Det virker underlig å avvise konseptet stokastisk terrorisme i den norske samfunnsdebatten så lenge et av skoleeksemplene på fenomenet er en urnorsk nordmann som planla og gjennomførste ugjeringene sine i Norge. Men jeg antar dette er det eneste realistiske valget man har når man på den ene side ikke ønsker å bli assosiert med Anders Behring Breivik mens man på den annen side ønsker å fortsette med den virksomheten som fremkalte terrorhandlingene i 2011. Dersom stokastisk terrorisme er en virkelig ting vil jo alle som deltar i denne formen for agitasjon være delskyldige i det som skjer når noe til sist skjer. Det ønsker de jo ikke å være. De ønsker jo bare å benytte seg av sin ytringsfrihet til å gi uttrykk for sine sosiale frustrasjoner.
Argumentet mot å snakke om stokastisk terrorisme er at dette kan brukes som et argument for å delegitimere enhver ytring som man ikke liker. Hvilket forsåvidt er en sann observasjon, men den kommer fra et sted som ønsker friheten til å normalisere forkastelige holdninger men ikke ansvaret for det som skjer når forkastelige holdninger blir normaliserte. Hvem eier Anders Behring Breivik? Hvem jobbet han for? Per i dag sitter han i forvaring og vil sannsynligvis bli sittende der resten av sitt liv, siden et av kravene til prøveløslatelse er at dette ikke skal skje når det kan medføre at vedkommende vil vli utsatt for hevn og represalier fra ofre, deres pårørende eller “andre”. Akkurat dette regnestykket går ikke opp siden det er vanskelig å se for seg hvilket lokalmiljø i Norge som ville ønske ham velkommen.
Da saken var fersk for elleve år siden snakket man knapt om noe annet i ukesvis. Bortsett fra det å bringe klarhet i hva som faktisk hadde skjedd var det nest mest reiste spørsmålet hvorfor. Hva var det han ønsket å oppnå med dette? Var han bare en sinnssyk person som levde i noen slags seriemorder-univers av “alternativ realisme”? Etter noe om og men kom retten frem til at han ikke var å betrakte som utilregnelig i juridisk forstand, men at det foreligger visse kognitive funksjonshemninger. Aspbergers syndrom ble trukket frem. Samtidig virker det ikke rimelig å legge skylden for det som skjedde på en forholdsvis normal nevrologisk atypi som Aspbergers syndrom, siden de fleste som lever med dette aldri gjør noe kriminelt, langt mindre terrorisme og massemord. Vi blir nødt til å se på gjerningsmannens egen forklaring, inkludert den skriftsamlingen han mente å etterlate seg som “forklarende materiale” dersom han ikke overlevde dagen.
Man skal ikke bevege seg langt inn i denne materien før man oppdager at de som eier Anders Behring Breivik er alle fra den vemmelige lille nazipølsa som blogger om sitt hat for muslimer, til den verdensfjerne tåkefyrsten som konstruerer storslåtte fantasier om hva som egentlig foregår der ute. Det var dem han jobbet for. Altså “ytre høyre”, eller alternativ-høyre, med alle sine medlemmer og alt sitt tankegods. Det finnes ikke lenger noen vanntette skott mellom det tradisjonelle borgerhøyre og fascistene. Den selvnytende rusen som ligger i å bli hyllet – for ikke å si heilet – av en gruppe fanatiske tilhengere av politisk tvang og sosiale utrenskninger i samfunnet utgjør en alt for stor fristelse for såkalt normale politikere. Dessuten behøver de den politiske kjøttvekta som ligger i denne gruppen av stemmeberettigede. Erna Solberg krysset denne artsgrensen allerede før alt blodet var vasket bort fra Utøya. Å ta et oppgjør med disse kreftene i samfunnet var åpenbart av mindre betydning enn å oppnå regjeringsmakt. Derfor har vi i dag en situasjon hvor “såkalt stokastisk terrorisme” betviles som virkelig fenomen av alle som ønsker politisk makt for den blåbrune koalisjonen som nå i dag utgjør den ene blokken i norsk politikk.
Giorgia Melonis valgseier i Italia hylles over hele verden som en stor seier for de konservative. Middelhavs-høyre, så å si, definert som de som verken er fascister eller sosialister, eksisterer i praksis ikke lenger i dagens politiske klima. Vil du være med så heng på, som de sier i eventyret. Det kommer ikke til å ende bra for noen, men det er i det minste et betydelig skritt bort fra det kjedsommelig normale drøvet hvor man føler seg både kraftløs og ubetydelig i den store sammenhengen. Nå finnes det både en vekkelse og en bevegelse som lover å ta et oppgjør med alt det som propagandaens fotsoldater på høyresiden frykter og hater. Alt det de skriker om hver eneste dag skal endelig få sin forløsning. Det skal komme en frelser. Mitt eget farvel til sosiale media kom som en følge av terrorhandlingene i 2011, eller rettere sagt den debatten som kom etterpå. Jeg hadde ikke hjerte og fordøyelse til å se flere individer i min vage omgangskrets erklære at de var enige med Breivik i sak, men ikke i metode. Herregud. Hvordan er det mulig å ikke se den åpenbare sammenhengen?
Stokastikk er et matematisk begrep fra statistisk sannsynlighetsberegning. I denne sammengeng betyr det at når mange nok snakker lenge nok om en ting, så beveger sannsynligheten for at tingen skal skje seg i retning av 100%. Det er “tilfeldig” eller “kaotisk” bare i den forstand at man ikke kan forutsi hvem, hva, hvor og når, alt man kan si med sikkerhet er at agitasjon virker. Propaganda flytter grensene for hva vi oppfatter som normalt i retning av det propagandaen agiterer for. Alle som bidrar til den alminnelige muslimhetsen er delskyldige i det som skjer når noen for eksempel bestemmer seg for å gå til aksjon og sprenge en moskè (eller bare banke opp en “svarting” på gata). Det de som agiterer til fordel for hat og frykt vanligvis forsvarer seg med, at de bare benytter seg av sin ytringsfrihet til å påpeke ting de mener er problematiske i samfunnet, er ikke en holdbar forklaring i lengden. Den ensomme ulven som tar ting alt for langt er en forutsigbar konsekvens av at mange småtroll hyler lenge nok om noe de frykter og hater men ikke vet hvordan de skal håndtere på det praktiske plan.
