Nikanor Teratologen, pseudonym for Niclas Lundkvist (født 27. oktober 1964 i Kåge) er en svensk forfatter. Han debuterte med romanen “Äldreomsorgen i Övre Kågedalen” i 1992, som vakte stor skandale i Sverige da den kom. Siden debuten har Teratologen utgitt ytterligere tre romaner og en aforismesamling. I tillegg har han gjort seg bemerket med oversettelser, blant annet av Nietzsche.
(Wikipedia)
Det finnes en del beryktede bøker der ute; grovt sett slike som tematiserer umenneskelige ting. Illustrasjonen ovenfor er av Konstantin Makovskij – malt i 1889 – og heter Tamara og demonen, oppkalt etter det episke diktet ved samme navn, skrevet av Mikhail Lermontov i 1838, men ikke utgitt før femten år etter Lermontovs død (1841), altså i 1856, i Berlin. Jeg vet ikke hvor interessert folk er i dikt, når de er skrevet på vers og i henhold til spesifikke rytmer, men “lite” dekker vel det meste av svaret. Demonen – som diktet i hovedsak kalles blant fansen – kan vel beskrives som en gotisk greie, la oss si en tidlig prototype av den typen “vampyrromanser” som fremkom blant annet i Anne Rice sin serie om vampyren Lestat, men også både før og senere i gudene vet hvor mange oppdiktede romanser med en smak for det overnaturlige. Mange har meninger om denslags. La oss sortere bort de som liker denne typen litteratur. De er streite nok. Det er ikke noe mer å si om dem enn at de liker en spesiell form for kunstuttrykk. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Spør dem.
Mer interessant er de som “har noe imot” for eksempel skrekksjangeren, og hvordan de argumenterer for diverse tiltak designet for å begrense publikums tilgang til slike ytringer. Folk kan jo bli skremt. Noen tåler ikke det. De blir sinte, lei seg og så videre. Kanskje de ser noe de senere ikke greier å få ut av hodet — de ble traumatisert av informasjonen. Du vet. Sånt som man senere ønsker at man aldri hadde sett, hørt eller lest om. Det er rett og slett alt for fælt og rystende. Noen kaller det spekulativt og henviser til hvordan det strengt tatt er unødvendig å dvele ved og vise nærbilder av – la oss si – øyne som blir skåret opp, legemsdeler som blir hugget av, tarmer som faller ut, og den typen ting. (Det er ikke noe poeng i å lage en liste, alle skjønner hva jeg mener.) Det kan man godt si. Altså at det er et kultent kunstgrep når man benytter seg av sjokkeffekter og alskens kvalmende marerittbilder som noen ganger går inn på folk til en sånn grad at de sover dårlig etterpå. Jeg ser poenget — men på den annen side er det ikke rimelig å nekte de som verdsetter for eksempel skrekkfilmer av “slashertypen” – med hvor mye blod og gørr som helst – tilgang til det kunstuttrykket de foretrekker, under henvisning til at man gjør det for å beskytte de sårbare. Jeg har selv vært en skrekkfilmfan siden på 70-tallet og kan vel sånn sett bekrefte at når man prøver å forby eller begrense en film så blir den bare ekstra attraktiv, fordi da vil alle vite hva det handler om. Hvorfor er denne filmen forbudt? Dermed får jo mannskiten en ekstra aura av tiltrekning som den kanskje ikke engang fortjener. Enkelte av de mest beryktede filmene fra den gangen – som Texas Chainsaw Massacre – var og er såpass geniale at de står støtt som klassikere den dag i dag, men herregud så mye dårlig det finnes også.
Her er det viktig å holde tunga rett i munnen. Fiksjon – uansett hvor heslig og pervers den måtte være – er noe helt annet og dypt vesensforskjellig fra dokumentar lenge før vi begynner å snakke mer detaljert om sjanger. For eksempel finnes det autentiske opptak av alskens grusomheter i sirkulasjon ute på nettet, men dette må ikke forveksles med sånt som folk lager med diverse rekvisitter og filmtriks i et studio. Fantasi og virkelighet, ikke sant? Det er og forblir to forskjellige ting som fungerer på svært ulike måter. Selvsagt er grensene litt uklare for småbarn, men etterhvert som de vokser til danner de normalt en god forståelse for forskjellen mellom at noen blir skutt i en film og i virkeligheten. “Filmvold” kan tolkes som en form for konseptuell programmering; i den forstand at det vil på sikt desensitivisere pasienten i forhold til ekstreme ytringer og grovt billedmateriale i virkeligheten også, men jeg tror ikke dette argumentet fungerer. Det må jo være noe galt med folk for at de skal tro at spillefilmer og fjernsynsserier er “dokumentariske” selv når de påstår at de er det. Enten filmer man “noe som hender i virkeligheten” – dokumentar – eller så arrangerer man til et scenario med folk og ting som “ser ut som noe” — fiksjon. Den grensen er egentlig ganske klar. Om detaljene i det arrangerte bildet er aldri så historisk korrekte – både i hendelsesforløp, språk, klesvei og så videre – er de ikke desto mindre et fantasiprodukt. Det er ikke et filmklipp som ble til fordi noen med kamera var på et sted hvor noe hendte. For eksempel kan jo ikke et filmteam som jobber for fjernsynets nyhetssendinger blande seg inn og “regissere” hendelsene de er på stedet for å dokumentere, fordi da blir det juks og diktning, og dette vil sannsynligvis ha alle mulige slags konsekvenser for dem senere, gitt at det blir oppdaget. Det eneste de kan gjøre i denne gata er å “dramatisere” hendelsene i en fiksjonsproduksjon senere, for illustrative formål mens noen for eksempel leser opp et narrativ om det som skjedde. Sånne ting lages hele tiden. Det er strengt tatt ikke “dokumentar” men det kan godt være med som et element i en dokumentarfilm likevel.
Bilder er forsåvidt èn ting og musikk noe helt annet, men det skal likevel nevnes at Ozzy Osbourne fant opp sjangeren heavy metal da han erklærte at bandet Earth – som de het den gangen – burde skifte navn til Black Sabbath og lage skrekkmusikk. Det var med andre ord meningen – helt fra første stund – at de som opererte innenfor denne sjangeren skulle bruke diverse “skrekksymboler” og ellers få det til å låte så skummelt som mulig. Teater har vært en vesentlig del av pakka hele veien. Selvsagt er det vanskelig å gjøre sånt uten at hele opplegget blir temmelig cringe øyeblikkelig – det er jo vanskelig å være skummel på en troverdig måte – men så er da heller ikke metallsjangeren akkurat helt fri for sånt som gjør at man får lyst til å holde seg foran øynene fordi det er så pinlig dumt, men sånn blir det når kunstretningen man driver med er såpass dramatisk og “symbolbelastet”. Er det noen som husker satanpanikken fra 80-tallet? Her i Norge manifesterte opplegget seg etterhvert som “hekseprosessen i Bjugn” men det var mange saker av denne typen verden over, samtlige basert i fantasien om at det finnes en hemmelig undegrunnsbevegelse av “satanister” som spiser småbarn og det ene med det andre. Galskap? Ikke noe mer eller mindre enn angsten for kjønnsavvikere, annerledes tenkende og den typen ting. Du vet. “De andre” som ikke er som oss. For hundre år siden mente man jøder. Nå mener man mest muslimer. Opplegget er imidlertid det samme. I bakgrunnen finner vi marxisme som den virkelig dødelige skrekken, men når man på 1920 og 30-tallet sa “bolsjevik” kunne man like så gjerne si jøde. Idèen den gangen – og tildels ennå – var jo at det er “jødene” som styrer den internasjonale sammensvergelsen som står bak “kommunistene”. Jeg vet ikke hvorfor. Greia har aldri hengt på greip — og gjør det fortsatt ikke. Enten folk kaller seg jøder, kristne eller muslimer er de jo ikke noe mer – eller mindre – farlige enn hvem som helst andre mennesker.
“Hard rock og heavy metal” – inkludert pønk, glam og alt annet som er “naturlig beslektet” – er jo faktisk litt skrekkelig for mange, eller i det minste frastøtende. De liker det ikke og de skjønner heller ikke hvordan det går an for noen andre å like denslags. Det må være noe galt med dem. Kanskje en demonbesettelse? Jeg har ikke noe annet belegg for å hevde dette enn hva jeg selv føler, men jeg innbiller meg at folk som liker skrekkfilmer ofte også liker metallmusikk, og omvendt. Det er et system i galskapen. I det minste kan vi si de liker “sterke virkemidler” i kunsten sin. Dramatiske greier. Alt sånt som “beveger” folk når vi snakker om spenning, skrekk og gru er jo i sin essens veldig sentimentalt. Det henvender seg til de overspente og skvetne sidene av folk med etter måten svært enkle emosjonelle budskap. Film og musikk går typisk “rett i fletta” på folk uten å involvere noen anatytisk prosess. Det er verre å definere eksakt hvor “det skrekkelige” ligger i litteraturen. Skrekkfilm er forsåvidt et velkjent konsept – og alle vil sikkert gå med på at “skrekkmusikk” også er noe som eksisterer – men skrekklitteratur er vanskelig å definere. Jeg aner ikke. Hva er skremmende? Selv blir jeg jo ikke skremt – annet enn at jeg har hva jeg vil kalle sunn respekt for ting som faktisk er farlige – men jeg vet ikke hva slags tosk man må være for å frykte “demoner” og denslags. Jeg vet at de eksisterer – altså de som tror på sånt – men jeg anser det å være et psykiatrisk problem som på alle måter er none of my fucking business, som amerikanerne sier i sine lyse øyeblikk. Det er jo ikke mange dagene siden en eller annen prest i Norge gikk ut og advarte mot yoga. Herregud. Bortsett fra at mange sikkert forventer seg alt for mye fra greia, så er jo yoga definitivt en positiv ting å drive med på “mosjonsiden” uansett alder og helsemessig normaltilstand forøvrig. Basert i det lille jeg vet om menneskelig anatomi vil jeg påstå det er bedre å strekke og tøye litt på kroppen enn det er å anstrenge seg med tunge ting og “prestasjoner”.
Nikanor Teratologen sin litterære produksjon er definitivt skrekkelig, men ikke på noe overnaturlig vis, det er bare sykt. Hva skal man si? Rystende skildringer av overgrep? Det begynner ikke engang å dekke graden av perversjon og hva vi vel må beskrive som menneskelig fornedrelse som fremkommer. Herregud. Det må jo være noen slags verdensrekord. Anse deg som advart hvis du går for å lese noe av det. Poenget er uansett at folk reagerer forskjellig på alt. Tildels veldig forskjellig. Jeg var allerede så “mentalt fordervet” da jeg leste Teratologen første gang at jeg syntes mest det var komisk. Jeg henfalt til det man kaller metatenkning rundt hva slags anmeldelser og reaksjoner sånt materiale må fremkalle de ute. Hvordan blir man umenneskelig? Det kommer an på hvem man spør. Selv vil jeg si at man har definitivt mistet noe hvis man på en eller annen måte får matematikken til å stemme når sakesløse sivilister – endog småbarn – massemyrdes på det mest kyniske vis. Det er skrekkelig, hvis du spør meg. Virkeligheten har en tendens til å være verre enn selv de verste fantasiene folk klarer å hoste opp og smøre ut over den litterære begivenhetshorisonten. Hva betyr det man sier? Det som teller er jo hva folk gjør. Det verste man kan si om noen som prater masse piss er at de er en “pratmaker” men hvis de gjør verken vondt eller godt – de bare prater – så er det forsåvidt ikke så mye annet man kan si heller. Det som en gang var debatten rundt “politisk korrekt” har vel nå – antar jeg – transmutert over i en debatt om “woke”. Jeg skjønner uansett ikke hva det handler om. Det har jeg aldri gjørt. Hva er det de vil? Det er vanskelig å tolke det som noe annet enn et ønske om sensur, ironisk nok ytret av de som mer enn noen andre gråter om “ytringrfrihet” i Norge. Herregud. Vi har ikke tid til sånt tøys. Vi har nok av virkelige oppgaver som må håndteres. Nasjonale sikringstiltak tilknyttet problemer rundt klimaendringer og den typen ting. Du vet. Voksne jobber. Den typen man er nødt til å gjøre uansett hvordan man føler seg. Livet er ikke noen teori. Det er ikke noe man kan gjøre “galt”. Folk er som de er. Det varierer hvor mye de fantaserer rundt “den verden de skulle ønske at de levde i” men jeg vet ikke om dette står i noe proporsjonalt forhold til i hvilken grad de evner å ta tak i og gjøre noe med den verden de faktisk lever i, eller altså nærmere bestemt den lille delen av verden som er “deres egen”.
Hva slags demoner er det folk ser for seg skal komme og ta dem? Det er forsåvidt vanlig å si om folk som har diverse psykiske lidelser at “de har demoner” som driver dem ut av likevekt under visse gitte omstendigheter, si for eksempel hvis de er alene på et fremmed sted. Den og den personen “plages av demoner” er et uttrykk man hører ganske ofte. De mener aldri demoner i noen katolsk, kirkelig og strengt demonologisk forstand, men de mener ikke desto mindre noe. La oss si “tanker”. Det skjer noe med dem. Jeg kjenner selv individer som har en nærmest sykelig angst for å være alene, helt stille og ikke “engasjert” i noen aktivitet. Så banker vi på. Hva kommer nå? Huskestue. Jeg vet ikke hva de er redd for. At demonene skal komme? Det er vanskelig å si. Hvor kommer de i så fall fra? Hvorfor er de ikke der hele tiden? Jeg pleier å si om den menneskelige underbevissthet at den er som stjernehimmelen. Den er der om dagen også, det er bare at alt blir så overveldet av den intenst skinnede sola — eller altså det vi kaller “den våkne hverdagsbevisstheten” i denne metaforen. Den våkne bevissthetens geskjeftighet, om du vil. Nevnte vi yoga? Det kommer noen ganger som en kombinasjon med meditasjon, eller grovt sett å “holde kjeft og lytte” i sinnet. Opplegget er å venne seg til at man har en underbevissthet og at den kommer til å påvirke deg enten “du selv” er involvert i denne prosessen eller ikke. Som når man sover om natten og erfarer drømmesøvn. Hvem er man da? På en måte er man “seg selv” men på en annen måte ikke. Ingen av de normale reglene gjelder lenger. Ikke desto mindre erfarer man noe. Som regel ikke noe betydningsfullt – det er ikke normalt å huske drømmene sine i særlig mange minutter – men noen ganger husker man ting veldig klart og opplever nærmest at drømmen trenger seg inn i dagliglivet med alskens mystisk symbolikk tilknyttet ting i omgivelsene. Man føler seg “sanndrømt” for en stund — uten at man helt kan redegjøre for mekanikken i det som foregår.
Hvis man ønsker å “justere virkeligheten” lønner det seg å begynne med språket. Hva tenker du? Språket har faktisk alt å si i forhold til hva slags virkelighetsopplevelser man er i stand til å konseptualisere. I en veldig bokstavelig forstand er språket koden som åpner sinnet i forhold til verden — eller det motsatte. Her er en påstand: Narkotika – både lovlig og ulovlig, som alkohol, piller, røykesaker eller hva har du – gir en brå, brutal, umiddelbar og dypt gripende endring av den basale virkelighetsfølelsen på kort sikt – man føler seg helt annerledes mens det varer – men så våkner man opp til den samme gamle gråsonen igjen, ofte med litt angst, anger og den typen ting som pynt oppå toppen. Siden kan man repetere denne prosedyren så ofte man vil og oppnå stort sett det samme hver gang, men hvis man vil endre “hvordan man føler seg” på en dyp, fundamental og permanent måte må man ta kontroll over språket. Jeg vet om noen andre triks som også virker, men at “språk virker identitetsdannende” fremstår vel neppe som noen drøy påstand for noen. Hva er det som gjør noen norsk, for eksempel? Uansett hva annet man kan si tror jeg enigheten er bred om at det å snakke og forstå språket må være noen slags minimumsforutsetning. Det norske språket er slik sett kodenøkkelen til den norske virkeligheten. Hvis du ikke forstår alt som står skrevet overalt og alle lydene folk lager er du jo “fremmed” i fundamental forstand. Jeg ser ikke noe stort diskusjonsrom rundt denne saken. Hva slags argumenter har eventuelt de som mener det er av liten eller ingen betydning hvor godt man snakker, skriver og forstår norsk? Fordi jeg ikke ser noe ville det vært interessant å høre noe. Går det an å ta en sånn posisjon og i så fall hvordan? Jeg må bare riste på hodet. Selvsagt er alle enig i at språket vårt danner grunnlaget for hva vi kan snakke om, hva vi kan forstå, og en lang rekke andre typisk filosofiske arbeidsområder.
Språk er selvsagt ikke den eneste ytringen som kan bære mening, men det er den eneste lett tilgjengelige metoden vi kjenner for å ta til seg, behandle og transportere informasjon innenfor en logisk horisont. “Samtale” er den fundamentale omgangsformen mellom enhver normal gruppe mennesker i vår tid, selv om det kanskje ikke alltid har vært slik. Det er jo som regel vanskelig å si særlig mye om hvordan de tidligere mennesketypene håndterte hverdagen sin, hinsides det rent åpenbare. Kroppen stiller visse krav til livskomfort. Så snart man har fått dette noenlunde på stell handler vel resten om “interesser” og hvordan man formaterer dem i forhold til resten av gruppen. Der kommer jo “samtalen” inn i bildet. Hva snakker folk om? Hva slags ting vet de om? Hva kan de navnet på? Problemstillingen sr prinsipielt sett den samme den dag i dag. Sosial tilpasning handler om kommunikasjon, som igjen handler om konsepter, kategorier og distinksjoner innenfor språket. Et interessant spørsmål å slenge inn i denne sirkusmanesjen er hvem som bestemmer. Hvem har satt grensene for hva det er lov å prate om? Hvem bestemmer hva ordene betyr? Hvis du tror dette er åpenbart er det åpenbart noe du ikke har skjønt. Språket “flyter på toppen” av folkets kulturelle underbevissthet, slik at alle som kan språket er “innviet” i den hemmeligheten som språket skjuler. De kan de kulturelle kodene. De skjønner humoren. De vet hva metaforene betyr. Hvem er de som ønsker å beskytte språket — og hva skal noe sånt eventuelt bestå i? Selv vet jeg ikke noen bedre råd for å “bevare det norske språket” enn at man tar seg bryet med å lære det og praktisere det, nesten som en abstrakt dans. Jeg liker ikke misnøye. Det lukter muggent. Jeg liker handling. Du vet. Praktiske ting som gir resultater, ikke bare en masse tøys og sludder om sånt som man “tror” eller “håper på”. Er det ikke ganske frekt å kalle seg filosof og samtidig si sånt? Samme kan det være. Poenget her og nå – i dag som alle andre dager – er at man blir umenneskelig når man slutter å praktisere “menneskelighet” på det mest fundamentalt eksistensielle nivå — i praksis som regel når man tar fra noen annen sin menneskelighet. Man gjør dem til en kategori, eller “bare et tall” i en bok. De er ikke individer, men kategoriske representanter for en gruppeideologi. Man ser ikke et menneske. Man ser et symbol. Det er ikke en av oss, det er en av “de andre” og det er kategorisk tabubelagt å ha noen omgang med dem. Sånn sett er dagens nazibloggere akkurat som de var for hundre år siden. Dette er jo ikke intelligente mennesker. Kverna går på det samme vis og med det samme formål som den alltid har gjort: Når mange nok idioter tullprater lenge nok om noe dumt, så kommer før eller siden en handlingsrettet psykopat og blåser alle av banen med noen slags ufattelig handling. Det er til enhver tid bare to-tre nazibloggere på denne plattformen og alle vet hvem de er. De er ikke problemet, selv om de så langt har fått til å mane frem han massemorderen i 2011, det er alle de som bare smiler og sier hei på deg som virkelig står bak all denne verdens jævelskap. Vi gjentar – om det umenneskelige – at det uten tvil har inntrådt hvis man får til å ikke bare diskutere på en hverdagslig og selvfølgelig måte, men også “anerkjenne nødvendigheten av” de historisk sett fullstendig upresedenterte massemordet Israel driver med nå om dagen. Ingen har noensinne sett noe sånt før. Folk er helt blanke. Hva er dette? Hva driver de med? Uansett hva noen sier eller gjør, dette kommer aldri til å “bli bra igjen”. Går det an å bare legge av seg sin menneskelighet for et lite øyeblikk, mens man order opp med noen litt mer – hva skal vi si – umenneskelige men ikke desto mindre “nødvendige” affærer? Israel er et dyr nå. For alltid fortapt. Men dette har ikke noe med “jøder” å gjøre, dette er statshandlinger som har blitt begått av en lovlig valgt politisk ledelse. Det gjelder de samme standardene for alle. Også Israel, og til og med USA, selv om ingen har makt til å stille noen krav til dem så de kan bare stå der vifte med pikken som de vil. Sånn er det når man har mest penger og våpen. Alle vet dette. Alle hater dem, men de har ingen makt til å gjøre noe annet enn å observere og vente. Som han der gudfaren sa: Kanskje dagen aldri kommer, men hvis den kommer så vet du hvem du skylder hva slags tjeneste, og når den må betales.
