Mine ytringsprivilegier

Ifølge tradisjonen måtte nøkken ha et menneske hvert år. Skjebnen bestemte hvem det var som skulle drukne. Den som skulle dø hørte gjerne nøkken hyle før det skjedde. Skriket ble kalt varskrik. Skriket kunne høres ut som jamring og klynking fra et menneske i dødsangst. Selv om den som skulle dø ble reddet fra drukningsdøden i første omgang, slapp han ikke unna. «Timen er kommen, men ikke mannen!» ropte nøkken.

(Store norske leksikon)

Dette med å bli “dratt under” av en magisk skapning som lever i myr og vann er et tema vi gjenfinner så å si over hele verden. Det er såpass at vi bør betrakte det som en universell psykologsk standard. Vi kan kalle det drukningsangst om du vil. Som alle vet danner jo folk diverse nevroser og tildels rene besettelser rundt sine egne fryktobjekter. I utgangspunktet er frykt en nyttig følelse som er designet for å holde oss i live til tross for vår egen nysgjerrighet, men som alt annet menneskelig, kan også frykten balle på seg langt hinsides sin biologiske nytteverdi og bli til en fobi, et angstkompleks. Vi er komplekse skapninger som er nærmest genialt dyktige når det kommer til dette med å komplisere noe langt inn i det absurde. Det er ingen sak for et normalt utrustet menneske å konstruere svære luftslott i fantasien og kalle dette sin egen personlige virkelighetsoppfatning. Blant de ting som “holder oss på jorda” til tross for denne tendensen kan vi nevne behovet for å være på bølgelengde med andre mennesker og materiens brysomme treghet, det vil si hvor relativt mye vanskeligere det er å få til noe i praksis enn hvor enkelt det så ut mens det ennå bare eksisterte i fantasien.

Prestasjonsangst er for eksempel et svært alminnelig grunnlag for diverse mer spesifikke fobier, si dette med å “tale foran en forsamling” som ofte fremkaller alle mulige slags nervøse rykninger hos nesten alle, og for noen blir det bare for mye. De kan rett og slett ikke. Ikke faen om de stiller seg sånn til at “alle kan se dem” – stirre på dem, dømme dem, og det ene med det andre – mens de gjør noe de føler at de ikke kan. Det finnes en personlighetstype som nyter det såkalte rampelyset, men for de fleste er det et mer eller mindre skremmende konsept, nærmest som i de drømmene folk noen ganger har, hvor de befinner seg uten klær på et offentlig sted. De liker jo ikke å bli eksponert på en måte som de har dårlig kontroll over. Dette er et av mange menneskelige paradokser: Vi liker å observere, men vi liker ikke å bli observert. Eller som ordtaket sa i gamle Roma: Det er aldri bra å ha keiserens oppmerksomhet. Sånn er det. Man bør definitivt vokte tungen sin hvis en eller annen svært mektig person har festet blikket sitt på deg med en tankefull mine. Det neste du sier kan jo bringe all slags lykke og ulykke. Det behøver ikke engang å være snakk om makt i sin politiske og “handlekraftige” forstand, men bare noen hvis meninger man legger stor vekt på. Noen man ikke har lyst til å drite seg ut foran. Alle har noen — og noen har mange. Jeg nevner dette fordi angstkomplekser – av varierende alvorlighetsgrad – rundt dette med å “prestere” bør være noe eminent forståelig for alle. Sceneskrekk er mer regelen enn unntaket for selv de profesjonelle. Du vet. Teaterskuespillere, performanceartister, konsertmusikere og så videre. Mange av dem er så pisse nervøse at det omtrent låser seg for dem helt frem til “sannhetens øyeblikk” når det er for sent å snu. Da pleier det å løsne.

Når vi kaller noe en fobi så mener vi “et idiosynkratisk angstkompleks”. Noe som har låst seg i denne posisjonen hos et individ, eventuelt en gruppe som opplever samhold på grunnlag av sine felles fobier. Du vet. Sammen i skrekken. Det er sterke greier. La oss trekke opp noen grenser. Høydeskrekk er for eksempel ingen fobi, fordi det handler stort sett om en frykt man ellers aldri går og tenker på, men man føler den veldig sterkt hver gang det er aktuelt. Løsningen er for de flestes vedkommende å holde en viss avstand til “kanten”. De er jo ikke fullstendig fette idioter heller. De skjønner at det går an å snuble og falle på flatmark også, men ikke på noen måte som kommer med et langtrukkent angstskrik mens man er i lufta og som ender med et sikkert smertefullt splætt langt nedi steinura. Selv om man eventuelt overlever må man regne med alvorlige kvestelser. Hvorfor ta sånne sjanser? Det rasjonelle er å holde avstand til kanten hvis man frykter å tippe over. Du vet. Holde seg fast i rekkverket og alt annet som gir den gode trygghetsfølelsen. Sofagriser og feminint trippende urbandandyer har bedre statistikk enn fjellklatrere og takarbeidere når det kommer til fallulykker, ihvertfall hvis planen er å overleve så lenge de ellers kan rå for. Alle skjønner dette. Men så kommer vi til dunklere saker, som for eksempel homofobi. Konseptet kommer – i det aller minste – med en usunn interesse for andre folks affærer som drar seg i retning av en “besettelse”. De fleste som ikke selv har noen slik legning klarer jo enkelt nok å unngå engasjement med fenomenet “homofili” ved å simpelthen konsentrere seg om viktigere saker i livet sitt. Du vet. Sånt som man er opptatt av og engasjert i forhold til. Dameproblemer og den typen ting. Du har sikkert sett noen komedier på film og fjernsyn. Mange påstår at homofobi koker ned til en ubevisst angst for at homofile menn skal behandle dem slik de selv behandler kvinner, som er et komisk perspektiv men jeg synes det mangler litt “punch”. Man finner jo sjelden fenomenet homofobi hos folk som har et sunt – og ikke minst aktivt – seksualliv. De har skjønt hva man skal gjøre med slike energier. Altså hvordan man bruker dem til egen hygge og nytte heller enn å løpe skrikende rundt med håret i brann over den fæle stanken fra sin egen dustefjert. For hva har de egentlig tenkt å gjøre med saken?

Det var en gang en pave som mumlet noe om en sekulær modell, i den forstand at helvete må være mer å betrakte som en sinnstilstand enn noen egentlig locus, altså et sted som eksisterer i fysisk forstand innenfor koordinater for tid og rom. Selv vil jeg karakterisere det som en fantasi — som antagelig kan falle innunder praplybegrepet “sinnstilstand” så jeg antar jeg i konsekvens er enig med vedkommende pave i en viss forstand. Herregud. Jaja sånn kan det gå. Man gikk til sengs med en vakker kvinne og våknet opp med en grevling. Noen ganger er jeg definitivt mer “religiøs” enn hva jeg strengt tatt er bekvem med. Sannheten er at jeg har ikke noe problem med teopati – som er et teknisk navn på “gudsopplevelser” – eller engang teologi – som for det meste bare er historiefortelling – men det stanser ved teokrati, altså tanken om at “de religiøse” bør styre staten, samfunnet og verden forøvrig. Etter min mening bør de ikke styre noe som helst, kanskje ikke engang seg selv. De kan jo ikke. De får ikke til. De er evneveike. Opplegget deres er bygget på angst så det er begrenset hvor bra det kan bli. Hva slags beviser behøver du? Vi har eksakt ingen gode erfaringer med den gryteretten man får når religion og politikk røres sammen. Det gjør vondt på vei inn og enda vondere på vei ut. Som privatsak stiller jeg det religiøse og det seksuelle på lik linje. Folk får gjøre som de vil, men bare så lenge de evner å skille mellom privatliv og offentlighet. Sånne som flyr rundt med pikken hengende ute må “modereres”. Det er ikke bra for freden. “Offentlig ro og orden” er ingen tulleting som man kødder ustraffet med. Saken er at fred er ingen naturlig tilstand for vår art av særlig aggressive og kranglete aper. Det er noe som tar lang tid å bygge opp, men som kan ødelegges på bare en dag. Ofte ikke engang så mye. Alle liker jo å koke ned ting til “skjebnens øyeblikk” som for eksempel at Den første verdenskrig begynte med skuddene i Sarajevo. Alle har hørt historien, ihvertfall såfremt de har bakgrunn fra alminnelig norsk folkeskole. Man forestiller seg kanskje noe som ligner hvordan visse typer glass vil “eksplodere” ned til små fragmenter når de får et hardt kakk på et lite punkt. Hvem er det som kakker på min dør? som trollet sa i eventyret. Vel, vi kan i det aller minste si noen som ber om trollets oppmerksomhet. Det hamres og det jamres. Hvis man trekker det til sin ytterste konsekvens vil man erkjenne at fobier er suicidale energier. Pasienten prøver å utslette noe inni seg selv, men gjennom en ytre stedfortreder, eller det vi kaller “psykologisk projeksjon” om du vil. De kakker og de kakker mot et lite punkt inni sin egen sjel. Det gjør vondt – som i den fabelaktige dukkefilmen om Karius og Baktus – men samtidig bekrefter det pasientens virkelighetssyn.

Bør man frykte de religiøse? De er jo irrasjonelle mennesker. Man kan aldri stole på at de vil velge “det mest matnyttige” i forhold til livet i denne verden. Eller altså, det jeg mener er at det går nesten alltid an å bygge noen slags allianse med alle som ikke har direkte onde hensikter. Til syvende og sist er jo alle mennesker like på et biologisk nivå. Vi fungerer likt. Vi har en felles interesse av å overleve dagen og fortsette videre med greia vår i morgen, i overimorgen, og så videre. Så hva kan vi samarbeide om og hva kan vi ikke? Jeg ble litt skuffet men egentlig ikke overrasket da en “posterboy” for ateisme – Richard Dawkins – uttalte offentlig at han betrakter seg som “kulturkristen”. Han har åpenbart ikke skjønt poenget med ateisme. Troen er jo bare mental forvirring. Det er politikken som er farlig. Du vet. Folk som søker politisk makt på et irrasjonelt grunnlag. Siden jeg er filosof har jeg lov til å påstå at det finnes et vitenskapelig livssyn og at dette har rang foran alle andre. Mennesker kan undersøke hvordan naturen fungerer og trekke “rimelig inferens” ut av dette. Sannheten som noe slags overordnet kosmisk konsept er imidlertid en klasse av informasjon som ikke er tilgjengelig for oss. No access. Det beste vi klarer å få til er “det mest sannsynlige” med så og så mange prosentpoengs sigma eller whatever. (De særlig interesserte bør sjekke ut bayesiansk statistikk.) Siden kommer vi frem til kanten. Du vet. Der hvor vi slipper opp for vett og forstand. Hva er meningen med livet? Det går ikke an å si noe meningsfullt om sånne ting så man bør helst ikke prøve. Jeg mener, min mening ligner ikke nødvendigvis på din mening, men dette behøver ikke å være et problem. Det finnes jo så mye annet vi kan snakke om. Fredsarbeid og alliansebygging er i praksis det samme, så lenge vi holder oss til det generelle, altså den typen allianser som er basert i felles interesser for “gode forhold for forretninger” og den typen ting, men uten at det er særlig mye mer spesifikt enn dette. Alle skjønner jo at det er uråd å holde på med gode forretninger i en krigssone, så det aller minste som kreves er stabile og forutsigbare forhold. På høyt politisk nivå handler dette i praksis om et nettverk av gjensidig forpliktende avtaler om alt mulig mellom himmel og jord. Fra kultur, til handel, til klima, til sikkerhetspolitikk. Jo mer jo bedre. Det gjør ikke noe om politikerne “bare prater” fordi så lenge de er engasjert i dette er det jo mindre sannsynlig at de vil begynne å skyte på hverandre, som selvsagt vil trekke alle oss andre inn i saken også. Det har alltid fungert på den måten. Det finnes folk som hater hverandre men selv de klarer som regel å jobbe frem et opplegg for å unngå hverandre, eller noe, så lenge de ellers får være i fred. Krig er alltid noe som kommer “ovenfra” eller i det minste “utenfra” av den enkle grunn at ingen har egentlig noen interesse av å engasjere seg i slik atferd bortsett fra de bent frem voldskriminelle. Og eventuelt de hysteriske. (Som også kan kalles “de histrioniske”.)

Noen stilte spørsmål om konseptet islamofobi. Noen andre sa det fungerer på samme måte som homofobi. Det er bare et annet objekt. Mekanismene er – i psykologisk forstand – akkurat de samme. Hva er problemet med muslimer? Jeg vedder balla mine på at de aller fleste av dem er “kulturmuslimer” omtrent på den samme måten som Richard Dawkins er “kulturkristen” — i den forstand at det handler om hva man er vant til, ikke hva man tror på. Sånn sett finnes det like mye “islamkritikk” internt i selve religionen som det finnes “kristenkritikk” i den religionen. Til å begynne med legger vi merke til at de har sin egen versjon av katolikker og protestanter. Jeg synes hele greia er toskete, men de opplever det åpenbart som dramatisk og viktig. Ingen av oss har rett. Nesten alt mennesker gjør er jo uansett dustete på noe slags vis, eller det går ihvertfall an å vri perspektivet sånn i nesten ethvert tilfelle. Du vet. Gjøre narr av folk. Det billigste trikset som finnes. Siden handler det om hvor pompøse og sårbare de man gjør narr av er. Noen ganger er det farlig. Alle vet hva folk sier: Selv et ganske lite dyr kan bli livsfarlig hvis man presser det opp i et hjørne. Har du noen gang for eksempel prøvd å plukke opp en voksen hannkatt med hendene når den absolutt motsetter seg dette? Jeg vil si glem det. Man bør ikke engang prøve uten noe slags kraftig beskyttelsesutstyr. Det er aldeles forbløffende hvor ville og smidige de kan være. Dessuten har de våpen. Tro ikke noe annet. En voksen katt kan ta ut en voksen hund hvis de ikke gis noe annet valg. Det skjer så fort at man ikke engang ser det før alt er slutt. Uansett, folk er ikke stort bedre enn katter, både når det kommer til hvor gjetbare de er, hvor kosete de kan være og hvor farlige de er for alle andre skapninger rundt seg. Folk har imidlertid denne berømte hjernen, hvor de koker sammen litt av hvert. Katter er ukompliserte og lett forståelige i sammenligning. Psykopater, uten tvil, men interessene deres er ikke ubegripelige. Statistisk Sentralbyrå anslår antallet muslimer i Norge til omtrent fire prosent av befolkningen, eller to hundre tusen i antall. De opererer med grenseverdier for øvre og nedre, men dette er “et rimelig middeltall”. Som alle skjønner er ikke dette engang langt på nær nok de at de skal ha noen som helst slags politisk innflytelse som “selvstendig politisk entitet”. Det er vel omtrent det samme tallet som for kristne som mener alvor. Nordmenn er jo “kulturkristne” i den grad de overhodet er interessert i religion, noe som til stadighet kakkes og kakkes på av slike politiske interesser som gjerne snakker om “vår kristne kultur” men som strengt tatt ikke vet noe om kristendom som tro, filosofisk system og “inderlig bekjennelse”. Alt de kan se er symboler. De kjenner ikke følelsen.

Jeg antar det finnes en sjekkliste for fobier. Du vet. Symptomer slik og sånn, hvor man må ha så og så mange “treff” for at diagnosen skal sitte. Ett av disse er uten tvil “overdreven detaljinteresse for fryktobjektets beskaffenhet”. Jeg behøver ikke google saken for å forstå dette. Som man aldri bør gjøre – men som alle ikke desto mindre gjør hver dag – så trenger jeg bare å sammenligne med meg selv. Jeg føler ingen frykt for “muslimer”. (Vi kan forsåvidt spørre om jeg har noe normalt forhold til begrepet frykt i det hele tatt, fordi jeg kan ikke engang huske forrige gang jeg var redd for noe, men la oss ikke være pertentlige. Dette er uansett hypotetisk talt.) Jeg er heller ikke interessert i “hva de driver med”. Det raker jo ikke meg. Herregud. Jeg har altså ikke islamofobi, og jeg føler meg heller ikke mer kompetent til å engansjere i noen normativ “islamkritikk” enn generell “jødekritikk”. Jeg holder meg til spesifikke saker når det er noe. Ellers får de pusle og musle som de vil for meg. Jeg kjenner selv et antall individer som jeg antar er muslimer, men jeg vet strengt tatt ikke fordi vi aldri snakker om sånt. De kan være hva som helst på privaten. Det driter forsåvidt jeg i. Det funker helt fint for meg når folk fokuserer på det vi har å gjøre og ellers holder kjeft. Det er jo ikke slik at vi mangler viktige oppgaver i livet, noen av oss. Hvem har tid til å bæse i eininga om alt som er stygt og skremmende i denne verden? Eksakt hvor mye fritid må man ha før “andres affærer” oppleves som et problemområde det er nyttig å blande seg inn i? Vi må være klinkende krystallklare om noe: Det blir ikke aktuelt å samle opp og utvise “de fremmedkulturelle” fra Norge, uansett hvor man stiller opp gjerdet mellom Midgard og Utgard sånn sett. Så hva gjenstår å gjøre for de islamofobe? De klarer jo ikke å bare finne seg i at det finnes et lite antall muslimer i Norge – rundt fire prosent av befolkningen – som er “like norske som deg og meg” hvis vi definerer norskhet som en form for språklighet, eventuelt krydret med noen sentimentale rykninger om fjell & fjord, og ikke som rase. Hvis vi starter ned den veien kan vi like gjerne kalle det rasisme fra startblokka og ut. Vi behøver ikke å vente på “noe mer”. Selvsagt er det et faktum og et politisk problem at det finnes mange migranter i dagens verden, men de kjennetegnes i hovedsak mer ved at de er “på vei bort fra noe” og mindre ved hva de har planlagt når og hvis de eventuelt lander på et stabilt sted. Generelt kan vi si: Mere krig = flere flyktninger. Dette er ikke statsvitenskap på høyt nivå. Vi trenger bare normalt sunn fornuft for å se mønsteret. Hvis vi ønsker færre landsforvillede migranter bør vi jobbe for velstand og politisk stabilitet der hvor de kommer fra. Noen få er kronisk eventyrlystne, men de fleste velger å satse på noe der hjemme hvis dette er et aktuelt alternativ. Det er ikke kognitivt meningsfullt å både heie på de som kriger og bue til de som flykter.