Jeg eier sannsynligvis ikke skam — ihvertfall ikke på den måten som folk flest mener når de bruker ordet skam. Uforskammet er følgelig det korrekte adjektivet. Jeg har jo ingen “egenskam”. Eller sagt med andre ord: Jeg har ikke noe uoppgjort med meg selv. Tvil er ikke en følelse jeg noen ganger erfarer, men en metode jeg alltid bruker til å forholde meg til verden med alt sitt innhold. “Det skammelige” er ikke noe jeg forbinder med andres oppfatning av meg og opplegget mitt, men et generelt undermål; det vil si at jeg forbinder konseptet skam med slikt som latskap, løgnaktighet, sjalusi og alle andre symptomer på personlig veikhet. I grunnen ganske sammenfallende med de syv katolske dødssyndene, bortsett fra at jeg ikke har hengt meg opp i noe tall. Alt undermål er skammelig. Fusk, snyteri og den typen ting. Eller bare det å kunne bedre men likevel ikke gjøre bedre. I den endelige analyse handler det om selvsvik. At man begår forræderi mot sin egen natur. Jeg orker ikke å forholde meg til sånne typer noe mer enn jeg absolutt må. Falskhet er den ultimate synd i dette livet.
Når det er sagt så tenker jeg som en håndverker. Perfeksjon er et latterlig konsept. Fremgang handler om “små forbedringer” når og hvor dette lar seg tilpasse til resten av livet. Det vil si at man gjør det til en vane men aldri til et idiosynkratisk atferdsmønster. Da har det jo blitt en nevrose. Du vet. Dette med å anklage seg selv for stort og smått som skjer rundt ørene dine. Det er jo ikke nødvendig når du vet at du har gjort så godt du kan; gitt tidspunkt, ressurser og annet som legger begrensninger på det performative elementet. Som alle vet: Når man må handle så må man handle, uansett om man er “godt forberedt” eller ikke. Kort sagt: Man gjør så godt man kan med det man har. Jeg klarer ikke å se noen mening med den selvklandrende mentaliteten, så jeg avskriver det som en narcissistisk personlighetsforstyrrelse. De har rett og slett overdrevne forventninger til seg selv og sitt eget forhold til tingene i verden, inkludert andre mennesker. Hva tror du at du er? Vi er jo ikke guder, bare aper. Det er begrenset hvor bra det går an å få det.
Mange merket seg sikkert at NAV nylig hadde ansatt en hundepuler. Nærmere bestemt en psykolog – av alle ting – som hadde fått sparken fra St.Olavs Hospital i Trondheim på grunn av seksuell omgang med dyr. Herregud. Jeg henviser til Straffelovens Kapitel 26 som handler om seksuallovbrudd. Der har de en ganske lang “smørbrødliste” over hvor grensene går. Selv oppfatter jeg det imidlertid mer som et psykiatrisk enn et juridisk problem når noen krysser artsgrensene, uansett av hvilken grunn. Det overordnede prinsippet er samtykkekompetanse. Dyr og mindreårige har per definisjon aldri dette. Derfor er det uansett alltid et overgrep, selv om de eventuelt “er med på det” der og da, sett fra overgriperens subjektive virkelighetsoppfatning. Men nok om det. Poenget mitt er ikke å diskutere overgrep og overgripere, men å reflektere over standardene som NAV bruker; eller dettere sagt, deres relativisme. Alle som har erfaring med denne institusjonen har jo lagt merke til hvor nøye de er med at klientene skal redegjøre for stort og smått, skaffe alle mulige slags papirer og det ene med det andre, mens de helt åpenbart ikke praktiserer noen slik politikk overfor sitt eget personale. Kall meg fordomsfull, men jeg ser mye som kan gå galt hvis man som klient hos NAV en vakker dag må forholde seg til en “offentlig” psykolog som har et hemmelig liv som seksuell overgriper. Det finnes sikkert mange svindlere i spillet, men flertallet av de som henvender seg til NAV må regnes som sårbare mennesker. De er ikke robuste typer som tåler hva som helst. Bare det at de har henvendt seg til NAV er bevis nok for denne påstanden.
Er uttrykket FOMO – “fear of missing out” – alminnelig akseptert som norsk språkform i disse dager? Jeg har jo inntrykk av at de fleste som er på nett – som betyr de fleste i Norge i enhver forstand – har fått med seg hva det handler om. Frykten for at man går gjipp av noe. FOMO er bare en telefonvennlig måte å taste frem denne meningen. Selve følelsen lar seg sannsynligvis spore tilbake til generell dødsangst. Som alle vet er det jo mye man kommer til å gå glipp av fordi man rett og slett ikke har levetid nok til å få alt sammen gjort. Sånn er det med den saken og det er latterlig å late som noe annet. Prioriteringer er det åpenbare svaret. Hvordan dette siden spiller seg ut i praksis er en strikt individuell variabel. Hva ønsker du å bruke livet ditt til? Spørsmålet er ganske abstrakt for, la oss si, ungdomsskoleelever som står overfor en liste med valgfag, men det føles prekært blant de som har passert seksti års alder. Du vet. Når man forstår at man har mer fortid enn fremtid, uansett hvordan man vrir og vrenger på saken. Uansett, jeg diagnostiserer her og nå “frykten for trygdemisbruk” som en form for økonomisk betinget FOMO. Hvorfor skal de bare få gratis penger mens jeg må jobbe som et muldyr for hver en krone jeg tjener? Dette er den generelle spørsmålsstillingen. Idèen er åpenbart at trygd er et privilegium som ikke er – eller ihvertfall ikke bør være – åpent tilgjengelig for alle, ut ifra en behovsprøvet vurdering. Og bakom blånene synger det mer generelle sviket mot arbeiderklassen. Hele samfunnsmodellen vår er jo bygd på at livet skal kunne avvikles så knirkefritt som mulig. Det regnes som fullstendig normalt å få noe slags apoplektisk anfall hvis noen som er i ferd med å gjøre en nødvendig jobb blir “i veien” for deg, enten det handler om at man ikke kommer seg frem der og da med handlevognen sin på supermarkedet, eller det pågår noe slags veiarbeid som gjør at man må vente. Raseriet sitter aldri langt inne.
Den mest grunnleggende konfliktlinjen i dagens norske samfunn står mellom de som kjøper opp menneskelig levetid og bruker den til ymse kommersielle formål – de kalles for det meste “arbeidsgivere” selv om de strengt tatt aldri gir noe som helst – og de som har sterk interesse av å beholde mest mulig av sin egen levetid til “egne formål”. Kapitalister ønsker profitt. Arbeidere ønsker livskvalitet. Deres interesser står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Jo mere lønn og andre fordeler til arbeiderne, jo dårligere profitt for kapitalistene. Matematikken er så banal at selv jeg klarer å regne den ut, og jeg er en mildt sagt evneveik matematiker. Ikke så verst som filosof men helt på trynet som vitenskapsmann. Hva kan jeg si? Jeg jobber med saken. Jeg var verre da jeg var yngre. Men èn ting har forblitt uforandret: Jeg tåler dårlig overgrep og overgripere — og ser forsåvidt ingen saklig grunn til å bli mer “tolerant” slik sett. Nesten alt som fremstilles innenfor det private næringsliv er hundre prosent skadeverk. Det har ingen nyttige applikasjoner i det store bildet av humanisme, men det er svært skadelig for natur og miljø. Og det som ikke er direkte skadeverk er i beste fall bare moffe (det er et bærumsuttrykk for “det meningsløse”). Jeg sier ikke at fenomenet underholdning er unyttig, men at de som opererer innenfor “underholdningsindustrien” ut ifra et profittmotiv er skadedyr. Vi har fått et mye mer amerikanisert samfunn i Norge over de siste førti årene, som i praksis betyr en fiendtlig økonomi som koker ned til utnyttelse og nihilisme. Amerikanerne har rett og slett ingenting som er verd noe, men likevel synes folk at vi bør kopiere opplegget deres. Ser de ikke at alt det fæle som skjer i USA – seriemordere, skoleskytere, og jeg vet ikke hva – er forutsigbare konsekvenser av nihilismen?
I dag tidlig (selv om det må innrømmes at “tidlig” for meg for det meste betyr “midt på natten” for normale folk) hørte jeg Tonje Brenna si noe om sykefraværet i Norge. Det er høyt. Mye høyere enn i land det er naturlig å sammenligne seg med, først og fremst Sverige og Danmark, men også de øvrige europèiske sosialdemokratiene. Hvorfor er det slik? Selv assosierer jeg det med “trygdehysteriet”. Det er FOMO. Folk er rett og slett jævlig forbanna fordi de vil ikke ha et sånt samfunn som det eliten – tolk begrepet som du vil – legger opp til; med perverst høyt lønnede “ledere” og den typen ting. Bløffen er alt for åpenbar. Man må enten være evneveik eller kokainist for å ikke se mønsteret. Hvis arbeidsministeren ønsker å få ned sykefraværet bør de begynne med å få ned lederlønningene og alle skattefordelene som tilbys “de rike” og deres lakeier. Nå treffer jeg riktignok ikke “alle” innenfor kategorien “folk flest” — men alle jeg møter hater hvordan ting har blitt. De vet bare ikke hva de skal gjøre med saken, annet enn å henfalle til “hverdagsondskap” og mer eller mindre aktiv sabotasje av systemet, si for eksempel via misbruk av sykelønnsordningen. Arbeidsministeren – som ironisk nok står i Arbeiderpartiet – tror åpenbart at dette handler om dårlig moral hos arbeiderne. Argumentet er ikke direkte usant, men det er en obfuskasjon av det underliggende problemet. Kanskje hun bare ikke ser det? I så fall er hun evneveik. Det er alltid en mulighet. Uansett er det urimelig å forlange høy moral fra de som jobber samtidig som man aksepterer direkte amoral – vi støter igjen på begrepet nihilisme – fra de som utnytter arbeiderklassen i egen vinnings hensikt. (Ved dette tidspunkt bør jeg sannsynligvis skyte inn at jeg definerer “arbeiderklassen” som alle med lønnsarbeid som sin eneste realistiske kilde til inntekt, uansett hvordan de selv identifiserer seg. Det går også et skapt skille mellom de som eier sin egen bedrift – og står i jobb der hver dag; la oss si for eksempel en håndverksbedrift – og de som høster profitt bare fordi de eier aksjer og den typen ting.)
Selv er jeg en outsider til fingerspissene, men ikke desto mindre arbeiderklasse i “metode” når det kommer til hvor jeg får pengene mine fra. Jeg snylter på de rike. Det vil si at jeg tar meg fyrstelig betalt for å gjøre “ekstreme håndverksjobber” på privatmarkedet. Jeg har aldri lagt skjul på min klientforakt, mens de på sin side bare trekker på skuldrene. De driter jo i hva jeg tenker så lenge jeg får jobben gjort. Det er kanskje ikke verdens sunneste forhold, men det fungerer. Eller rettere sagt; det fungerte. Jeg er jo pensjonist nå. Det betaler ikke særlig bra, men jeg trenger da heller ikke så mye. Jeg er egentlig bare filosofisk kravstor. Jeg forlanger mye på det intellektuelle planet, mens jeg synes det materielle er mindre viktig så lenge jeg ikke lider noen direkte nød. Uansett, forholdet mitt til klientene ligner på NAVs forhold til sine egne pappenheimere. Det vil si at det er preget av en forakt som sannsynligvis er gjensidig. Dermed får vi en spillteoretisk situasjon som i beste fall ender i en såkalt Nash-likevekt — det vil si den rekken av trekk innenfor et spill som leder til at når man ser hva motstanderen har gjort så angrer man ikke på sine egne trekk. Fenomenet er essensielt innenfor non-kooperativ spillteori, som hovedsaklig er applikabel i forhold til et gjensidig fiendtlig økonomisk opplegg. Eller i praksis det amerikanske samfunnet og alle som hermer etter dem. Du vet. En verden hvor alle man møter på en eller annen måte er konkurrenter i forhold til dine interesser. Det er veldig anstrengende å leve sånn, særlig hvis man ikke har det kognitive verktøyet man behøver for å forstå hva som foregår. Det er da også ganske mange som “det klikker for”. De ender med å gå berserk på noe slags stordramatisk vis. Vi har sett noe av dette i Norge, men det er ennå langt igjen til amerikanske tilstander. De har jo laget et samfunn hvor hatet ligger så tykt i lufta at man nesten kan smake det. Det var ganske sjokkerende å oppleve USA på nært hold. Jeg har aldri vært imponert av “det de har fått til” der borte, men det viste seg i praksis å være vesentlig mye verre enn selv det verste som jeg noen gang har trodd. Sånt er ikke bra. Jeg mener, jeg er jo ellers en ganske kynisk person. Jeg forventer ikke mye. Men jeg er kanskje så naiv at jeg tror folk helst ønsker å oppføre seg som folk, slik at det må være “noe annet” som er i spill når de ikke gjør det. Noe de misliker intenst men som de ikke desto mindre er nødt til å leve med på tilsynelatende permanent basis. Sånt leder forutsigbart til mentalt sammenbrudd, som så siden kan spille seg ut nærmest hvordan som helst. I et krigselskende land som USA – de er langt hinsides ethvert sidestykke når det kommer til å starte krig og jævelskap i verden – manifesterer det seg i voldelige eksesser, mens i et mer tilbakelent land som Norge leder det til passiv-aggressiv “motstand” i form av fusk med sykefravær og denslags.
