Mississippi Fred McDowell har ikke noe med saken å gjøre. Bildet ble tatt i år 1960 på et sted hvor det aldri snør, men han fremstilles som en typisk bluesmann, så da så. Han ville sikkert vært fælen over å våkne opp til ti kuldegrader uansett. Jeg vet at sånt virker bagatellmessig ettersom vinteren fester grepet, men første gang det skjer den sesongen – som barfrost – virker alltid like urimelig kaldt. Er det ikke kaldt? sa jeg til meg selv litt tidligere i dag, så jeg gikk for å sjekke. Joda. Grensen er nådd. Nå er jo ikke ti kuldegrader i oktober noen sensasjon i den beryktet kalde Østerdalen, men det er likevel en begivenhet. Nå er vi der igjen. Du vet. Fyringssesongen. Nå er det alvor. I månedene som kommer blir det ut og hente ved hver dag, særlig når det er dårlig vær. Vi kjenner greia godt.
Prinsippet med bluesmusikk er enkelt. Har du noe det er verdt å jamre om? Kan du spille noe? Da er du i gang. Tre akkorder er nok. Resten ligner på det å skrive limerickvers. Det skal bare tilpasses formen, lengden og tempoet til bluestradisjonen. Det bør imidlertid helst handle om enkle, håndfaste problemer som kjærlighetssorg, den kjipe sjefen, eller stein i skoen. Man synger liksom ikke blues om statsbudsjettet, selv om man sikkert er misfornøyd. Det beste tegnet på at det foreligger et bra ststsbudsjett er jo at alle er misfornøyd. Ihvertfall er det aldri bra når en eller annen politisk særinteresse går ut og skryter av regjeringen. Politisk død ligger alltid mer i hva slags venner man har enn hva slags fiender. Ikke alle sengekamerater man havner med har kommet for å gjøre livet ditt hyggelig.
Ellers er det noe å si om aldrende rockestjerner. De får meg til å holde meg for øynene noen ganger, nesten som når en seksti år gammel mann skal vise deg hvordan man slår salto. Ihvertfall er det dette han sier. Jeg har imidlertid ikke lyst til å se denne demonstrasjonen. Selv om det kan gå bra – noen er jo forbløffende spreke – så kan det også gå skikkelig på trynet. Det kan bli blod. Hei bestefar, du er ikke elastisk sånn som du var før lenger. Du bør ikke ta sånne sjanser. Foran folk og det ene med det andre. Nei herregud, dette er ikke noe morsomt. Vi vil heller se smoothe dansemoves som de sier på NRKs ungdomssendinger. Du vet. Av den mer “alderstilpassede” typen. Man har et svært seriøst grunnlag for å være kul på en sær måte når man har nådd bestefarsalder. Autoriteten ligger i senioriteten. Man slipper ikke ustraffet unna med sånt mens man er yngre, men så snart man blir grå kan man frike ut med stilige klær uten å tape kredibilitet. Du vet. Kostymer vel så mye som antrekk. Unge folk ser ut som de gjør seg til, mens de eldre får det til å se ut som produktet av masse eventyrlig erfaring, enten de har det eller ikke. Det ser ihvertfall ut som de har det. Kunsten er å holde seg rolig, uansett hvordan man “føler seg”.
Ihvertfall er det meningsløst som aldrende mann å konkurrere mot en yngre utgave av seg selv, på den unge utgavens premisser. Herregud. Man burde vite bedre. Du kommer aldri igjen til å bli saftfull og kraftfull på den måten. Aldri lidenskapelig fortapt i livets begivenheter mer. Du har jo sett alt nå. Det har imidlertid ikke de – og de er klar over det – så du kan ta dem på “alderens autoritet”. Det er imidlertid alt du har. Ikke start noen fysisk konkurranse med en tyveåring. Det vil ikke ende bra for deg. Kroppen din er jo en antikvitet nå. Den må behandles forsiktig. Bare når den også svinger som en antikvitet er den kul. Du vet. Noe autentisk, en gjenstand som fantes i verden allerede på 60-tallet. Sånt har en helt annen ånd enn ting som fremstilles for seriøs bruk som arbeidsredskaper i dag. Selvsagt er det imponerende hver gang en litt aldrende sirkuskunstner viser at Rocambole er ennå ikke død, men på et generelt grunnlag bør man ikke arrangere “NM i hip hop dans for seniorer” og den typen ting som krever et litt eksplosivt fysisk register for å se bra ut. Selv om man eventuelt “fikk det til før” — eller kanskje særlig da. Det finnes mange hundre saklige grunner til at aktive dansere typisk legger opp som førtiåringer. Etter dette venter en tilværelse som instruktør, eller kanskje koreograf, men de kan rett og slett ikke holde på med den samme risikoprofilen for skader mer enn dette. Kroppen leges verken like raskt eller like “ordentlig” som før om årene. Slark og knirk har kommet for å bli hvis man fortsatt har det når man ankommer livets middelalder. Herfra og ut vil ikke ting “gå over” sånn som før.
Det jeg har sansen for hos aldrende rockestjerner er når de bruker seniorenergien sin på å lage kule utgaver av gamle sanger som alle har hørt hundre ganger før, men de gjør det på sin egen måte fordi de er bare en av mange som liker sangen, men de har også all denne andre bakgrunnen. Stjernestatus og så videre. Det teller for noe, men bare hvis man bruker det riktig. Når man bruker det helt feil teller det i stikk motsatt retning. Det er jo vanskelig å ikke bli sammenlignet med ting man holdt på med for tyve år siden og som dannet grunnlaget for at man i det hele tatt fikk stjernestatus til å begynne med. Ta for eksempel Rolling Stones. Herregud. De har vært i bransjen lenger enn jeg har vært i live. Er det spennende hvis de slipper “noe nytt”? På en måte, men ikke på den riktige måten. Man forventer ikke noe bra men man håper de ikke gjør skam på seg selv i noen alt for alvorlig grad. Tvi tvi, liksom. Det er ikke godt å si hvordan dette skal gå. En sånn innstilling havner i direkte konflikt med selveste rockeulven. Du vet. Ånden og energien i musikksjangeren. Hva det er meningen at det skal være. Det er vanskelig å være troverdig som rocker hvis man ikke har den eplekjekke jyplingenergien som får folk til å hoppe rundt med neven i været og si yeah på de riktige stedene. Hertil påkommer det tragiske livets faktum at sånt ser patetisk ut når det er en aldrende mann som gjør det. Vi tror jo ikke på ham. Hva er det han har det så travelt med da? Han har jo ikke – eller bør ihvertfall ikke ha – ungdommens typisk rastløse utålmodighet etter å få festen i gang og hæla i taket. Hard musikk på høyt volum og øl sølende utover hele stua. Sånt ser strengt tatt aldri noe fint ut, men det blir direkte ufint når det er sekstiåringer som gjør det. Ihvertfall på vanemessig basis. Som livsstil.
