slik. Jeg så et intervju med en av dem på en amerikansk nyhetskanal. Hun bor nå på hemmelig adresse etter å ha mottatt de mest bisarre drapstrusler. Dette er blodig alvor. Vi kan sikkert anta at de fleste bjeffer mer enn de biter, men dette kan vi aldri vite med sikkerhet. Det behøves jo bare èn galning som bestemmer seg for å gå til aksjon. Det er ikke noe hyggelig lotteri å drive sjansespill i forhold til. Jeg vet ikke hvordan drapstrusler typisk blir behandlet i Norge men jeg innbiller meg at det er straffbart. Det samme tror jeg også gjelder i USA, men på grunn av de mer oppskalerte samfunnsforholdene der er det sikkert mye vanskeligere å etterforske enn her i landet, hvor det er verre å gjemme seg. Politiet tok ihvertfall ingen sjanser med den nevnte bibliotekaren. De måtte evakueres.
Etter min mening bør folk bevisstgjøres mer og bedre, gjerne allerede på barneskolenivå. På grunn av det enorme “informasjonstrykket” som vi alle lever med til enhver tid er det viktig at man lærer å være kritisk, både i forhold til plan, metode og intensjon. Enten man utsettes for en svindler eller en propagandist; utfallet er uansett at man blir lurt. Hjernen hos en norsk gjennomsnittsborger har dessverre ikke noe robust immunforsvar med den typiske utdanningsmodellen vi har; som er fokusert mer på å skape “gode arbeidere” enn selvstendige individer. Vi behøver mer fokus på kunsten å tenke, observere, forme argumenter, og disputere disse på retorisk disiplinert vis. Eller for å si det på en annen måte: Det kognitive innholdet av examen philosophicum må innpodes allerede på barneskoletrinnet. Og for at det ikke skal være noen tvil om hva jeg snakker om: Strategien handler om å gi folk et så robust mentalt immunforsvar så tidlig som mulig, fordi dette er noe folk behøver i dagens informasjonsklima, for ikke å snakke om “fremtidens mannskitfabrikker” som går på kunstig intelligens og som vi foreløpig bare aner konturene av. Men det kommer neppe til å bli vakkert, så lenge utviklingen drives av “alles kamp mot alle” på et åpent og konkurranseutsatt marked, hvor de ultimate vinnerstrategiene er de som “tjener penger” uansett hva de ellers gjør. Samfunnet har i praksis ingen andre verdier. “Vekst i økonomien” er vår eneste ledestjerne. Denne mentaliteten gjennomsyrer alt. Norge har riktignok en fordel når det kommer til språklig syntaks, eller altså de delene av språket som fremtvinger visse virkelighetsbilder. Norsk ligner mer på tysk enn på engelsk, så det er mindre pynt og dill. Begrepene er designet for å “skjære gjennom” og komme til saken, heller enn å generere følelser. Vet du hvem Jacob Rees-Mogg er? Kort fortalt, en “arverik” britisk parlamentariker for Tory-partiet (“de konservative”) som er nærmest noen slags PG Wodehouse karikatur av en “posh” britisk overklassetype. Du vet. Svært sofistikert og det ene med det andre. Selvsagt går han med pinstripes og bowlerhatt — og snakker som en karakter fra et 1800-talls kostymedrama. Uansett, han holdt nylig en offentlig tale hvor han – ikke uventet – henvendte seg til den stadig like internasjonalt populære kjønnsrolledebatten med noen ord om det å være mann. Det er så man kan se britene for seg, der de spisser ører på grunn av absurditeten i det hele. Alle vet jo hvem Jacob Rees-Mogg er. Det finnes ingen grunn til å tro at han engang vet hva det vil si å være et menneske, langt mindre å ha noen spesifikk kjønnsidentitet.
Han begynte med å nevne at de nå bruker ordet chair (stol) om det som før het chairman (formann), på grunn av “venstresidens politisk korrekte kjønnsideologi”. Muligens litt synonymt til hvordan mange i Norge nå heller sier “leder” enn “formann” om den samme stillingen. Er det et problem? Jeg vet ikke. Men jeg kan forsåvidt se for meg hvordan visse typer kan gråte over dette. Selv føler jeg ingenting. De som heller vil ha ordet “leder” har argumentert godt nok for sin sak. Dessuten driter jeg i hva det kalles – eller hvordan ordet uttales – så lenge jeg forstår hva folk snakker om. Jeg er ikke prippen sånn sett. Dessuten deler jeg britenes sans for Jacob Rees-Mogg som et stilstudium. Han er ikke mye verd som politiker, men han har en “for utrolig til å være sann” type personlig fremtoning som er omtrent like deler irriterende og underholdende. Derfor fungerer han som en slags nasjonal maskot i parlamentet. Sterk i fremtoning men svak i sak, kan vi vel si. Uansett, han fortsatt med å snakke om hvordan man i de gode gamle dager – altså angelsaksiske tider – hadde weremen og woemen. Deretter fulgte et uoversettelig ordspill rundt de filosofiske konseptene væren & vorden – altså det som eksisterer og det som er i ferd med å bli til – men uten å utdype selve den filosofiske dimensjonen, poenget hans var å komme frem til at weremen – eller “varmenn”, som vi på norsk heller ville kalt “krigsmenn” eller noen ganger “hærmenn” – har forsvunnet fra språket. Alt som er tilbake er woemen. (Woe = gråt, klage, sorg.) Det var akkurat så plumpt og evneveikt som det lyder, men sånn er Jacob Rees-Mogg. Totalt fortapt på en annen planet. Han skjønner ikke engang at han selv blir oppfattet som “en typete karakter og et individ” lenge før noen vurderer om, eller i hvilken grad, han er mann. Alle som skjønner noe som helst om mannshierarkier som er basert i voldelig dominans vet sånn omtrent hva slags typer som kommer til å vinne i akkurat den konkurransen, og det er ikke sånne som er flinke til å prate for seg. Enten blir det den råeste bølla av dem alle, eller så blir det den jævligste psykoen. Hvis du tror noe annet lever også du på en annen planet. Alt vi har av historie beviser menneskets natur. Vi er ekstremt aggressive og kranglete skapninger. Men vi er ikke utviklet som rovdyr, til tross for hva mange fantaserer om. Vi er åtseletere. Du vet. Den typen dyr som kommer inn like etterpå, for å – hvis de kan – stjele byttet fra rovdyrene. Eventuelt “vente på tur” hvis de ikke kan. Tidlig menneskelig redskapsbruk handler tildels om å knuse knokler for å utvinne den næringsrike beinmargen, som er utilgjengelig selv for de sterkeste kjever. All vår oppfinnsomhet kommer fra dette historiske grunnlaget. Sånn er kodene. Vi er sluttbrukere.
Her er noe å tenke på: Det blir enklere å forstå konseptet magi hvis du setter det inn i en kontekst hvor mennesker er magiske skapninger, spesifikt på grunn av våre abstrakte egenskaper. Vi gjør ting ingen andre dyr kan. Alle våre kunster har ledet oss frem til en verden som ved dette tidspunkt først og fremst oppleves som kunstig. Nesten ingen har et naturlig forhold til naturen, for å si det slik. Vi lever i en drøm. Vi har, fundamentalt sett, et livsfjernt forhold til “livet som energi”. I den grad vi overhodet forholder oss til “villnaturen” så er det som turister. Vi drar på ekskursjon. Senere drar vi “hjem” igjen (selv om vi eksistensielt sett er hjemløse skapninger). De fleste har jo en base. Et sted de stadig vender tilbake til fordi de opplever det som “et magisk punkt” mer i harmoni med personligheten deres og det ene med det andre. Du vet. Et sted hvor man føler seg hjemme. Et sted man har etablert et emosjonelt forhold til. Kall det hva du vil, poenget blir det samme. Det har vært mye filosofisk debatt rundt menneskelig vorden, altså dette med å “skape seg selv” eller eventuelt “iscenesette sitt liv”, eller hva man ønsker å kalle det. Identiteten er en kulturell konstruksjon. Hensikten er å ha et fungerende grensesnitt mot verden, slik at man kan både erfare livet og konseptualisere denne erfaringen for senere kommunikasjonsformål. Eller altså “tenke” om du vil. For tekniske detaljer rundt mekanikken i personlighetsdannelse, søk på nettet eller noe. Jeg gidder ikke. Jeg skal bare legge en bakgrunn for poenget: Alle slike signifikater – kjønnsrolle, nasjonalitet, religion – er innlærte elementer, eller når de ikke er det så er våre sekundærmetoder for å kontrollere og administrere våre naturlige egenskaper innlærte. Uansett ender vi som kulturelt gjennomtrente skapninger. Vi fremfører en rolle, som vi er mer eller mindre “skapt for” og bekvem med. Mange føler seg slett ikke bra med seg selv. Sin egen kropp og “sitt eget stille sinn”. Noen går så langt som til å påføre seg selv smerte og skade. Dette er åpenbart ikke naturlig atferd, men det er ikke desto mindre så normalt at det har et navn, folk skriver bøker om det, og så videre. Folk mumler noen ganger om at det er mer psykiatrisk sykdom i samfunnet enn før, men uten å trekke den åpenbare linjen fra A til B. Samfunnet har jo forandret seg. Ikke menneskene. Vi er akkurat som vi alltid har vært, bare med penere klær og smarttelefon. Dessuten har vi mange tvangstanker. Folk tenker typisk at de burde vært “bedre” på den ene eller den andre måten. Bedre foreldre, bedre kolleger, bedre samfunnsborgere. Men de får det bare ikke til. Så de utvikler nevroser istedet. Skyldfølelse, mindreverdighetskompleks, og gudene vet hva alle småtrollene heter. Det er uansett litt sånn der Peer Gynt i Dovregubbens Hall, når alle danser rundt og skriker drep ham! drep ham! i kor. Det er en passende metafor for å være fanget i et hverdagsliv med alle sine problemer, men bare hvis man har sans for humor. Hvis man er den sure typen er dette bildet sannsynligvis til dårlig hjelp.
Den mest grunnleggende formen for psykiatrisk tvangskompleks handler om å “leve opp til forventninger”. Du vet. Når man føler at man er nødt til å handle på en bestemt måte, som kanskje ikke engang er slik man ønsker å gjøre ting, på grunn av andres forventninger til deg. Dette kan balle på seg og bli hvor komplekst som helst, men nesten alle har typisk et sett med slike “milde tvangsnevroser” som de kan ha mer eller mindre bevisst kontroll over. Folk snakker om frihet, men du møter sjelden noen som er “frigjorte” i noen egentlig forstand, uten at de med dette mener “bare et udisiplinert troll”. Det vanlige er å snakke om plikt. Nødvendigheter. Whatever. Alle vet hva jeg mener. Ingen kan “gjøre som de vil” fordi sannheten er at vi alle “gjør som vi må” i en verden av praktiske oppgaver. Eller altså, noen ganger slår vi ut håret eller hva man skal si, og oppfører oss uhemmet, men dette er ikke hva mesteparten av livet handler om. Til hverdags blir det å føle seg frem på den vanlige måten. Få ting til å fungere bra nok. Eksistensialistisk filosofi forutsetter et helt nakent og usminket grunnsyn på livet med alt sitt innhold, definert som “prosessen som foregår mellom fødsel og død”. Frihetsproblemet er identisk med “den frie viljens problem”. Vi velger vår egen virkelighetsopplevelse. Vi skaper vårt eget livssyn. Frihet i all sin englekorstøttede stråleglans er ikke det folk vil ha. De vil ha privilegier. Rettigheter. Den typen ting. Å ønske seg “åpen frihet” er som å flakse rundt i en liten seilbåt og skrike mot stormen. Det er et kick mens det står på men det fungerer dårlig som livsstil. Jeg mener, hva er det neste man ønsker seg når man har fått så mye frihet som man bare kunne drømme om? Da begynner folk typisk å tukle med ting, snakke tøys og knuffe med hverandre. De blir jo utålmodige. Noe må skje snart. Og snart har vi et eller annet gående, for godt eller ondt. Sånn fungerer mennesker. Alle vet dette.
