Bare pøse ut masse innlegg

Jeg passerte nettopp 700 innlegg på denne plattformen, som veldig rundt regnet betyr et gjennomsnitt på to om dagen i to år. Så hva kan vi si om dette? For et par dager siden filosoferte jeg litt rundt dette med å være (eller ikke være) flink til å skrive og jeg vet ikke hvor tydelig det fremkom der og da, men det er en vesentlig forskjell mellom det å være flink til å “skape innhold” og det å være flittig med å få skrevet alt sammen ned like fort som man får idèene. Slik sett er ikke en flittig forfatter nødvendigvis det samme som en flink forfatter. Kvantitet er ikke det samme som kvalitet. Spørsmålet er om det går an å få til begge deler. Eller kanskje heller om det er noe poeng i å prøve. Hvis jeg gikk inn for å konsekvent pøse ut bloggverk som hver seg besto av fire-fem linjer ville jeg kunne oversvømme hele plattformen med pjatt i løpet av noen få uker, til en slik grad at de som ikke allerede hater å se navnet Apecalypso på bloggforsiden ville dannet en kampanje for å få meg fjernet. Det er noe med å “ta for mye plass” og det er også noe med å “trene opp leseren” ved å etablere en stil og holde seg til den, slik at folk får en viss følelse av at de vet hva de kommer til å få hvis de åpner den posten.

Litt flippete kan vi si at jeg skriver litt sånn som Frank Zappa komponerte musikk. Det å få idèer er ikke problemet. Utfordringen ligger i å organisere og strukturere alt sammen. En blogg jeg pleier å lese er den til Aylar Von Kuklinski som jeg liker av den enkle grunn at han ofte skriver bent frem morsomt, noe som kanskje er en litt undervurdert kunst innenfor den typisk postmodernistiske stilretningen som folk flest foretrekker å bruke. Altså, jeg mener ikke det å fortelle vitser men å la det skinne gjennom i tekstene at man har utviklet et humoristisk syn på livet, verden og menneskehetens lodd — noe som kanskje er en nødvendighet for å kunne konfrontere virkelighetens alvor. Uansett, han beskrev sin tidlige bloggervirksomhet som det å “bare pøse ut masse innlegg” som ganske greit beskriver det jeg gjør på denne plattformen, men jeg vil legge til som et forbehold at jeg er faktisk ganske selvkritisk. Selvsagt prosuserer jeg mye vås, men ikke bare vås. Det hender at jeg sier noen smarte ting, men for å komme dit er jeg først nødt til å rydde unna uvesentligheter og distraksjoner, det vil si typisk sånne ting som man danner seg “meninger” om og som man må få av veien før man kan begynne på det seriøse arbeidet.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

På en typisk dag har jeg ikke særlig mange lesere. Det er sjelden mer enn hundre, men til gjengjeld har de funnet veien hit selv, uten at jeg har bedrevet noen kampanjer for å få publikums oppmerksomhet. Det å blogge er jo ikke noe jeg gjør for å bli populær eller vinne venner, det er mer en slags form for “daglig trening” designet for å holde hodet mitt i vater. Jeg forventer ihvertfall ingen betaling for elendigheta. Hvis folk har lyst til å gi meg penger skal jeg ikke nekte dem det, jeg har liksom alltid bruk for mer penger virker det som, men jeg “selger” ingenting. De vil ikke få noe de ikke også ville fått gratis, fordi jeg skriver jo uansett på den samme måte, med de samme typiske temavalg og den samme stil, åpent og fritt for alle. Med andre ord: Bruk heller pengene på noe annet. Gjerne noe morsomt. Siden kan du jo skrive om det i din egen blogg, eller hvor du nå går hen for å uttrykke deg skriftlig på vanemessig basis.