De facto autoritet er evnen til å påvirke andres handlemåte eller oppfatninger, for eksempel i kraft av indre egenskaper eller den anseelse man nyter, og som har til følge at folk retter seg etter en. Ikke bare personer og institusjoner, men også for eksempel skrifter hvis innhold man tillegger faktisk vekt eller retter seg etter, har sin autoritet de facto. På tilsvarende måte kalles en person en autoritet innen et visst fagområde om hans utsagn om faktiske forhold innen dette område uten videre prøving blir godtatt.
(Store norske leksikon)
Det virker som om alle forstår men ingen kan definere hva eksakt “lederegenskaper” består i. Mange snakker om karisma, som heller ikke er enkelt å utdefinere som teori — men man gjenkjenner det når man ser det. Enkelte individer bare er sånn. Vi kaller det magnetisme – som regel personlig, men noen sier også at den er “dyrisk” – fordi folk flokker seg rundt dem. Sånt har vært velkjent hvor lenge som helst, men i våre dager blir det vitenskapelig studert. Ikke fordi man ønsker å forstå fenomenet men fordi man prøver å finne ut om det kan “brukes” og i så fall hvordan. Er det noe som kan læres? Derom strides de lærde. I mellomtiden organiserer alskens sjarlataner alskens kurs og seminarer innenfor fagområdet “personlig utvikling” særlig rettet mot dem som er født med en litt uheldig kombinasjonen av store ambisjoner men små talenter. Det vil si Salieri hvis man utdefinerer det innenfor Mozartfilmens univers av mening.
Visse nettbaserte personligheter kalles influensere fordi de har mange følgere som forholder seg ukritisk til dem. Ikke ulikt det parareligiøse forholdet folk noen gang etablerer til stjerner innenfor idrett, film og popmusikk. De digger dem og følger dem i håp om å på noe vis selv få oppleve noe av magien. Jeg må her og nå innrømme at jeg forstår ikke dette. Atferden er fundamentalt fremmed for meg. Jeg har aldri møtt eller hørt om – eller engang noensinne vært i stand til å fantasere frem noen idè om hvordan dette skulle arte seg i praksis – så mye som et eneste menneskelig individ som virker beundringsverdig. Herregud. Er folk gale? Vi er jo bare aper. Hva jeg derimot har påtruffet ved ymse anledninger er folk som har gjort noe beundringsverdig. Noe forbløffende, inspirerende, motiverende, den typen ting. Tiden, stedet og den store skjebnen i sin alminnelighet kom sammen i en “der og da” type konstellasjon som gjorde at de traff perfekt med noe de gikk inn for å gjøre. Bare spør dem. De vil sannsynligvis si noe som betyr omtrent det samme for å forklare hva som skjedde. Heltedyrkelse er ikke bra verken for den som dyrkes eller flokken av ukritiske følgere. Men kan det brukes til noe?
De har nettopp hatt valg i Argentina. Nå har de en president som heter Javier Milei. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si om denne klovnen. Folk får se på nyhetene og tenke selv, men det som får meg til å klø meg i hodet av uforstand er hvorfor noen tror at det vil hjelpe på noe vis når man er i en vanskelig situasjon å søke lederskap hos det verste trollet som er tilgjengelig der og da. At noen “ligner på Donald Trump” ser ikke for meg ut som et kompliment uansett hvordan man snur og vender på innfallsvinkelen. Trump er jo både stygg, dum og eldgammel, noe man forresten også kan si om USAs sittende president Joe Biden, altså at han er eldgammel. Dum er jo Biden på ingen måte, han er sannsynligvis den mest durdrevne forhandlingspolitikeren de har for øyeblikket der borte — og stygg? Det blir et smaksspørsmål. Objektivt sett så ser Biden “normal” ut mens Trump er objektivt heslig, med dette forvridde kroppsspråket sitt og det aldeles usannsynlig fæle håret. Herregud. En voksen mann som begynner å miste håret bør møte dette med å barbere hodet tusen ganger før han vurderer å etablere en hentesveis. Er det overhodet noen som mener noe annet? Det er kanskje ingen stor sak, men faktum er at hvis du har en høy offentlig stilling med stor eksponering og enda større ansvar så bør du ha – eller legge deg til – en “seriøs” fremtoning som virker beroligende på folk. Man blir jo nervøs av folk som omgir seg med en aura av “uberegnelige” energier (og tildels også personell). Men de har altså en betydelig mengde entusiastiske følgere, disse trollene. Det er bemerkelsesverdig. Eller altså, det støtter min teori om at de menneskene som lever nå er de mest talentløse noensinne. “Peak evolution” inntraff så vidt jeg kan se for omtrent ti tusen år siden. Siden har det gått nedover med arten vår. Det er ille nok å følge kloke menn på en ukritisk måte. Ingen er ufeilbarlige.
