[Sigmund Freud] hevdet at jenter ikke kunne gjennomgå en fullgod ødipuskonflikt, fordi de mangler penis. Denne mangelen medførte ifølge Freud at jenter ikke kan føle kastraksjonsangst, i og med at man ikke kan føle angst for å miste noe som allerede er tapt. Den rådende følelsen for jenter i denne fasen ville da være misunnelse overfor gutter fordi de har penis, såkalt penismisunnelse.
(Store norske leksikon)
Innenfor den stadig like interessante kjønnsrolledebatten er det særlig to kategorier jeg betrakter med stor skepsis: Menn som insisterer på at de er feminister og kvinner som insisterer på at de ikke er det. Jeg tror begge opererer med en skjult agenda, som kanskje til og med er skjult for dem selv. Selskapsklubben Den Fortapte Penis erklærer i en pressemelding at de nå skal hete Selskapsklubben Elektra. Dette er mer eller mindre hva nyfeminisme representerer for meg. Jeg prøver ikke å forstå det. Det er jo kvinnesak og jeg er ikke kvinne. Hva enn det er som måtte angå kategorien “kvinne” er følgelig ikke min sak. Jeg har ingen planer om å diskutere noe som verken angår meg som sak eller personlig forhold. Jeg vet ikke engang noe om feministisk teori. Føler ingenting og har ingen mening om saken. Imidlertid antar jeg at “voldtektsangst” er en fullgod erstatning for “kastraksjonangst” når det kommer til nevrosedannelser. Og senere tikommer også dette med svangerskap, som har ry for å være en kompliserende faktor i et ungt kvinneliv. Mange har sikkert angst for dette.
Når det er sagt så må jeg si at jeg personlig ikke føler meg tiltrukket av noen form for “mannsrolletenkning” som ikke også lar seg bruke om alle kjente og ukjente varianter av fenomenet kjønnsidentitet. Hva slags “mannstype” enkeltpersoner så eventuelt måtte være får bli deres private affære å hanskes med. Men på generelt grunnlag bør det sies at grensen mellom det mandige og det latterlige er veldig tynn mange ganger. “Bare vær deg selv” er egentlig et meningsløst råd å gi folk, fordi når de stiller spørsmål om sosial tilpasning, hva som passer seg og den typen ting må det jo være nettopp fordi de ikke klarer dette på noen knirkefri måte, så de ber om råd. Akkurat der er det eneste jeg kan si at hvis du ønsker å bli respektert må du oppføre deg respektabelt. Vanskeligere er det ikke, men heller ikke enklere. Tenk over saken. Folk har typisk lyst til å respektere hverandre, men noen ganger får de det bare ikke til — fordi vedkommende er alt for dust. Sånn sett bør man jo heller ikke respektere de som ikke er respektable. Det blir helt feil. Det blir en livsløgn. Du vet. Kognitiv dissonans. Når man begynner å surre det til med hva man akter og hva man forakter. Plutselig kan man jo få øye på seg selv midt inni denne trolldansen.
Norges lover representerer en “teknisk” yttergrense for hva folk ustraffet kan gjøre i samfunnet. Er alle enige i dette premisset? Vi fortsetter uansett: Loven sier imidlertid lite om hva slags krumspring man kan foreta seg innenfor lovens rammer, som er hvor moral kommer inn i bildet. Som alle vet er det jo ikke alt man teknisk sett har lov til å gjøre som man bør gjøre, gitt at man ønsker å være respektabel, som er en moralsk standard først og fremst. Med få unntak er det for eksempel lov å skryte, bløffe og lyve, men man bør likevel ikke legge ut på den veien. Det er ikke respektabelt. Så snart folk finner ut at du er en upålitelig type klarer de jo ikke å respektere deg. De kan fortsatt like deg, synes at du er en fin fyr som det er gøy å henge med på byen og det ene med det andre, men du blir aldri tatt med på råd i alvorlige saker. Det er allerede på forhånd antatt at du er useriøs. Du vil sannsynligvis bare stelle i stand noe slags kødd som ingen behøver. Dette er ikke nødvendigvis “sannheten om deg” men det er hvordan folk typisk forholder seg til sånne som de ikke vet helt hvor de har i enhver type situasjon. De sjalter dem ut for å spare seg for angsten for “det svake ledd i kjeden”. Jeg nevner dette fordi min fordom om hva som utgjør “en solid mann” handler om respektabilitet. Om man aldri så mye måtte ønske det kan man jo ikke lite på sånne som bruker løgner og histrioniske overdrivelser i sin sosiale strategi. Hvis du tar dem alvorlig taper du jo selv bare respekt — og med god grunn. Det er ikke sånn voksne menn holder på. Det er vanskelig nok å holde fred med hverandre selv når alt er i orden og funker som det skal, så det hjelper ikke akkurat når en eller annen tosk begynner å piske opp stemningen med løse rykter og usannheter.
Vet de ikke at mennesker er ekstremt farlige dyr? Eksplosive, kan vi nærmest si, nesten som hvordan visse nukleære forhold i atomet kan gå av med et kjempesmell hvis man tukler med dem på den rette måten, eventuelt den gale måten, alt etter hva slags perspektiv man har på saken. Hva må til for å få et menneske til å eksplodere? Altså miste hodet, gå fra konseptene, frike ut, gå berserk, eller hva man foretrekker å kalle det; fenomenet er uansett velkjent. Mange har selv sett det skje. Andre har “erfart” det fordi de har hatt en rolle i dramaet. Saken er uansett at det går an å tukle med mennesker på en sånn måte at de detonerer. Dette er som regel hva mobbing handler om. De prøver å få offeret sitt til å frike ut på noen slags underholdende måte, særlig når vi snakker om “avstandsmobbing” over nettet og denslags, eventuelt supplementert med mer nærgående fysisk trakassering “in real life”. Som alle vet er det alltid mye enklere å starte en konflikt enn å stanse den. For eksempel kommer aldri ordet våpenhvile til anvendelse i dagligspråket før skitstormen har blitt ganske ille der ute, og det er ikke alltid det hjelper engang. Fred er noe som bygges på et mye lavere og bredere nivå. Vi kan godt si “det handler om respekt” men hvor skal denne respekten komme fra? Ingen kan bare vifte med tryllestaven sin og erklære at jobben er gjort. Det må jo bygge på noe. Alle vet dette. Fred betyr noe mer enn bare “fravær av krig”. Det er kanskje først og fremst en følelse. Man kan føle at man er “i fred” på den samme måten som man kan føle at man er “i krig”. Det er dette som ligger i uttrykket “å la folk være i fred”. Mellom krigen som manifest tilstand og freden som det samme ligger det imidlertid en stor gråsone av knuffing og alskens “ufred”. Eller kald krig om du vil. Akkurat det uttrykket er jo arbeidsledig nå for tiden, så hvorfor ikke ekspandere dette universet av mening litt og postulere fenomenet “kald borgerkrig”? Sånn som i det velkjente dramaet Romeo & Julie hvor slektene ligger i krig med hverandre men dette unge paret trosser tradisjonen, og så videre. Alle kjenner historien. Det slutter ikke med at de levde lykkelige alle sine dager, men at de døde sammen.
Som vanlig er det interessant å lese dine betraktninger. Ordet som raskt festet seg i hodet mitt da du skrev om respekt, var “følelse”. Sannelig dukket ordet opp der helt mot slutten av innlegget ditt.
Man kan i prinsippet si at jeg “bare skriver” uten å tenke mye på hvordan det blir mottatt, annet enn derved at jeg fører et for det meste pent språk.